bilindustrien

– En skjellsettende opplevelse, sier Bellona-leder Frederic Hauge om historiens i særklasse største oljekatastrofe, Deepwater Horizon-ulykken.

Mandag er det fem år siden eksplosjonen og brannen som kostet 11 mennesker livet, og utblåsningen som dekket et område på størrelse med halve Norge med seigt oljesøl.

Nå gjør Hauge et tanke-eksperiment: Hva om en slik ulykke skjer på norsk sokkel?

- I Mexico-golfen var det flatt hav, solskinn og 20 grader. Ikke storm, mørkt døgnet rundt, og is og snø. Det har jeg tenkt veldig mye på, sier Frederic Hauge.

- Dypt inntrykk

Straks han hørte om ulykken, dro Hauge til Mexicogolfen for å oppleve oppryddingsarbeidet, i et område med døende sjøfugl, oljetilgrisete strender og ødelagte fiskeriressurser i en til da ukjent skala.

- Det gjorde et dypt inntrykk, sier han.

De siste ukene har medarbeidere i Bellona vært tilbake i de rammede områdene.

- Katastrofen har fått enorme følger for fiskeriene. Det er vel omtrent ikke østers igjen. Vi har gravd i sanden, og funnet mye oljerester. Og dette går det barn og leker i.

Dundrende hodepine

Helse-effektene var også skremmende – allerede den gangen.

- Veldig mange av båtene som skulle rydde opp, måtte gå i land. De fikk en så intens, dundrende hodepine, og ble syke og blødde neseblod, forteller Hauge.

Fem år senere mener Bellona at store helseskader blant lokalbefolkningen fortsatt ikke er ordentlig dokumentert, og etterlyser forskning på effektene av kjemikaliene som ble brukt for å løse opp oljen.

Eldre plattformer

I dag holder Bellona en åpen konferanse i Oslo om hva vi i Norge har lært av de dyrekjøpte erfaringene fra fra Deepwater Horizon.

Selv er ikke Frederic Hauge særlig imponert. Han har ei lang liste over ting som han mener ikke er bra nok.

- Vi har ingen forhåndsutarbeidet plan for når det skal brukes lenser og når det skal brukes kjemikalier. Det som skjer i en sånn situasjon, er at du pøser på med alt du har. Kjemikaliene er mindre giftige nå , men de er fortsatt ikke akkurat helsebringende.

Hauge nevner flere ting som han mener øker faren for en katastrofe langs Norskekysten: At tallet på hendelser med et alvorlig potensiale ikke har gått ned, stadig eldre plattformer er i bruk, at det er et vedlikeholdsetterslep, og vanskelige forhold for varslere ombord.

Frykter det verste

- Jeg savner at norske myndigheter aksepterer at et «worst case»-scenario skal legges til grunn for beredskapen, og det er viktig å få avklart det økonomiske ansvaeret når det skjer en ulykke. Mange av de mindre selskapene på norsk sokkel vil ikke være i stand til å dekke slike kostnader – de ville gå konkurs etter én dag – og da vil det i langt større grad veltes over på skattebetalerne, sier Frederic Hauge.

Han frykter det verste for muligheten til å forebygge en «norsk» Deepwater Horizon-katastrofe – som han mener er en reell mulighet.

- Det er ikke lett å si fra om noe på denne sektoren. Da blir du beskyldt for å snakke ned nasjonalformuen, sier Frederic Hauge.

(Dagbladet): Mandag morgen setter ledelsen i Norges Rederiforbund seg sammen for å diskutere konkrete krav overfor norske myndigheter om tiltak til å avhjelpe den eskalerende flyktningetragedien i Middelhavet.

Allerede i fjor høst varslet Rederiforbundet at 750 000 flyktninger vil prøve å ta seg over havet fra Nord-Afrika denne vår- og sommersesongen – mot 240 000 i fjor og 70 – 80 000 i 2013.

På grunn av krisen i Jemen frykter både de internasjonale hjelpeorganisasjonene, FN og Rederiforbundet nå at tallet vil komme opp i en million båtflyktninger.

I fjor reddet norske lasteskip 5 000 flyktninger, og Rederiforbu8ndet har lenge sagt til myndighetene at denne trafikken også kan være livsfarlig for deres mannskap.

- Fra alvorlig til verre

Men seinest søndag kveld synes Rederibundet at løftene om norske tiltak var like ulne.

- Situasjonen er blitt stadig mer alvorlig, og vi frykter at den blir verre. Det haster veldig med en helt annen innsats fra det internasjonale samfunnet, skriver Rederiforbundets adm. direktør Sturla Henriksen i en kommentar til Dagbladet.

Han var ikke beroliget over søndagens uttalelser fra statssekretær Jøran Kallmyr (Frp) i Justisdepartementet etter den verste enkeltulykken noen.

Om lag 700 flyktninger druknet da en overfylt fiskebåt kantret midtveis mellom Libya og Malta.

Brende til Roma

Tirsdag reiser utenriksminister Børge Brende (H) til Roma, hvor han vil drøfte problemene med Italias utenriksminister.

Utenriksminister sier til NTB seint søndag kveld aty det ikke er gjort nok for å håndtere strømmen flyktninger av som krysser Middelhavet for å ta seg til Europa.

Det gjelder blant annet det pågående patruljeringsprosjektet Triton, som skjer i regi av EUs grensekontrollbyrå Frontex, hvor også Norge er med.

— Triton har ikke den kapasiteten som er nødvendig for å hjelpe disse båtflyktningene. Situasjonen er helt uakseptabel. Middelhavet må ikke ble en gravplass, sier Brende til NTB.

Han mener også det italienske redningsprogrammet Mare Nostrum, som ble avsluttet i fjor, var underfinansiert og ikke tilstrekkelig.

Tragedien i Middelhavet natt til søndag har ført til massiv kritikk av europeiske lands håndtering av situasjonen.

Mandag blir saken tema når EUs utenriksministre møtes i Luxembourg.

 

(Dagbladet): I dag, 19. april, er det nøyaktig 20 år siden Terry Nichols og Timothy McVeigh konspirerte og sprengte ei bombe utenfor Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City.

Eksplosjonen tok livet av 168 mennesker og skadet hundrevis – til dags dato den mest dødelige terrorhandlingen på amerikansk jord utført av amerikanere.

Dagen etter var det ett bilde som var på nærmest samtlige av nasjonens forsider. Bildet av den ett år gamle Baylee Almon i armene til brannmann Chris Fields. Et bilde som i USA har blitt stående som et symbol på den grusomme handlingen.

- Skjulte avisa

Lille Baylee, som fylte ett år dagen i forveien, var ett av 19 barn som mistet livet denne dagen. Moren hennes, Aren Almon Kok, forteller til nyhetsbyrået AP at foreldrene hennes ikke ville hun skulle se avisforsidene dagen etter terrorangrepet.

- Mine foreldre skjulte avisa for meg, men jeg måtte se bildet. Jeg gikk ned på gata og fant et eksemplar. På forsiden gjenkjente jeg Baylee, forteller hun.

Almon Kok var en 23 år gammel alenemor da Oklahoma-bomben gikk av. Til NBC sier hun at det er dager som i dag som er de tyngste. At det er på slike dager minnene kommer fram.

- Hun ville blitt 21 år i år, så det er litt ekstra tungt. Det føles som om en del av meg er borte for alltid. Folk snakker om at tiden leger alle sår, men jeg tror ikke det nødvendigvis stemmer. Jeg tror bare man lærer seg å leve med det, sier hun.

Almon Kok, nå 43, forteller at bildet av Baylee ikke bare representerer datterens bortgang.

- Når jeg ser på det bildet, så ser jeg ikke Baylee. Jeg ser et symbol. Et symbol som sier at alle som døde i bygningen den dagen var noens barn. Alle var elsket av noen.

- Fortsatt veldig emosjonelt

Chris Fields, brannmannen som på bildet bærer den lille kroppen til Baylee ut av ruinene, har i ettertid holdt kontakten med moren til den lille jenta.

- Jeg var den siste som holdt barnet hennes. Det er fortsatt veldig emosjonelt å snakke om, sier han.

Fields, som nå har vært brannmann i nesten 30 år, sier at Baylee kommer til å være med ham til den dagen han dør.

- Jeg har hørt folk si at det bildet oppsummerer alt ved den dagen, og det gir forsåvidt mening. Det viser innsatsen med å redde det overlevende, og uskylden som gikk tapt. Jeg vet i alle fall at jeg aldri kommer til å glemme henne, sier han til tulsaworld.com.

Fotografen

Mannen som tok det etterhvert ikoniske bildet var den 25 år gamle aspirerende fotograften og bankmedarbeideren Charles Porter. Han fortalte til Newseum forrige måned at han løp til bilen sin for å hente kameraet idet han hørte smellet.

- Jeg ante virkelig ikke at jeg hadde tatt det bildet, sier han.

Han framkalte bildet på en nærliggende Walmart-butikk før han sendte det inn til nyhetsbyrået AP etter et tips fra en venn. Han ble sjokkert over oppmerksomheten bildet fikk, og til slutt endte han opp med en Pulitzerpris.

- Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle takle det, sier Porter, som har holdt seg utenfor rampelyset og bare gjør et sjeldent intervju nå og da.

Henrettet
De to terroristene, Timothy McVeigh og Terry Nichols ble funnet skyldige etter tiltalen i 1997.

McVeigh ble dømt til døden og henrettet den 11. juni 2001. Nichols soner en livstidsdom i USAs mest beryktede høysikkerhetsfengsel ADX Florence.

Her soner han sammen med blant annet Theodore John «Unabomber» Kaczynski, Eric Randolph, Zacarias Moussaoui, Vincent Basciano, Thomas Silverstein, Michael Swango, Larry Hoover og Robert Hanssen.

Natur og Ungdom opplever denne helga en rekordstor tilstrømming i kampen mot et sjødeponi i Førdefjorden. Lederen, Arnstein Vestre, forteller i kveld til Dagbladet at organisasjonen nå har ei liste med 850 personer som er villige til sivil ulydighet for å stoppe planene.

En av dem som støtter helhjertet opp om dette, er Ventre-ordfører i Eid kommune, Alfred Bjørlo.

- I prinsippet mener jeg at dette er en så alvorlig sak at sivil ulydighet er et virkemiddel som vi må vurdere å bruke. Dette er vår tids Alta-sak. Den vil utløse et enormt fokus på Norge internasjonalt som jeg tror regjeringen grovt har undervurdert konsekvensen av, sier Bjørlo til Dagbladet.

Lenkegjeng

I lokalavisa Firda utdypet han før helga hva dette betyr. På Firdas spørsmål om han vil gå lenger enn den tradisjonelle kampen, og «eventuelt vil delta i aksjonar med plakatar og lekkjer», svarer han:

- Eg har tenkt gjennom dette, og svaret er ja. Eg er med på aksjonar.

Til Dagbladet sier Bjørlo at han tror deponiet blir stoppet før det kommer så langt at det blir nødvendig å bruke sivil ulydighet.

- Men om det blir noe av det?

- Da tror jeg det blir samme type aksjoner som det ble under Alta-utbyggingen, sier han, og gjør det klart at han i så fall er villig til å delta.

- Jeg er åpen for å delta i sivil ulydighet, sier han til Dagbladet.

Melder seg absolutt

Da Dagbladet spør om han allerede har meldt seg til Natur og Ungdoms liste, svarer han slik:

- Jo, jeg regner med det.

Så forklarer han at spørsmålet kom opp i en twitter-diskusjon, og at han derfor er usikker på om han er registrert blant de 850 på lista.

Vil du melde deg hvis du ikke allerede har gjort det?

- Det vil jeg gjøre. Absolutt. Hvis jeg ikke er der, vil jeg gjøre det.

- Bare en borger

- Hva slags reaksjoner forventer du fra dine partifeller, og fra regjeringen som Venstre støtter?

- Jeg er ikke stortingsrepresentant og har ingen formelle verv på riksnivå. Jeg er en borger på linje med andre, så jeg venter ikke andre reaksjoner enn alle andre borgere.

Venstre-ordføreren spår kraftige reaksjoner både i Norge og internasjonalt i tida som kommer, og tror ikke det kommer til å bli noe av planene om et sjødeponi i Førdefjorden.

- Min spådom er at det aldri blir noe av, sier Alfred Bjørlo til Dagbladet.

BERLIN (Dagbladet): Selv var Saul Hornfeld bare 15 år gammel, da han i 1944 — sammen med 10 jødiske gutter i alderen åtte til 17 år — ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen nord for Berlin. 

De kom fra dødsleiren Auschwitz og var valgt ut der for å bli misbrukt til medisinske eksperimenter.

11 menneskelige forsøkskaniner
I Sachsenhausen ble «De 11» forlagt på et eget rom på sykeavdelingen — det som på dagligspråket ble kalt «Revier».  Saul Hornfeld forteller i erindringboka «Som brennende flammer» – en referanse til smertene han kjente i kroppen etter de ulike eksperimentene han ble utsatt for — om hvordan de hurtig ble tatt under beskyttende vinger av de fangene som selv var tvunget til å arbeide på Revier. 

Han holder særlig fram stavangerlegen Sven Oftedal, som ble guttenes reddende engel.  Men også legen Per Græsli og sykepleieren Per Roth blir lovprist i høye toner. Hornfeld erindrer de mange fangelegene og pleierne som et slags kollektiv, hvor alle gikk inn for å hjelpe, trøste — og lindre smertene for «De 11».

Hjertelig
Karsten Pettersen fra Fredrikstad var en av pleierne på den ene av de to sykeavdelingene i leiren. Det ble i dag et hjertelig møte mellom ham og Saul Hornfeld – med utveksling av nyheter om felles kjente – når de begge var i Sachsenhausen for å feire at det er 70 år siden frigjøringen.  Pettersen fikk bekreftet bange anelser om hvorfor et par av de 11 – som han opprettholdt kontakten med i alle år etter krigen – ikke lenger tar telefonen når han ringer.  Han får Hornfelds visittkort, og de avtaler på tysk at de heretter vil holde kontakten med hverandre.

Pleide dem
- Jeg har alltid trodd at de bare var ni, smiler Karsten Pettersen.  – Da jeg i 1942 kom til Sachsenhausen, var jeg selv bare 17 år gammel.  Her fikk jeg etter hvert jobb som pleier på Revier.  Da de jødiske guttene kom til leiren, var det blant annet meg som fikk jobben med å pleie dem etter at de hadde vært utsatt for medisinske eksperimenter. Jeg husker særlig hvordan vi måtte forsøke å ta oss av store, betente operasjonssår og forsøke å få det til å gro igjen. Det var helt håpløst, for vi hadde knapt nok medisiner,  forteller Karsten Pettersen stille.

Leste eventyr
«Særlig nordmennene i Sachsenhausen tok seg av oss. Noen fanger kom og delte matpakkene sine med oss — til tross for at de ikke selv hadde for mye å spise. Per Roth fra Stavanger viste oss — fra første øyeblikk i leiren — sin fulle sympati. Han ble vår venn og beskytter og skjemte oss bort med oppmuntrende ord, en vits eller litt ekstra næring. Han trøstet den yngste av oss, lille Wolf, med eventyr av H.C. Andersen», skriver Saul Hornfeld i boka si.

Holdt kontakten
- Jeg beholdt en intens brevkontakt med Sven Oftedal, inntil han døde allerede i 1948.  Per Græsli var blitt smittet i konsentrasjonsleiren, og døde sommeren 1945.  Med Per Roth beholdt jeg et stort vennskap, inntil hans bortgang for få år siden, forteller Saul Hornfeld.

Oftedal reddet dem
I erindringsboka si, er han ikke helt sikker på årsaken til at SS-vaktene ikke drepte ham og de 10 andre guttene på tampen av krigen.  Arkitekten Odd Nansen forteller i sine dagbøker fra Sachsenhausen at det var Sven Oftedal som på SS-legens kontor fikk se en ordre om å myrde guttene. De var jo omvandrende beviser for grusomhetene som var begått i Sachsenhausen. 

Oftedal skal ha argumentert overfor SS-legen med at det ville være dumt å ta livet av de 11, etter alle de verdifulle eksperimentene som var foretatt.  «Når Tyskland har vunnet krigen, kan dere fortsette eksperimentene», mente Oftedal.  SS-legen tenkte seg om et øyeblikk, før han ga sin tilslutning.

Dødsmarsj
Da Den Røde Hær nærmet seg Sachsenhausen, ble fangene sendt vestover til fots.  Utenfor Schwerin, fikk de kontakt med den svenske sjåføren på en av de Hvite Bussene.  Han delte ut matpakker til både SS og de utslitte fangene.  Og så lot han de 11 guttene få komme om bord og kjøre videre med ham nordover.

Etter et par hundre meter, gliste svensken høyt og informerte dem om at de nå i virkeligheten var fri — for britene sto rett rundt hjørnet.

Ble franske
Franske offiserer som sommeren 1945 var forlagt i Berlin, bestemte seg for å adoptere hele gruppa.  Guttene ble spredd rundt hos familier og institusjoner over hele Frankrike.  – I dag er det bare fire av oss tilbake, sier Saul Oren Hornfeld.