bilindustrien

Mer fra Dagbladet Meninger:

- Ekstreme muslimer har lenge vært en byrde, men tåpelige uttalelser gjør alt lettere

Gi oss mer, Ubaydullah!

Desto mindre barnet er, jo større er behovet for å bli regulert av voksne

Hva trenger egentlig barn for å bli sosiale, kompetente og kunnskapsrike voksne, som kan klare seg bra i framtidas Norge?

Jødiske og palestinske barn drømmer ikke om fred

Vi så for oss et samfunn der det var mulig å leve sammen uten at religionen tok overhånd, et samfunn der religion var politisk irrelevant.

«Kjolen til Solberg var det mest dramatiske»

Amanda-showet er så anonymt at det nesten ber om unnskyldning for å være til.

Lyver ikke forfatterne lenger?

Fleip og fakta i roman-høsten.

Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!

Se hvordan »

Ekstreme muslimer har lenge vært en byrde for oss alle. Jeg har selv sett hvordan unge muslimer har havnet i feil miljø og hvordan det har dannet seg en radikal ungdomsbølge. Men etter å ha lest og hørt unge norske muslimers reaksjoner på uttalelser fra islamister, vil jeg varsle en antiradikal storm.

Ubaydullah Hussain, talsperson for Profetens Ummah, fikk lørdag hele 43 minutter med taletid i VG til å reklamere for organisasjonens ideologi.

Han var selvsikker med et snev av karisma, og nølte ikke med hva han mente var rett. Samtidig brukte han begrepene «muslim» og «Islam» i forsøk på å forføre usikker ungdom med muslimsk bakgrunn som føler seg rotløse. Ungdom som sitter fast mellom to kulturer føler verken tilhørighet i det norske samfunnet eller de røttene foreldrene representerer.

Når man opplever hets mot sin identitet i en så sårbar alder, vil det ofte føre til at man desperat søker etter et miljø hvor man blir hørt, og for veltalende ekstremister er slik ungdom gull verdt.

Ofte er islamister personer som selv har hatt det vanskelig, men funnet «svaret», dermed er de flinke til å snakke om følelser og forstå seg på ungdom som bærer på en ryggsekk av fortvilelse.

Men nå, takket være offentlige personligheter, grove grupper på sosiale medier og lite intellektuelle rop om oppmerksomhet fra sofajihadister, har unge muslimer skjønt at de må stjele mikrofonen og ta over plassen til mennesker som bare vil segregere.

Før visste man ikke helt hvor man stod, men etterhvert som uttalelsene til islamister i media bare blir tåpeligere, greier man ikke lenger å tvile på hva som er rett og galt.

Ubaydullah Hussain, hver gang du sier vi må ta avstand fra ikke-muslimer, får vi lyst til å søke nærmere kontakt.

Hver gang du sier homofile må steines fordi de er syndere, slår vi ring rundt dem for vi er alle medmennesker.

Hver gang du sier Norge vil bli en islamsk stat, blir vi politisk aktive og sørger for at det ikke blir slik.

Hver gang du sier «dette står i koranen», vil vi selv søke kunnskap og finne ut at det går an å være ung muslim i Norge uten å ende opp som deg.

Uttalelser som dette er ikke lenger skremmende, tvert imot blir vi faktisk sterkere til sinns når personer som Ubaydullah står frem offentlig .

Vi er ordentlig lei av å se ham i media, men vi er også litt takknemlige – for slike mennesker får oss til å ta avstand fra et trangsynt og forvridd syn på livet. Slike mennesker gjør det lettere å finne sin identitet.

Ubaydullah Hussain har ikke monopol på meningen med livet. Vi kan tenke selv!

Mer fra Dagbladet Meninger:

«Kjolen til Solberg var det mest dramatiske»

Amanda-showet er så anonymt at det nesten ber om unnskyldning for å være til.

Lyver ikke forfatterne lenger?

Fleip og fakta i roman-høsten.

Rottene rømmer det synkende skip

De tre mest profilerte lederne av det pro-russiske opprøret i Øst Ukraina har trukket seg i løpet av ei uke.

Et lite tilløp til ro
i heksegryta Irak

Mens USA, Frankrike og Storbritannia forsyner kurderne i Irak med våpen og Haider al-Abadi er på plass som ny statsminister i Bagdad er den akutte krisa litt dempet.

Denne mannen kan lære oss hvordan vi skal unngå en ny kald krig

Verden står på randen av en ny kald krig. Det er på tide å lære av en av de aller klokeste kalde krigerne, Robert S. McNamara.

Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!

Se hvordan »

HAUGESUND (Dagbladet): Kjolen til programleder Guri Solberg, med et omvendt juv av en splitt, var det mest dramatiske under Amanda-seremonien under Filmfestivalen i Haugesund, der årets filmpriser ble delt ut.

Ellers fikk publikum i salen i Haugesund og Tv2s publikum servert et effektiv og anonymt show som nærmest syntes å be om unnskyldning for å ta opp plass. Jobben ble gjort på riktig tid, ingen store feil ble begått, ingen rakk å kjede seg, men ingen fikk heller så mye å feste seg ved. Prisutdelinger som sendes ut til de tusen tv-skjermer lørdag kveld, må naturligvis favne bredt og unngå de verste særhetene, men de kan likevel lages med engasjement og interesse.

For det første: Gjenbruk er en hedersbetegnelse om dagen, men det virker fattigslig å resirkulere de nominerte som prisutdelere. Norge er fullt av skuespillere og filmfolk som trenger og fortjener eksponeringen: Fly dem over, kle dem opp og la dem si noen velvalgte ord til et større publikum. Hvorfor ikke ringe Anders Baasmo Christiansen, Frank Kjosås eller Ane Dahl Torp, eller for den saks skyld ringrever som Helge Jordal, Kjersti Holmen eller Sverre Anker Ousdal?

For det andre: Musikkinnslagene bør få bli noe mer enn fyllmasse og instrumenter som prisutdelerne senere må snuble ubekvemt rundt. Og også her er døren vidåpen for mer innovasjon. Hva med å la artistene nytolke sanger fra norske filmer? Urfremføre nytt materiale? Hva med å gi dem skikkelig, spesialutformet lys, og en egen seksjon av scenen, så prisutdelerne som kommer inn etterpå slipper å smyge seg rundt instrumentene som står igjen?

For det tredje: Selv om også amerikanske pristutdelinger strever både med kvaliteten og publikumsoppslutningen, kan de sine montasjer. Det kan legges mer arbeid ned i å finne de rette klippene fra årets filmer, sette dem sammen til riktig soundtrack og gi tv-seerne følelsen av å bli fraktet med til en annen verden – og gi dem lyst til å oppsøke den oppslukende opplevelsen som kino tross alt ennå er. Let frem ansiktsuttrykkene, positurene og naturpanoramaene i årets filmer, også i de mer rufsete, de som ikke ble nominert, for de finnes, der òg. En sjenert minikavalkade av replikker som kanskje kan bli den neste «du maser som et lokk’motiv» gjør ikke helt susen. Film handler om noe; hvorfor ikke få det til å se ut slik også?

Hva selve prisene angår, var det særlig gledelig at den opplagte Herbert Nordrum fikk pris for beste mannlige birolle for «Pornopung», en original og karismatisk skikkelse som smalt gjennom kinoduken og burde fått en rekke norske filmskapere til å slå opp Nordrums telefonnummer på 1881. Utdelingen av æresprisen til Elsa Lystad var god å se på. Ellers stod en mer konvensjonell, alvorlig og stjernefrontet dramafilm, «Tusen ganger god natt», mot den mer eksperimentelle og intellektuelt eggende «Blind», i de viktigste kategoriene. Juryen synes å ha villet fordele æren noenlunde likt på de to: «Blind» vant for beste regi (Eskil Vogt) og beste kvinnelige hovedrolle (Ellen Dorrit Petersen), mens «Tusen ganger god natt» ble årets kinofilm.

Denne kritiker skulle gjerne sett hovedprisen gå til den tidvis ustø, men ambisiøse og sofistikerte «Blind» også. «Tusen ganger god natt» ville fortjent enhver teknisk pris for det vakre og velkomponerte visuelle uttrykket, ikke minst i de følsomme portrettene av Juliette Binoche, og en forrykende åpningsscene. Men den blir seigtflytende og selvbevisst underveis. Men en fin side ved at hovedprisen gikk til «Tusen ganger god natt» og regissør Erik Poppe, var at Poppe fikk anledning til å si ut til salen at vinnerfilmen ble laget på den forrige regjeringens kulturbudsjett, sekunder etter at han hadde mottatt Amanda-statuetten fra kulturminister Thorhild Widvey.

Så ble det endelig litt drama i Haugesund også.

(Kommentaren gjelder selve prisshowet og ikke oppvarmingsprogrammet).