bilindustrien

(Dagbladet): De siste månedene har arrangementet «Lysnisseprosjektet» tatt fullstendig av på Facebook.

Drøyt 89 000 mennesker har meldt seg på. Gjør alle som de sier, vil hver eneste desember-kveld i år bli svært lys.

Det er i alle fall håpet til initiativtakeren bak «Lysnisseprosjektet», Rikke Soligard.

Starter i dag

Prosjektet som hun kaller det, går nemlig ut på å tenne en lykt hver dag i hele desember klokka 18.00. I dag starter det.

- Målet er å bevisstgjøre hvor viktig det er å engasjere seg i sitt eget lokalsamfunn. Vi har alle et ansvar for å bidra. Når mange bidrar litt, kan det få store følger. Det ønsker vi å vise ved å tenne lykter samtidig. På den måten får arrangementet størst effekt, sier Soligard til Dagbladet.

Vil engasjere barn

De har valgt navnet «Lysnisseprosjektet» og også å engasjere barn.

- For barna har vi skapte en historie sånn at også de føler at de kan bidra. Å tenne lys er en hyggelig, enkel aktivitet som skaper trivsel.

Tok av i sommer

Prosjektet begynte for 14 år siden, forteller Soligard. Da bodde hun i Prinsdal, utenfor Holmlia.

Siden den gang har det ballet det på seg. I fjor var det 3000 deltakere, men det var i sommer at prosjektet og arrangementet for alvor fikk grobunn på Facebook.

- I en periode var det 1000 personer daglig som sa de ville være med på prosjektet. Nå runder vi snart 90 000. Det er helt enormt, sier Soligard.

Internasjonalt arrangement

Hun forteller at responsen har vært så stor at hun også måtte lage et internasjonalt arrangement på Facebook. Under navnet «Make a magical December» har arrangementet fått ytterligere 1800 internasjonale deltakere.

- Dette handler ikke om landegrenser, men om å få med seg lokalsamfunn i noe felles, sier Soligard.

Arrangementet bunner ifølge Soligard ut i hennes ønske om å bygge gode og trygge lokalsamfunn rundt om i Norge.

- Hver gang du tenner en lykt, er målet at du skal tenke på lokalsamfunnet og hvordan det kan bli bedre.

(Dagbladet): Den svenske Hollywood-stjerna Peter Stormare (61) medvirket nylig i Nickelodeons siste animasjonsfilm «The Penguins of Madagaskar», eller «Madagaskarpingvinene» som den heter på norsk.

Som stemmen til en av karakterene skulle man tro at «Fargo»-stjerna var en selvskreven gjest i kinosalen.

Den gang ei.

Divanykker?

Da 61-åringen nylig dukket opp på ved en kino i Los Angeles for å se animasjonsfilmen, var han nemlig nødt til å dra fram lommeboka.

Stormare gikk nemlig glipp av premierevisningen i New York, og så derfor filmen i Los Angeles ved en annen anledning.

Det er sannsynlig å tro at betjeningen ved Los Angeles-kinoen rett og slett ikke kjente igjen stjerna da han skulle forbi billettluka, noe svensken selv er lite begeistret over.

Til nettstedet TMZ gir han uttrykk for sin frustasjon.

- Jeg ble tvunget til å betale for å se min egen film. Det er en skam, uttaler han til den populære sladrebloggen.

Fem av fem

Selv om Stormare samtidig opplyser at han hater å se filmer i 3D, var han likevel strålende fornøyd med resultatet.

- Den var fantastisk. Fem av fem stjerner, sier han.

Skuespilleren, som er en av Sveriges, og Hollywood for øvrig, største stjerner, er kjent fra spillefilmer som «Constantine», «Fargo» og «Armageddon», i tillegg til tv-serien «Prison Break».

Han har også medvirket i norske produksjoner, deriblant «Switch», «Tatt av kvinnen» og «Hjelp, vi er i filmbransjen».

(Dagbladet): Ryktebørsene har lenge vært nærmest sikre på at Mallorcas Marco Asensio (18) skulle signere for de spanske ligalederne, Real Madrid.

Kantspilleren, som også kan bekle tierrollen bak spissen, sammenlignes av La Liga-ekspert Petter Veland med Manchester Uniteds Juan Mata. Flere klubber skal ha vært interesserte, men spilleren selv bekrefter nå å ha signert for Real.

- Jeg har bestemt meg for å dra til Real Madrid, og jeg er veldig lykkelig. Jeg er stolt av at store klubber ser på meg, og Real Madrid er den beste klubben. Avtalen er for fem sesonger, og det er et øyeblikk å nyte, sa Asensio til den spanske radiokanalen Cadena Ser (Gjengitt i Marca)

- «Den nye Mata»

Marco Asensio spiller for RCD Mallorca, en klubb som rykket ned fra La Liga i 2012/13-sesongen og for øyeblikket ligger på 13. plass i Segunda Division (andre nivå i Spania).

Allerede da han var juniorspiller, ble Asensio fulgt nøye av storklubbene Barcelona og Real Madrid ifølge Mallorcas hjemmesider, og han debuterte for førstelaget i en alder av 17 år, oktober 2013 mot Recreativo.

- Han er et av de store talentene i spansk fotball. Han minner litt om Juan Mata som spiller. Han har større fart enn Mata, i tillegg til et godt fotballhode og god teknikk. Pasningsfoten er dog noe svakere enn Matas foreløpig, sier Cmores La Liga-ekspert Petter Veland til Dagbladet.

I likhet med Asensio, ble også Mata hentet til Real Madrid i ung alder etter å ha imponert for en mindre klubb. Mata ble i sin tid hentet fra Real Oviedo, men slet med å spille seg inn på Real og ble senere solgt til Valencia.

- Man kan godt si han er den nye Mata, siden både starten på karrieren og spillestilen deres er veldig lik. Vi får nesten vente å se om han greier å bryte igjennom i Real Madrid, jeg tror uansett ikke han er klar for førstelaget før om halvannet år, sier Veland.

Han sammenligner den Palma-fødte unggutten med Isco og Asier Illaramendi. Begge er hentet de siste sesongene, og begge er intelligente spillere som er kvikke i hodet og gjør raske og gode valg.

Mangler bare offisiell bekreftelse

Nå som spilleren selv har bekreftet overgangen, gjenstår det kun formaliteter før Real Madrid kan presentere sin nye spiller. Han blir imidlertid ikke å se i Real Madrids lagopstilling før neste sommer.

Avtalen innebærer, ifølge AS, at Marco Asensio lånes tilbake til moderklubben ut sesongen. I tillegg får Mallorca førsteretten på å låne spillere fra Real Madrids reservelag, Castilla, og en kjøpesum på omtrent 32 millioner kroner.

- Real Madrid har nok gjort denne signeringen så tidlig for å hindre at andre klubber får tak i ham, og har nok utnyttet spillerens egne interesse i å komme dit, sier Veland.

Asensio selv har uttalt at han gleder seg til å endelig får drømmeovergangen i orden.

- Jeg gleder meg til at avtalen blir sluttført for å gjøre alle roligere – klubben, meg og Real Madrid. Vennene mine som heier på Real, er veldig glade, sa Asensio, som også har vært koblet til Chelsea og Barcelona.

Straff for å bryte kontrakten

Det har vært lange forhandlinger mellom Real Madrid og Mallorca for å få istand avtalen, til tross for at spilleren hadde en utkjøpsklausul på 40 millioner kroner.

Det fungerer nemlig ikke slik at utkjøpsklausulen er en sum Real Madrid kan betale Mallorca. Det er en avtale mellom Marco Asensio og moderklubben hans, som forteller hvor mye Asensio må betale Mallorca for å avbryte kontrakten sin.

Ifølge Veland kan man dermed se på utkjøpsklausulen som en slags pengestraff spilleren må betale for å avbryte kontrakten med klubben sin. Det tviler han på at Asensio ønsket å gjøre.

- Han er et akademiprodukt derfra, så jeg ser ingen grunn til at han skulle ønsket å avbryte kontrakten med moderklubben for å gå til Real Madrid. Det er nok derfor de har forhandlet seg frem til en annen avtale, sier Veland.

DET å få ut essensen av ha som egentlig får de største idrettsstjernene til å vinne, er en høyst usikker vitenskap. Triggerne som henter fram de aller råeste prestasjonene, kan være svært forskjellige fra utøver til utøver. Kanskje vet ikke vinnerne det helt selv engang.

På den bakgrunn er det bare spinkel tro å antyde at Petter Northugs to nederlag i helgen, like gjerne er positive resultater i forhold til det mesterskapet som teller mest i en VM-sesong.

Både for ham selv og resten av den norske troppen.

DET siste er lettest å forstå. I sju lange vintre har nesten all oppmerksomhet i norsk herrelangrenn dreid seg om Petter. Det er etter hvert blitt i meste laget for ham, og det har tidvis vært irriterende for de andre.

Selv ikke fjorårets tydelige skifte i toppen, var nok til å endre fokus:

•• Petters OL-fiasko overskygget både OL-gullet til Ola Vigen Hattestad samt den historiske Tour de Ski-triumfen og verdenscupseieren til Martin Johnsrud Sundby.

Dette skjedde ikke bare fordi det er vrient å se for seg at TV-serien “Sirkus Northug” får en oppfølger med “Sirkus Sundby”. Petters totale underholdningspakke med barneskirenn, svenskevitser og almen spit, er såvisst ikke til å kopiere, men det har vært vanskelig å nærme seg det sportslige nivået hans også. Før nå.

FOR en muskelstinn, preppet Petter er foreløpig ikke nok hverken til å holde marsjfarten til Martin eller spurtstyrken til Eirik Brandsdal.
Det i seg selv gir to av Norges fremste VM-håp fine tilbakemeldinger. Det de har prioritert i treningsarbeidet for å flytte grenser, har gitt bra resultater.

Martin Johnsrud Sundby er nok minst overrasket. Vel har han tatt en risiko ved å presse inn ti prosent mer treningstid i en allerede tettskrevet treningsdagbok, men han har forlengst skaffet seg rutine til å håndtere sjansene for overtrening underveis. Når han nå i tre distanserenn på rad har lagt seg naturlig på et klart høyere nivå enn Petter, kan han krysse av for ok kontroll.

For heller ikke Martin har foreløpig prestert opp mot sitt eget potensiale.

DET har kanskje Eirik Brandsdal. Å spurte ned Petter Northug i staking krever nok såpass selv om det er noen år siden Petter var verdens raskeste i den disiplinen. Det store forbildet for de som vil stake fortest har helt siden OL i Vancouver 2010 vært russeren Nikita Kriukov.

Men en ting er å ha et forbilde, noe ganske annet å kopiere det. Der har Eirik brukt tid. Bare for halvannen uke siden fortalte han meg om den kompliserte tekniske jobben med å få senket skuldrene mellom hvert tak for å knipe hundredeler i spurten. Han fikk ikke testet det i rotet på Beitostølen, men i finalen i Kuusamo kom tilbakemeldingen. Han har fått en spurt som kan holde i Falun.

DER er også Petter Northug på tross av de siste nederlagene. I to helger på rad har han kjørt fullt konkurranseprogram og sett at det nye hardere treningsregimet har gitt ham en fysisk plattform til å kunne komme tilbake slik han har ønsket.

Da kan et par smeller underveis bare trigge den nødvendige konsentrasjonen i månedene framover. Noen av de hardeste konkurrentene tror i hvert fall det.

Som Eirik Brandsdal sa det til Dagbladet rett etter spurtduellen:

- Petter hater å tape. Det så jeg på blikket han sendte meg etter målgang. Det betyr bare at han kommer til å trene mye mer på dette, og at han vil gjøre det mye vanskeligere for meg å ta ham neste gang.

Ingen vitenskapelig analyse av vinnerskallen til Petter Northug, det heller, men som folkelig oppvarming til et sjeldent stort ski-VM duger det i massevis.

GULU (Dagbladet): Hun er én av anslagsvis 60 000 barn og unge som er kidnappet av Herrens Motstandshær —  eller LRA (Lord’s Resistance Army). Likevel er Roses historie helt unik. Nå forteller hun Dagbladet hvordan hun endte opp som kona og sex-slaven til den fryktede geriljalederen og kristenekstremisten Joseph Kony. Den internasjonale straffedomstolen i Haag regner ham som verdens mest ettersøkte mann.

LRA-kommandanter dominerer lista over ettersøkte fra krigsforbryterdomstolen i Haag, og Kony selv er siktet for 12 forbrytelser mot menneskeheten og 21 krigsforbrytelser. Bruk av sex-slaver og barnesoldater, bortføringer, massedrap og tortur er bare noe av det som er omtalt i den omfattende siktelsen.

Tryglet

Rose var 12 år gammel da det en dag banket på døra i huset i den lille landsbyen hun bodde utenfor Gulu i Nord-Uganda.

- Vi skjønte med en gang hvem det var, forteller hun.

Men da tanta nektet å åpne truet de med å kaste en granat inn gjennom vinduet.
 
- Hun sa jeg var alt for ung, men det hørte de ikke på. Hun tryglet for meg, men fikk bare et slag i ansiktet tilbake, forteller hun.

Alle kjente til hvordan LRA fanger barn. Gutter fra 10-års alderen blir tatt for å bli soldater – jenter for å bli tvangsgiftet inn i geriljaen. Mange blir truet til å gjøre grusomme ting som å drepe egne slektninger for at de aldri skulle kunne vende tilbake.  Der og da skjønte Rose at hun var fanget av LRA og at livet hennes var endret for alltid.

Ble mor

Rose ble bakbundet, ført ut av landsbyen, banket opp og gitt til en av de soldatene som bortførte henne. Hun ble en del av geriljamaskineriet. 12-åringen skaffet mat til soldatene ved å plukke ville grønnsaker og frukter. Hun sanket ved og hun sto ved gryta. Men hun ble også pålagt andre plikter.

Året etter ble hun gravid og fikk en sønn med en av soldatene som brutalt hadde bortført henne. Men så en dag døde denne soldaten og tradisjonen tro ble Rose barbert på hodet. Da håret hadde vokst ut igjen var hun klar for en ny mann. Rose var nå blitt 15 år.

- De tok meg til leiren der Konys kvinner bodde. Det bodde rundt 20 kvinner der da og jeg skjønte med en gang at jeg nå skulle bli kona hans.

Voldtekt

Kony selv var bortreist men da han var tilbake sendte han bud på den nye kona si.

- Da Kony ba meg komme og sove med ham så nektet jeg. Da fikk jeg en omgang juling av vaktene hans og så fikk jeg være for meg selv i en måneds tid – til alle blåmerker og sår var grodd.

Konene bodde sammen og de fleste av døgnets timer så hadde de ikke noe med Kony å gjøre. Alle var på et tidspunkt blitt bortført som barn, men noen hadde blitt godt voksne i fangenskap.

Så en dag kom Konys vakter på nytt og sa at de hadde fått beskjed om å hente den nyeste kona.

- Jeg ble tatt med inn på rommet til Kony. Mens jeg hørte det så fikk vaktene beskjed om å vente utenfor. Hvis de hørte noe bråk så skulle de komme inn, ta meg med og henrette meg.

- Da var det bare for meg å akseptere. Det var den første natten jeg var sammen med Kony. Fra da av aksepterte jeg alt. Jeg viste at jeg ville bli drept for den minste ting.

Alle Konys koner bodde sammen på et eget område. Så å si hver kveld kom det sendebud fra den beryktede geriljalederen om hvilken kone han ønsket seg for kvelden.

- I begynnelsen var jeg blant de kvinnene han stadig ba om. Kanskje var jeg hos ham en gang i uka, men så ble det mer og mer sjelden. På slutten gikk det flere år uten at han ba om meg, sier hun.

Snakket om gud

LRA ble dannet som en religiøs motstandsgruppe som ønsket å styrte Ugandas regjering og innføre et regime basert på de ti bud.

 - Han snakket om gud, men jeg aner ikke om han er katolikk, protestant eller muslim, sier Rose.

For det religiøse aspektet ved Konys kamp har kommet stadig mer i bakgrunnen.

- Sannheten er at LRA opprinnelig var nord-ugandere som var misfornøyde med at president Musseveni prioriterte sine egne hjemtrakter i sør, sier James Wabwire Agoro, en kenyaner som nå jobber for den amerikanske organisasjonen Invisible Children med å tilbakeføre LRA-soldater og LRA-kvinner til samfunnet.

Rose fikk to barn med Joseph Kony, og den yngste, Oma Phillip (10), slynger seg om moren mens hun snakker med Dagbladet.

I 2004 satte ugandiske regjeringsstyrker i gang en storoffensiv de kalte «Operasjon jernknyttneve» for å drive LRA ut av Uganda og vekk fra landets nærområder. De rykket også inn i nabolandet Sudan. Det var der Konys leir ble angrepet.

- Jeg ble tatt den dagen, men Kony og mange av hans menn klarte å stikke av. Men jeg var gravid da og hadde problemer med å løpe, forteller hun.

Fri

Etter 12 år i fangenskap virket det skummelt å skulle bli tatt av LRAs fiender, men nå er hun lykkelig over at hun fikk komme ut av jungelen og tilbake til sivilsamfunnet. Den overgangen har ikke vært like lett for alle.

- De første ukene er det bare en fest, men så kommer problemene, forteller Kennedy Tumutegyereize i den britiske organisasjonen Conciliation Resources.

Mange har mentale problemer og sliter med å tilpasse seg i sin gamle familie etter så mange år i fangenskap. De kan bli hissige for småting og familien kan tro at de fortsatt har kontakter med det fryktede LRA.

- Mange har måtte flytte vekk fra familien sin for å etablere seg på steder der ingen vet at de har vært i LRA, sier han.

I noen ekstreme tilfeller har de måttet gi opp livet utenfor LRA.

- Jeg kjenner til enkelttilfeller der de har rømt tilbake til LRA, sier han.

Han sier de yngste av de som blir frigitt klarer seg bedre enn de som slipper fri i voksen alder.

Ny jobb

Nå forsøker Rose å skaffe seg et levebrød ved å lage smykker av plastkuler. Hun ruller også små kuler av papir hun finner og trer dem på en tråder til imponerende armbånd og halskjeder.

- Selger jeg fem kjeder kan Oma Phillip gå på skole i en måned, sier hun.

(Dagbladet): Dagbladet har siden i sommer skrevet om Mitrokhin-arkivet. Arkivet navngir en rekke norske toppdiplomater som KGB-agenter, blant annet skal en norsk diplomat ha blitt presset på grunn av sin homoseksuelle legning. Han skal ha gitt minst tusen Nato- og UD-dokumenter på 70-tallet til KGB, ifølge arkivet.

I forrige uke skrev Dagbladet om sexfella KGB la for den norske diplomaten. Det var KGB-obsersten Nikolaj Krymov som la fella for den nordmannen.

Moskva, 31. mai 1993:

I fugleperspektiv minner monumentale hotell Sport om et kors. Det var neppe en himmelsk gud de 22 etasjene strebet mot. Sport sto ferdig i 1972 og ble bygget som et prestisjeprosjekt langs gata Lenininskij Prospekt. Dette skjedde i en tid da Sovjetunionen fortsatt forsøkte å fremstå som et sosialistisk fyrtårn.

1993-versjonen av hotellet handlet lite om sosialisme og sport. Det hvite steingolvet i lobbyen var sølete, resepsjonen var uten smil og slitte skinnstoler var fylt opp av kvapsete kraftkarer fra Kaukasus – alle i fargeglade joggedrakter. De sørget for et jevnt påfyll av prostituerte og driften av hotellets fremste attraksjon for oss utlendinger: En bankterminal. Inne på et av rommene kunne man ta ut amerikanske dollar som var den foretrukne valutaen foran rubler. Uttaksgebyret var på ågernivå. Det var her jeg og min russiske kollega, Oleg Vishnyakov, skulle møte KGB-veteranen Nikolaj Krymov en grå maidag i 1993. Før vi kom frem til hotellet, følte Oleg et behov for å fortelle hvorfor han hadde fått til dette møtet:

- Ikke vær redd, men mine foreldre jobbet for KGB og kjenner derfor Krymov godt, smilte Oleg forsiktig.

Liker amerikansk brennvin

Stålbrillene til den pensjonerte KGB-obersten understreket hans korrekte væremåte. Hårfargen var lik hotellets gråhvite vegger. Hotellet var såpass kaldt at han foretrakk å bruke en svart skinnjakke inne. Fra en sidedør vinket han oss inn.

Nikolaj Krymov åpnet døra til sitt triste kontor i sjuende etasje. Krymovs eneste betingelse for å møte oss var ei flaske whisky:

- Jeg liker amerikansk brennvin, smilte han.

Selv om kontoret var grått, var døra inn til Nikolaj Krymovs egen historie var langt fra kjedelig.

68-åringen hadde ansvaret for sikkerheten ved hotellet fire dager i uka. Store deler av KGB-pensjonen var forsvunnet med verdifallet på rubel. Krymov hadde ikke noe i mot en ekstrajobb. Han likte følelsen av å være til nytte. Etter den sovjetiske kollaps ble hans liv i KGB demonisert. Nå hadde han fått ny tillit:

- Dette er ikke særlig lønnet arbeid, mer som frivillig arbeid, spøkte Krymov.

- Hva slags arbeid er det du gjør?

- Jeg overvåker narkotrafikken og kriminelle forhold. Dette rommet – nr. 714 – er det gamle KGB-rommet. Vi har ingen direkte kontakt med hotelladministrasjonen. Beklageligvis er det forsatt for mye tyverier på rommene. Minst ett i måneden, fortalte han tørt.

Bøddel-utsikt

Han arbeidet for KGB i Ljubjanka-hovedkvarterets øverste etasje. Bygget ble bygget i 1897, men etter den russiske revolusjonen i 1917 ble det Tsjekaens hovedkvarter – KGBs forgjenger. Den svarte russiske humoren kalte bygget for Moskvas høyeste fordi man kunne se Sibir fra kjelleren. Kjelleren ble brukt til drap, tortur og fengsling av politiske motstandere. Som regel ble fanger sendt videre til tvangsarbeidsleirer i Sibirs kuldehelvete.

I 1993 forsøket det nye KGB å skape et nytt image og tillot journalister å komme inn i bygget. Jeg og Oleg var blant de som fikk komme inn, men ikke i torturkamrene. Det nedslitte bygget i skittengult hadde en flott fasade i nybarokk stil. Vel inne i bygget fremkalte de trange og grønne korridorene med dører uten navneskilt, en beklemmende følelse. Parketten var delvis forsvunnet flere steder.

Kontorene hadde store skrivebord og et imponerende antall telefoner – dess høyere man satt som sjef, dess flere telefoner. Krymov hadde seks. Mens han arbeidet her, kunne han se på statuen av den brutale bøddelen Felix Dsjersjinskij – den ubestridte leder Tsjekaen. Jern-Felix ble et symbol for det forhatte KGB og var symptomatiske nok en av de første statuene som ble revet august 1991.

Nikolaj Krymov kjente de skandinaviske landene bedre enn de fleste. Hans KGB-karriere begynte i Murmansk i 1947. Tre år etter var han i Moskva hvor han fikk ansvaret for overvåkningen av den norske ambassaden. Fra 1961 ble han leder for skandinavisk seksjon i KGBs andre hoveddirektorat (kontraspionasjen) og overvåket omkring 40 personer ved ambassadene.

Wennerström og Haavik

Krymov hadde en rolle i flere store spionsaker på denne tiden – blant annet oversatte han de topphemmelige dokumentene fra den svenske storspionen Stig Wennerström, og tok personlig i mot og oversatte dokumenter fra den norske spionlegenden Gunvor Galtung Haavik.

Nikolaj Krymov leste godt svensk, men skjønte også dansk og norsk. Ettersom han for det meste leste og lyttet til språkene, snakket han svensk svært haltende. Han hadde lenge en drøm om å tjenestegjøre i Skandinavia, men en russisk avhopper oppga hans navn til vestlig etterretning i 1951, så det ble med drømmen.

Nikolaj Krymov var nokså fargeløs i sine beskrivelser av sin jobb. I så måte var han lik utsikten fra rommet: Monotone blokker i en bydel som tilsynelatende hadde forbudt farger.

På veggene hang det to kalendre og et kart over Moskva. Et skap inneholdt sirlig stablede mapper. En samovar sto ubrukt i det ene hjørnet sammen med ei oppredd seng. Innimellom ringte det i to telefoner.

Krymov lette bevisst etter svakheter hos de norske ambassadefolkene. I alt var han med å rekruttere ti agenter – en ble avslørt og en svensk SAS-ansatt ble dobbeltagent. De åtte øvrige ble aldri avslørt. Ingen av dem var norske.

Gunvor og Ingeborg

Spesielt to norske kvinner kom til å prege hans arbeid i kontraspionasjen. Det var ambassadesekretærene Gunvor Galtung Haavik og Ingeborg Lygren.

På grunn av sitt kjærlighetsforhold til en russisk krigsfange, var Haavik et lett offer for KGB. Da hun kom til Moskva som ambassadesekretær til Moskva i 1947 var KGB forberedt. De truet med å sende hennes kjæreste i tvangsarbeidsleir. Tre år senere var hun KGB-agent.

Under sitt opphold ved den norske ambassaden i Moskva (1947-56) skal hun ha hatt minst 82 møter med KGB, og i Oslo skal hun fra 1958 til hun ble pågrepet ha hatt bortimot 190 møter.

KGB drev ikke bare med tvang, men forsøkte å legge forholdene til rette for kjærestene og arrangerte også et eget elvecruise for dem. For å sikre seg at ingen kjente dem igjen, fylte KGB opp skipet med cubanere.

- Hvor viktig var Gunvor Galtung Haavik?

- Hun var viktig av flere årsaker. Ikke minst ga hennes infomasjoner oss visshet om at ingen nordmenn var involvert i etterretningsarbeid mot oss. Det gjorde at vi kunne konsentrere oss om andre ambassader. I lang tid var det bare jeg som overvåket den norske ambassaden.

- Men på grunn av Haavik fikk jeg etter hvert også ansvaret for de andre skandinaviske ambassadene. Dette fordi hennes informasjoner var hovedsaklig politisk informasjon som var av liten interesse for kontraetterretningen, men desto mer interessant for UD, sentralkomiteen etc, forteller Krymov.

- Fikk dere informasjoner om andre skandinaviske land også gjennom Haavik?

- Nesten ingenting. Du må forstå at sjefene for kontraetterretningen var mer interessert i andre land. Om du nummerer landene, som vi gjorde i vår avdeling, var de rangert slik: 1. Frankrike, 2. Italia/Hellas, 3. Benelux, 4. Skandinavia. Dette betyr ikke nødvendigvis at det alltid var denne prioriteringen, men det gir et bilde.

Møtte Haavik en rekke ganger

Krymov hadde også kontakt med Gunvor Galtung Haavik ved overleveringene og var med å arrangere møtene med hennes russiske kjæreste. Dette skjedde i hovedsak på avsidesliggende hoteller.

Haavik var uforsiktig i begynnelsen. Etter at hun oppdaget at hennes kjæreste var gift, ble hun fortvilet og betrodde seg til noen i den norske ambassaden.

- Etter at hun begynte å arbeide med oss, ble hun instruert om å holde kjeft om sine møter med sin russiske kjæreste, mintes Krymov.

- Hvordan oppførte hun seg?

- Det ble en rutine for henne. Hun hadde ingen store spenninger eller noe nervøst ved seg, når hun leverte. Jeg ville ikke snakke med henne. Vi bare passerte hverandre raskt.

- Du snakket aldri med henne?

- Bare to – tre ganger når jeg møtte henne med min kollega. Jeg og Gunvor bare småpratet de gangene. Min kollega var sjefen. Det var to steg på rangstigen mellom meg og han. Jeg var derfor som en butler i slike situasjoner, smilte Krymov.

Forsøkte å sjenke Lygren

Nikolaj Krymov forsøkte også å rekruttere Gunvor Galtung Haaviks arvtaker på ambassaden. Det var 31 år gamle Ingeborg Lygren som tiltrådte i 1956.

Det Krymov ikke visste var at også den nye ambassadesekretæren var spion, men nå for amerikanerne. Ingeborg Lygren skulle bli CIAs nye postbud i Moskva. Kodenavnet var Satinwood 37. Hun og andre nordmenn kunne lettere bevege seg i Moskva. Før Lygren hadde USA brukt en annen norsk diplomat, men nå tok Lygren over. Den nye og mer offensive norske rollen kom som en overraskelse på KGB.

Krymov skjønte spillet først etter at KGB oppdaget hun leverte et brev til en dissident som samarbeidet med amerikanerne. Visstnok var det skrevet med usynlig blekk. I alt leverte hun 13 slike brev.

Krymov bestemte seg i samråd med sine kolleger å gjøre et forsøk på å verve henne.

- Vi ble enige om å invitere henne på fest, skjenke henne full og ta bilder av henne i en kompromitterende situasjon med to KGB-agenter. Vi hadde kjøpt inn rikelig med drikkevarer. Hun viste seg imidlertid å være mer utholdende enn våre karer. For da vi forsøkte å narre henne til å drikke «en hvit bjørn», en blanding av øl og vodka, takket hun nei. Hun likte ikke smaken.

- I løpet av festen hadde den ene agenten spurt om hun ble full. Da hadde hun strukket den ene foten frem og gått ned på kne med den andre. Balansen var god. Hun tålte mer enn våre agenter, lo Krymov.

Hele vervingsforsøket ble en fiasko. De to agentene klarte å fomle litt med brystene hennes og bilder ble tatt, men KGB konkluderte med at dette var for spinkelt. Hun var en ugift kvinne så hun hadde lite å tape. Derfor ga vi opp nye vervingsforsøk, mintes Krymov.