I Standards intervju med Robbie Williams kommer det frem at artisten lider av artritt, men ikke hvilken type.
Spondyloartritt er en fellesbetegnelse for en gruppe revmatiske sykdommer hvor Bekhterevs sykdom og psoriasisartritt er de mest vanlige. Smerter og stivhet i ledd og muskler i bekken, rygg og brystkasse, er felles kjennetegn for diagnosen, ifølge Norsk Revmatikerforbunds hjemmeside.
- Spondyloartritt er en sykdom som fører til enorme smerter og stivhet i ledd. Om man ikke får behandling kan det også føre til funksjonsnedsettelser. Dette er den vanligste revmatiske diagnosen for menn i Robbie Williams’ alder, sier Tone Granaas, generalsekretær i Norsk Revmatikerforbund, til Seoghør.no.
- Sykdommen kan ramme alle, men får man diagnosen og riktig behandling tidlig, kan man leve et fullverdig liv. Driver man med dans eller idrett, kan diagnosen føre til karrierestopp, legger hun til.
Granaas forteller til Seoghør.no at NATO-sjef Jens Stoltenberg og tidligere landslagstrener Egil Drillo Olsen begge lider av sykdommen Bekhterevs.
HAR BEKTHEREVS SYKDOM: Tidligere landslagssjef i fotball, Egil «Drillo» Olsen, har i mange år måttet takle Bektherevs sykdom. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer
- Kunne ikke leve med smerten
Flere store internasjonale kjendiser lider av revmatiske diagnoser, og flere har snakket åpent om det.
Kanadiske Wayne Gretzky (55) regnes av mange som verdens beste ishockeyspiller. Gretzky lever med artrose, den vanligste og mest utbredte revmatiske leddsykdommen.
- Jeg ble veldig overrasket da legen min fortalte at årsaken til smerten og stivheten i leddene mine, etter mange år med ishockey, kunne komme av tidlige tegn på artrose, uttalte han i et intervju i 1999.
Realitystjernen Caitlyn Jenner – kjent fra TV-serien «Keeping up with the Kardashians» – lider av samme revmatiske diagnose som Gretzky.
SYKDOM: Caitlyn Jenner lider av diagnosen artrose. Superstjerna har lenge slitt med vonde knær. Foto: NTB scanpix Vis mer
For mange ble Caitlyn Jenner først kjent som OL-helt på 70-tallet – da som Bruce Jenner. Jenner uttalte i et intervju med Larry King i 2000 at diagnosen en gang var i ferd med å ødelegge livet hennes.
- Jeg kunne ikke leve med smerten lenger. Jeg elsket å spille basketball og tennis, men jeg måtte gi det opp, sa Jenner til King den gang.
- De siste seks årene har jeg slitt med leddgikt i fingrene. Det er ikke på et forferdelig stadium ennå og påvirker ikke livet mitt, men det hindrer meg når jeg spiller gitar.
Først 35 minutter inn i talen kom Skei Grande til den hete klimapoteten, og hun var klar på at Erna Solberg og Siv Jensen ikke går langt nok i statsbudsjettet for neste år.
- Jeg tror kanskje vi står framfor den tøffeste høsten vi har vært gjennom, sier Skei Grande med alvor i stemmen.
Like før gjorde hun det klart at Solberg må levere bedre på klima.
- Man kan ikke bare ha gode ønsker for klimaet, man må også få det til. Erna har lovet Norge å levere på klima. Hun sto til og med i FN og lovet det til verden! Da synes jeg man må levere også, sier hun til partiets landskonferanse lørdag.
Skei Grande hevdet videre at det grønne skiftet egentlig er like enkelt som å ta på seg pysjamas før sengetid, og understreket at Venstre først og fremst vil oppfordre folk til å velge grønt – ikke betale mer for å velge svart.
- Vi vil først og fremst at det grønne skal bli billigere enn det svarte. Det er ikke vanskelig. Dette er et skatteskifte. Vi skifter fra det ene til andre. Ta av deg klærne på kvelden, ta på seg natt-tøy. Ok, da har man skifta, sa Skei Grande.
Matt over Siv
Venstre-lederen hevdet enkelte ønsker å gjøre klimapolitikk mer komplisert enn det faktisk er, uten å klargjøre om hun siktet til regjeringen eller ei.
- Budskapet er ikke vanskelig, men det er veldig mange som ønsker at det skal framstå veldig vanskelig, la hun til.
Det er spesielt striden rundt det såkalte grønne skiftet i norsk økonomi som plager samarbeidet i regjeringen, og Skei Grande er klar på at Erna Solberg ikke gikk langt nok i å vende norsk økonomi bort fra oljeavhengigheten.
Venstre fikk gjennomslag for en avgiftsøkning på bensin og diesel i budsjettet for neste år, men måtte til gjengjeld se at regjeringen øket pendlerfradraget og foreslo flere andre bilvennlige endringer. Ifølge enkelte eksperter vil statsbudsjettet for 2017 nær sagt ikke påvirke nordmenn til å kjøre mindre bil. Høyre og Frp øker til sammen miljøavgiftene med 1,6 milliarder kroner i budsjettforslaget, men lover ikke mer enn marginale kutt i utslippene av klimagasser.
Venstre-lederen gjentok også ønsket om å holde Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt.
- Noen grunntanker må vi klare å holde, og én av dem er at dersom vi skal holde Paris-avtalen, så kan vi ikke hente opp all oljen vår. Det mest logiske er å la være å hente opp oljen i de områdene som man kan utvikle andre næringer, sa Skei Grande til applaus, før hun la til:
- Befolkninga er enig med Venstre på dette! Vi har med oss folket, mens de store partiene vaser rundt.
- Har du noen gulrøtter å friste Trine Skei Grande med på klimabiten, spurte Dagbladet.
- Jeg er veldig i tvil om hva slags gulrot, frukt eller kjøtt Trine Skei Grande trenger. Hun sa for tre dager siden her at det var den grønneste trontalen hun hadde hørt. For to dager siden sa hun at Frp var en fantastisk klimapartner og i dag slakter hun budsjettet. Så hun får bestemme hva hun skal spise selv, men det blir i alle fall ikke meg, svarte Støre.
Samarbeid eller ei, Trine Skei Grande sparket tydelig mot Ap fra talerstolen på hotel Bristol.
- Arbeiderpartiets første forslag i denne stortingsperioden var en viktig prinsipiell sak for dem, nemlig å forby niqab. De stemte ned forslaget fra Abid Raja om å finne ut hvor mange som faktisk bruker niqab i Norge, men de stemte altså for å forby niqab. Fakta er visst ikke så viktig! Det virket som det viktigste var å komme før Frp med dette forslaget, hamret Skei Grande.
Syria-krigen herjer, og en hel verden er involvert, direkte eller indirekte. Også i Irak er konflikten blitt regional. Så også i borgerkrigen i Jemen. Her støtter Iran Houti-regimet, som kontrollerer hovedstaden Sanaa. En saudi-arabisk-ledet koalisjon kjemper mot Houti-regimet, og har bombet mål i Jemen siden mars 2015.
Denne uka angrep også USA Houti-mål i Jemen fra krigsskip. Dette er første gang at USA angriper mål i Jemen siden Saudi Arabia-koalisjonen startet sin krig i 2015. Angrepet var autorisert av president Barack Obama, ifølge CNN. Så sender Iran inn krigsskip i samme farvann.
Mulig ny fase
- Iran har sendt inn skip i farvannet utenfor Jemen hver gang når konflikten i Syria har blitt trappet opp. Det er mye symbolikk i konflikten mellom Iran og Saudi Arabia, sier Cecilie Hellestveit, Midtøsten-ekspert.
Hun har fulgt konfliktene i Midtøsten i tiår, og er langt fra beroliget av hva som nå pågår i Jemen – og i regionen forøvrig.
- Lite skal til for at situasjonen her kan komme ut av kontroll. Det er de samme internasjonale aktørene som kriger i både Irak, Syria og Jemen, og kan forplante seg videre. Dette har bygget seg opp over en lengre periode. I den grad det ikke blir en forhandlet prosess i Syria, vil krigen i Syria gå inn i en ny fase i Midtøsten, sier Hellestveit.
Trekker pusten:
- Den blir ikke nødvendigvis positiv.
Fiende blir venn
I Syria støtter Iran og Russland Bashar al-Assad og hans regime, mens en rekke Gulf-land, USA og Tyrkia har støttet opposisjonen. I det siste har Russlands Vladimir Putin hatt en rekke møter med Tyrkias Recep Tayyip Erdogan.
- At amerikanerne og russerne ikke klarte å bli enige om noen fredsavtale i Syria er ikke bra, ei heller at de nå ikke snakker sammen. Nå foregår det allianseendringer, med Tyrkia og Russland. Det er stor usikkerhet rundt hva dette vil innebære, sier Hellestveit.
USA-misnøye med Saudi
Også i Jemen er alliansene skjøre. Siden Saudi-koalisjonen startet sin krigføring i Jemen mars 2015 har nær 10 000 mennesker mistet livet. USA har hele veien støttet Saudi Arabia, blant annet med å selge våpen og militært utstyr.
VOLDSOM KRITIKK: Den saudi-ledede koalisjonen har fått kraftig kritikk etter at det bombet en begravelsesseremoni i hovedstaden Sanaa forrige helg. Foto: Khaled Abdullah / Reuters / Scanpix Vis mer
Men etter at den saudi-ledede koalisjonen bombet en begravelse og drepte over hundre mennesker den 8. oktober, begynner amerikanerne å få nok av Saudi Arabias voldsomme krigføring. Human Rights Watch kom torsdag med en rapport der de mener at begravelsesbombingen synes å være en krigsforbrytelse begått av USAs allierte, Saudi Arabia.
Stadig flere i den amerikanske kongressen er kritiske til at USA selger militært utstyr til Saudi Arabia, som verken er kjent for å følge krigens regler – eller ha spesielt stor respekt for menneskerettighetene. USA har solgt militært utstyr for 111 milliarder dollars under Obamas presidentperiode, og har vært viktig for Saudi Arabias krigføring i Jemen.
- Dette gjør at de er medvirkende til krigsforbrytelser, sier Bruce Riedel, direktør i Brookings Institution ifølge CNN.
Enda mindre populære
Han mener også at USA-støtten til Saudi Arabia kan gjøre amerikanerne enda mindre populære i Midtøsten.
- De fattigste araberne (jemenittene, journ.anm) er sperret inne fra luften og sjøen av de rikeste (saudierne, journ.anm) – med vår hjelp, sier Riedel.
Samtidig bombet USA Houti-mål denne uka – og utelukker ikke at det kan bli mer.
- Dette var selvforsvarsangrep for å beskytte vårt personell, våre skip og vår frihet til å seile i dette viktige farvannet. USA vil også svare på andre mulige trusler mot våre skip og kommersiell trafikk, sier Pentagon-talsmann Peter Cook ifølge BBC.
Samtidig håper USA at denne ukas angrep blir det siste, skriver BBCs Jonathan Marcus. Han viser også til at USA nå synes det er enda mer vanskeligere enn tidligere å være en av Saudi Arabias allierte, etter begravelses-bombingen.
(Dagbladet): «Har du noen gang lurt på hvordan menneskekjøtt smaker?»
Slik lyder invitasjonen fra underholdningskanalen Fox i forbindelse med premieren av syvende sesong av «The Walking Dead».
Ifølge Fox har en britisk matkunstner og en norsk kokk utviklet en hamburger som skal smake som menneskekjøtt og som skal serveres i en pop up-restaurant i Oslo inspirert av zombieverdenen «The Walking Dead» utspiller seg i.
Burgeren er laget av kalv, kyllinglever, benmarg og svin. Smaken er laget ut fra forskning og historier om kannibalisme.
Motbydelig og desperat
- Det høres motbydelig ut og er vel et nytt bunnmål for hva man kan tillate seg for å få oppmerksomhet, sier Ingebrigt Steen Jensen, mangeårig reklamemann, forfatter og nåværende tekstforfatter for Alle gutta reklamebyrå.
Han tror et slikt stunt vil virke støtende på de fleste.
- Det virker som et desperat forsøk på å skape nysgjerrighet og fremstår som kynisk og spekulativt. Et sted må grensen gå selv i vår tid hvor oppmerksomhet snart er overordnet alt annet. Det er én ting å lansere en skrekkfilm, en annen ting å invitere folk til en slags kannibalopplevelse, sier han.
Steen Jensen underslår ikke at et stunt som dette kan skape resultater.
- Når stuntet blir omtalt får det oppmerksomhet. At Dagbladet omtaler saken nå, beviser jo dette. Kanskje hadde det vært best å tie i hjel hele greia? sier han.
- Er all pr god pr?
- Nei, det er ikke det, men mye pr er god pr.
- Lett å fordømme
- Et sånt stunt vil helt sikkert få fram noe hos fansen, sier Dag Inge Fjeld, høyskolelektor ved Høyskolen Kristiania.
Han er ikke enig i Ingebrigt Steen Jensens kritikk av stuntet. Ifølge Fjeld handler det om å forstå en referanse.
- Det er lett å fordømme noe man ikke er en del av. Serien handler om apokalyptisk endetid hvor karakterene må forholde seg til at folk dør. Jeg tror de som er inne i serien vil skjønne det, selv om andre vil møte det med vemmelse, sier han.
Innhentet av virkeligheten
«The Walking Dead» kan smykke seg med de høyeste seertallene i amerikansk kabel-TV-historie, og er blitt priset for sin realisme.
Ifølge Fjeld må tv-serier bruke nye grep for å vekke opp igjen interessen når det kommer nye sesonger, men det er viktig at dette skjer innenfor referanserammen.
Han tror eksempelvis at en serie som «Westworld» som går på HBO, også kunne hatt et interessant stunt som tar for seg muligheten for at roboter kan bli til mennesker.
- De som har fulgt serien vil skjønne det, men vil ikke tolke det bokstavelig, sier han.
Meningen å være på kanten
- Det er snakk om en annerledes matopplevelse som kan spille deg et psykisk puss, men det vi serverer er jo faktisk kalv, svin og tunfisk, skriver Anders Borge, Norgessjef i FOX Networks Group, i en mail til Dagbladet.
Ifølge Borge fikk stuntet mye positiv oppmerksomhet da det ble gjennomført i England. At det er på kanten er meningen.
- Fox har en tradisjon for utradisjonell kommunikasjon, og vi gjør ofte aktiviteter knyttet til lansering av våre serier som overrasker mange og provoserer noen. Heldigvis er handlingen i serien fiksjon, og det vil innholdet i pop up-restauranten også være.
- Har dere forståelse for at folk kan bli støtt av dette?
- Vi forventer naturligvis reaksjoner. Vi tror likevel de fleste vil synes det er mer rart enn støtende.
Finansavisen: Den bergenske eiendomsmeglerkjeden Kaland & Partners holder seg langt unna det lukrative Oslo-markedet, men ikke uten suksess. Oslo-meglerne må se seg forbigått av en bergenser på skattelisten for i fjor, skriver Finansavisen.
Tjente over 10 mill.
- Boligene ligger noe lenger ute nå enn det vi har sett tidligere her i Bergen, men generelt ser jeg lyst på fremtiden. Våre selskaper har økt hvert år de siste ti årene, og vi har allerede passert fjorårets totale inntekt hittil i år, sier Kaland til Hegnar.no.
Han bidro med 3,2 millioner kroner til fellesskapet etter å ha tjent 10,3 millioner i fjor.
Mye av det var utbytte fra et holdingselskap som eier aksjer i flere meglerforretninger. Kaland tjente også noe på aksjesalg.
Fredrik Dyve (36), som i 2014 tjente mest med en inntekt på 5,7 millioner kroner, ble denne gangen henvist til annenplass med en inntekt på 8,6 millioner kroner. Ikke overraskende jobber han som partner i Privatmegleren Dyve & Partnere, som holder til på Skøyen i Oslo.
Innbringende arbeidsro
For Jan Fredrik Bonde (58) var overgangen fra partnerskapet med advokat Torbjørn Ek til Sem & Johnsen Eiendomsmegling lukrativ. Han begynte i sistnevnte selskap akkurat ved inngangen til 2015, og kan – ihvertfall etter dette intervjuet – notere en inntektsøkning på 100 prosent.
- Hva tjente jeg da, spør Bonde når Finansavisen ringer.
- 5 millioner, nøyaktig en dobling fra året før.
- Gjorde jeg det? Men det er jo kjempebra. Da må jeg være flink. Det var virkelig imponerende.
- Hva skyldes doblingen?
- Jeg valgte å avslutte samarbeidet med Torbjørn Ek, og det ga seg utslag i bedre forhold for meg. Etter det har jeg fått mer arbeidsro, sier Bonde.
(Dagbladet): Torsdag formiddag ble det kjent at Therese Johaug (28) har testet positivt for det forbudte stoffet clostebol etter at hun brukte kremen Trofodermin på en solforbrent leppe under et høydeopphold i italienske Livigno.
Langrennsstjerna legger all skyld på landslagslege Fredrik S. Bendiksen, som trakk seg torsdag.
Den erfarne legen tar all skyld for den positive testen fordi han anbefalte Johaug å bruke kremen, til tross for at innpakningen – etter all sannsynlighet – var merket med «DOPING», samt at han burde ha visst at virkestoffet clostebol er et forbudt anabolt steroid.
LEI SEG: En gråtkvalt Therese Johaug (28) forklarte seg så godt hun kunne på en pressekonferanse på Ullevaal stadion i går. Foto: Thomas Rasmus Skaug Vis mer
Juridisk rådgiver i Antidoping Norge, Britha Røkenes, sa på en pressekonferanse torsdag at saken kan ende i alt fra en frikjennelse til fire års utestengelse for Therese Johaug.
Skyldspørsmål
Administrasjonen i Antidoping Norge innhenter nå relevant og tilgjengelig informasjon om saken, før den legges fram for den frittstående påtalenemnda som er opprettet av Antidoping Norge. Nemnda bestemmer om en saken skal henlegges eller føres for domsutvalget i Norges idrettsforbund.
Det store spørsmålet blir hvor mye skyld Johaug selv har i saken. Verdens antidopingbyrå (WADA) er klar på at det juridisk sett er utøveren selv som er ansvarlig for å ikke få i seg forbudte stoffer.
I Therese Johaugs tilfelle vil det være formildende at hun hadde et så lavt nivå av clostebol i kroppen at det samsvarer med forklaringen om at hun bare hadde brukt krem, noe Antidoping Norge bekrefter.
Johaug må i tillegg, så godt det lar seg gjøre, sannsynliggjøre at hun aldri så innpakningen til kremen på grunn av den tydelig merkingen. Hvis hun kan bevise at hun bare hadde tilgang på tuben, som ikke var merket, er det en klar fordel sett med langrennsessets øyne.
To hovedmomenter
Ved siden av dette, mener ekspertene at følgende hovedmomenter blir helt avgjørende for Johaugs straffeutmåling:
1) At hun i god tro brukte Trofodermin etter å ha fått en bekreftelse fra landslagslegen om at det var trygt. Både Johaug og legen bekrefter dette.
2) At hun oppga på dopingkontrollskjemaet da hun ble testet i sitt hjem i Oslo 16. september at hun hadde brukt Trofodermin. Dette har Antidoping Norge bekreftet.
Tommy Forsgren i Antidoping Sverige, som er ekspert på WADAs regelverk, sier at det historisk sett er en fordel hvis man har oppgitt medisinen man felles for.
- Hvis man oppgir i prøveprotokollen at man har tatt medisinen kan det påvirke saken til utøvers fordel. Det har tidligere vært saker i CAS (Idrettens voldgiftsrett) der man peker på at utøver har oppgitt hvilke medisiner de har tatt – og seinere testet positivt for – hvilket innebærer at det har styrker utøvers forklaring for hvordan det har gått til, sier han til Dagbladet.
Forsgren, som understreker at han uttaler seg på generelt grunnlag, er også tydelig på at legens anbefaling vil kunne virke formildende.
- Hvis man har fått en anbefaling fra legen gjør det ikke at man slipper unna spørsmålet om ansvar, men det vil kunne ha en innvirkning på straffeutmålingen, sier han.
- Husk hva du har inntatt
Juridisk konsulent i Antidoping Danmark, Jesper Frigast Larsen , er tydelig på det samme.
JURIDISK KONSULENT: Jesper Frigast Larsen. Vis mer
- Helt generelt anbefaler vi alltid utøverne å oppgi alle medisiner de har tatt i protokollen ved en dopingkontroll. Ved en eventuell dopingsak vil det alltid være en fordel at utøveren kan vise at han eller hun vet hva som er inntatt. «Husk hva du har inntatt og oppgi det ved dopingkontrollen», er vår generelle anbefaling, sier han til Dagbladet.
Advokat Morten Justad Johnsen i Bull & Co advokatfirma mener at Johaug bør bruke momentene med legens anbefaling og dopingkontrollskjemaet for det det er verdt.
- Hovedhensikten med regelverket er å ramme bevisst juks. At Johaug har oppgitt kremen i forbindelse med antidopingkontrollen er derfor et viktig moment for den vurderingen. Det kan synes at hennes oppfatning var at kremen var lovlig siden hun har oppgitt den, og det vil kunne være et formildende moment i denne vurderingen, sier han.
En tidligere sak som trolig ikke taler til Johaugs fordel, er utestengelsen av syklisten Stefano Agostini. Han oppga også å ha brukt kremen Trofodermin i forbindelse med en dopingtest, men endte likevel opp med en dom på 15 måneder.
I utgangspunktet dømmes idrettsutøvere som tester positivt for et anabolt steroid til fire års utestengelse, men da skal man ha opptrådt med forsett eller grov uaktsomhet.
Hvis man finner at det bare foreligger uaktsomhet, så kan utøver få en straff ned mot to år, og hvis skylda er ubetydelig, så vil straffen kunne bli enda mildere. Hvis man kommer fram til at utøver er helt uten skyld, så vil straffen settes til null.
- Jeg kjenner denne saken kun gjennom mediene, men jeg har registrert at Johaugs advokat uttaler at hun ikke er å bebreide og jeg antar at de vil føre bevis for dette. Nå blir det opp til påtalenemnda å vurdere bevisene i saken og eventuelt inngi påtalebegjæring til NIFs domsutvalg med angivelse av hvilke dopingbestemmelser som eventuelt er brutt og hvilken sanksjon som i så fall den mener skal ilegges, sier Justad Johnsen i Bull & Co.
- Ikke grunnlag for sanksjoner
Therese Johaugs advokat, Christian B. Hjort, sier til Dagbladet at Johaug selv redegjorde for deres syn på saken på pressekonferansen torsdag ettermiddag.
- Vi mener at faktum taler for seg selv i denne saken. Johaug redegjorde for hvorfor hun ikke er å bebreide på pressekonferansen. Det viser at det ikke er grunnlag for sanksjoner, sier han.
- Kommer dere til å argumentere med at det var legen som anbefalte Johaug å bruke medisinen og at hun førte den opp på protokollen i forbindelse med dopingkontrollen?
- Ja, det kommer vi til å ta med, men også totalkonteksten. Hun brukte dette middelet på grunn av en solforbrent leppe, ikke for å forbedre prestasjonen sin.
NEW YORK (Dagbladet): USA ønsket den første kvinnelige generalsekretæren for FN. Russland ønsket en leder fra Øst-Europa. Til slutt ble de i stedet enige om en godt voksen mann fra et Nato-land. Den tidligere portugisiske statsministeren og FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, blir FNs neste generalsekretær når Ban Ki-moon går av ved nyttår.
Guterres er trolig et godt valg og har solid ryggdekning fra de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet – USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina. Situasjonen illusterer samtidig store svakheter med FNs valg av verdens fremste diplomat. Vedkommende blir nemlig i realiteten valgt ved at de fem landene finner en kandidat som alle kan tåle. Personer som selv kommer fra de faste landene, blir i ansett som uaktuelle. Helst skal også jobben gå på rundgang mellom geografiske regioner. Dersom ett av de faste landene sier nei, er kandidaten uaktuell. Alle ønsker dessuten helst en kandidat som kan hjelpe deres egeninteresser, ikke nødvendigvis en som har verdens felles beste i tankene. Når de så er blitt enige seg imellom, forteller de i praksis resten av FNs 193 medlemsland hvem de skal støtte. En slik ordning har åpenbare demokratiske svakheter.
Samtidig er årets valg av ny generalsekretær et kjærkomment drypp av enighet i det dypfryste forholdet mellom Russland og USA. De to landene er dypt splittet i synet på verdens største kriser fra Syria til Ukraina. Derfor er det et uvanlig og oppløftende syn at FN-ambassadørene, Vitalij Tsjurkin og Samantha Power, klarer å stå sammen om Guterres. I år har valgprosessen dessuten vært mer åpen enn tidligere ved at kandidatene til jobben har stilt til åpne høringer. Det er selvsagt et steg i riktig retning, men langt fra nok. Mange er stadig svært skuffet over at verdensorganisasjonen, som har eksistert siden 1945, ikke klarte å finne sin første kvinnelige leder. USA var opprinnelig blant pådriverne for dette. Noen drømte til og med om Tysklands forbundskansler, Angela Merkel. Slik gikk det ikke. – Du har ikke en sjanse dersom du er kvinne. Det er ikke et glasstak. Det er et ståltak, sier en av de kvinnelige kandidatene, Argentinas utenriksminister Susana Malcorra, til Foreign Policy.
Det manglet ikke på gode kvinnelige kandidater. Helen Clark, som leder FNs utviklingsprogram (UNDP), og de to bulgarerne Irina Bokova, generaldirektør i UNESCO, og Kristalina Georgieva, EUs budsjettkommissær, ble alle vurdert som sterke. Likevel nådde ingen av dem helt opp. Clark blir, ifølge Dagbladets kilder, vurdert som for vanskelig å samarbeide med. Den tidligere kommunisten Bokova, skal etter USAs mening ha for tette bånd til Putin-regimet. Georgieva blir vurdert som en særdeles effektiv administrator, men hadde motsatt problem. Hun anses som Brussels kandidat mer enn Øst-Europas.
Det er ikke store sko Guterres skal fylle etter Ban Ki-moon. Sør-koreaneren er dårlig likt internt i FN. Allerede i 2009 tegnet Norges daværende FN-ambassadør, Mona Juul, et svært lite flatterende bilde av FN-sjefen. I et internt brev Aftenposten fikk tilgang til, beskrives Ban som tafatt, lite villig til å dele rampelyset og ukarismatisk. Hans stadige raseriutbrudd skal dessuten gjøre det svært vanskelig å jobbe med ham. Det synet deles av flere i FN-systemet. Da Ban Ki-moon ble valgt i en lukket prosess for ti år siden, var det fordi han var den eneste kandidaten ingen av stormaktene hadde noe imot. USA og daværende president George W. Bush ønsket dessuten trolig en generalsekretær for verdensorganisasjonen med langt lavere profil enn forgjengeren – den engasjerte, kritiske og karismatiske Kofi Annan. Den tidligere sosialdemokratiske statsministeren Guterres vil trolig bli en langt mer politisk og klar leder enn byråkraten Ban Ki-moon. Som FNs flyktningsjef har han blant annet vært tydelig og refset europeiske land han har ment at ikke bidrar nok under flyktningkrisa.
I en verden hvor forholdet mellom Russland og USA er på frysepunktet, og hvor millioner av mennesker er på flukt, bør FN spille en avgjørende rolle. Situasjonen stiller enorme diplomatiske krav til den nye generalsekretæren. Guterres har potensial til å lykkes. Men organisasjonen ville trolig stått enda sterkere i verden om den klarte å vri seg ut av stormaktenes balletak og ta ytterligere steg i demokratisk retning.
Radikal åpenhet om skattelistene er en særnorsk tradisjon vi bør være stolte av. Dessverre har vi en regjeringen som oppfatter denne helt sentrale informasjonen, som en del av privatlivet. De stikker kjepper i hjulene for dem som ønsker å finne ut hva kollegaer og sjefen tjener, for å «begrense unødig snoking i folks privatliv», slik statssekretær Jørgen Næsje (Frp) i Finansdepartementet formulerte det til VG.
I 2014 strammet regjeringen inn på muligheten for å søke i skattelistene anonymt. Nå får den du søker opp informasjon om at du har vært inne og sett. Det fungerer som en svært effektiv brems på nysgjerrigheten til folk. Mens 700 000 nordmenn gjorde 13 millioner i 2013, ble bare to millioner søk foretatt i fjor. Det er et alvorlig problem.
Det er klart det kan være ubehagelig hvis ungene, kollegaene, naboen eller andre, kan finne ut hva du tjener, hva du har i formue og hva du skatter. Og noen ganger gir informasjonen et misvisende bilde av de reelle forhold.
Det verserer også historier om at skattelistene blir brukt til å mobbe barn av fattige foreldre og av kriminelle til å sirkle inn rike bytter. Dette er imidlertid tynt grunnlag for å hindre tilgang til vesentlig informasjon.
For det første bør vi venne oss til at nøkkeltallene i likningen vår er offentlig informasjon. For det andre er det enkelt å begrense barns tilgang på skattelistene med en aldersgrense. For det tredje er det ingen som i fullt alvor bør tro at kriminelle ikke kan finne informasjon om hvem som har penger uten å legge igjen digitale spor.
Når vi kan sjekke hva kollegaer og sjefen tjener, styrker det arbeidstakerens forhandlingsposisjon. Forskning fra UiS viser at åpne skattelister gjør at folk med lave inntekter slutter i jobben og velger jobber med høyere inntekt.
Og når vi vet at vi blir sett i kortene, skjerper vi oss. SSB har beregnet at åpne skattelister sikret 500 millioner kroner ekstra i rapporterte skatteinntekter.
Det samme ser vi på selskapsnivå. Når selskapene må avsløre informasjon om regnskap og selskapsstruktur, rapporterer de økte inntekter og skatter mer. I kampen for å skattlegge multinasjonale selskaper, blir behovet for åpenhet helt åpenbart.
Vi høster allerede internasjonal anerkjennelse for åpenheten om skattelistene. Det bør vi dyrke, ikke forhindre, slik regjeringen gjør.
Det mest overraskende, når man tar på seg tannbeskytteren og går alene inn i ringen, er at beina plutselig begynner å leve sitt eget liv. I det ene øyeblikket skjelver de, før du plutselig kjenner at musklene renner ut og blir erstattet av myk, dvask gummi. Hadde man vært sitt alminnelige jeg, i dette tilfellet en litteraturstudent som fordypet seg i fransk språkteori, ville man sikkert ha tenkt at det finnes bedre måter å løse dette på. For eksempel å gå ut av ringen igjen. Alternativt legge seg ned. Eller, men dette anbefales ikke, forsøke å snakke motstanderen til fornuft.
Det er tretten år, ti kilo og to kneoperasjoner siden jeg konkurrerte for siste gang. Jeg har for lengst vent meg til et liv uten blåmerker, treningsverk og konkurransenerver. Det er flere år siden sist jeg drømte at jeg var i ringen, eller på matta – som vi kaller det i den idretten jeg holdt på med. Men, de få gangene jeg har tatt på meg hanskene siden jeg la opp, eller holdt puter for yngre utøvere, har jeg det sånn jeg tror gamle fotballspillere har det når de kommer over en ball, eller en langrennsløper har det når snøen kommer. Det kjennes som om kroppen kommer hjem til seg selv. Og at den dunkingen, som er pulsen, stiger til det nivået den er skapt for.
Da Cecilia Brækhus bokset i Oslo Spektrum for to uker siden var regjeringen entusiastisk til stede. Det var dessverre ikke jeg. Etter planen skulle jeg ha tatt med meg husets 9-åring og sett kampen på nært hold. I ettertid var det kanskje like greit at det ikke ble noe av. Mye tyder på at det, i fjern og nær omgangskrets, ville ha blitt oppfattet som grov omsorgssvikt. Litt på nivå med å ta med seg datteren sin på strippeklubb eller swingersparty.
Fra mine bekjente på Facebook rant det inn avskyerklæringer med en intensitet som kunne få en til å tro at den ene deltakeren hadde bokset med hakekors på bh-en. Den ene fraksjonen var først og fremst provosert over at regjeringen solte seg i glansen og cashet inn noen enkle populistpoeng. Den andre fraksjonen var generelt misfornøyd med at folk i det hele tatt kan finne glede i å se «mennesker dælje løs på hverandre», «slå hverandre helseløse» eller «legitimere det som ville ført til fengselsstraff om det skjedde på gata».
Til dette kan man anføre at det ikke er så rart at en regjering som inkluderer et populistisk høyreparti gjennomfører populistiske endringer. Og, at det er lett å forstå at en regjering som gjennomfører et vedtak i tråd med egen politikk, som i tillegg ikke koster dem en krone, gjerne soler seg i glansen av en idrettsstjerne.
Man kan også påpeke at det er noen klare forskjeller på kampsporter og «slåssing på gata». Det er for eksempel en kampleder i ringen. Motstanderne er delt inn etter kjønn og vektklasse. Og de har, ikke minst, takket ja, forberedt seg grundig og inngått detaljerte avtaler om hvor, når, hvordan og etter hvilke regler de skal bokse. For øvrig ville vi også ha havnet i fengsel om vi kjørte bil på samme måte som Petter Solberg. De fleste av oss mener likevel det er en god ting at det finnes speedway-baner og billøp for at folk skal få utløp for fartsglede og hestekrefter i organisert form.
Det som forundrer meg mest med motstanden mot å tillate proffboksing er at så mange kunnskapsrike og sympatiske folk henfaller til vulgære tåpeligheter når de skal begrunne motstanden sin. Det er lett å forstå at man ikke finner noen glede eller interesse av å se på kampsport.
Men, å redusere boksing til folk som «dæljer løs» vitner om like stor innsikt som å avvise moderne lyrikk fordi diktene ikke er på rim. Det er et argument som strengt tatt sier mer om ditt eget sosiale ståsted og kulturelle posisjon, enn om boksing.
Å bokse handler ikke om å påføre motstanderen smerte, det handler om presisjon. Den riktige bevegelsen, i brøkdelen av det sekundet det er en åpning, som gir det perfekte treffet. Den følelsen, når kroppen din har gjort det den skal, før bevisstheten har rukket å registrere noe som helst, tror jeg er en riktigere beskrivelse av hva som driver kampsportutøvere til å terpe, trene, slite og utfordre sin egen frykt. Hadde det vært vold jeg var ute etter, ville jeg definitivt ikke ha satt meg i en situasjon hvor jeg måtte møte damer på min egen størrelse — og tape så mange kamper — før jeg omsider lærte nok til å kunne reise hjem med pokaler i stedet for blåveiser.
Massedrapene på stranda i Nice og henrettelsen av fader Jacques Hamel var begge klassiske angrep på bløte mål med lavteknologiske redskaper.
Det reiser spørsmålet: Vil mordsommeren 2016 bli husket som begynnelsen på en tilstand der myrderiene heller er å tolke som etterlikninger av klassiske jihadistiske drapsorgier, mer og mer utført av personlighetsavvikende individer og hevnere enn av politisk og teologisk-ideologiske bevisste mordere?
Dette resonnementet henter styrke fra det faktum at de fleste terrorangrep utføres av mordere som er europeere. De har vokst opp i Europa, blitt sosialisert og fått sitt hat oppdyrket der. De kommer fra et Europa de kjenner seg fremmedgjort fra og vil hevne seg på.
Om resonnementet er riktig – at ‘terrorisme’ nå tydeligere og tydeligere blir et psykologisk og sosialt problem snarere enn et politiproblem – får det konsekvenser for vår beredskap. Da blir det vanskeligere å etterspore terrorisme-farer i grupper eller i identifiserbare sosio-religiøse miljøer. Vi får ensomme ulver i nye former. De blir mye vanskeligere å fange opp.
DET FARLIGE STEMNINGSSKIFTET
I dagene etter udåden i Nice skjedde et merkbart omskifte i den offentlige stemningen i Frankrike. Det som skjedde fikk for liten oppmerksomhet. Landet har opplevd minst 14 terrorangrep de to siste to åra. Minst 240 mennesker er myrdet, over 600 såret, noen for livet.
Ikke minst: angrepene har spredt seg. Av Frankrikes tolv regioner på fastlandet, er åtte blitt truffet til nå. Den bestialske kniv-henrettelsen av den 85 år gamle presten Jacques Hamel mens han knelte foran alteret i soknekirken sin i Saint-Étienne-du-Rouvray innvarsler kanskje en ny fase: bevisste anslag på kristne symboler.
Ser vi derfor en ny runde av hat mot en annen religion – jødedommen var som kjent målet i januar i fjor? Europa har kjent den bleke hånden til religionskriger før. Vi trodde den epoken var over i 1648. Ser vi nå gjenkjennende trekk fra Bartholomeus-natten på 1500-talet? Der kastet katolikker og protestanter babyer en masse ut vinduer i bestialsk trosharme.
BUING
Omskiftet vi taler om kom da statsminister Manuel Valls viste seg ved minnesamværet etter Nice-angrepet. Plutselig tok de frammøtte til å bue statsministeren ned.
Dette omskiftet har grepet dypt. Om vi ser tilbake på terrorisme-historien i Frankrike det siste året, skapte anslagene mot Charlie Hebdo-magasinet og Bataclan i Paris en stemning av innbitt motstand og protest. Nasjonal mobilisering i trass. Da gjaldt det å slutte rekkene.
Det er denne følelsen av samhold som nå ser ut til å forvitre. Eller ser vi bare en forbigående trend?
TVIL OG ÅPNING FOR OPPOSISJONEN
Flere tegn i tiden synes å innvarsle dette omskiftet. Tre dager før drapet på Hamel kom en spørreundersøkelse der 65 % av franskmennene sa at de ikke stolte på president Hollandes behandling av trusselen fra terrorismen.
Opposisjonen har naturligvis sett vinduet åpne seg. Nikolas Sarkozy var først ute:
- Vi må være nådeløse, sa han, sitert etter The Economist i sommer. – De juridiske snurrepiperiene og unnskyldningene for utilstrekkelig handling, er ikke akseptable.
Marine Le Pen rører som vanlig i vannet og dømmer hele den politiske klassen de siste 30 åra nord og ned. So what’s new?
KAOS OG SPENNINGSSTRATEGIEN
Det som gjør denne situasjonen så farlig er at slik oppflising av det overpolitiske nasjonale samholdet er presis hva terroristene er ute etter.
Det IS og Al Qaeda står for en klassisk spenningsstrategi. De vil vise folket at myndighetene ikke kan verne dem mot anslag. I sin tur vil det føre til protester à la Nice og spre tvil om legitim statsautoritet – kaos. En slik oppløsning åpner for nye runder med protester og håp om regimeskifte. Jeg kan vanskelig tro at ISIS tror at dette vil kunne åpne for et kalifat, men logisk konsistens og rasjonalitet er ikke tenkemåter som har noe godt feste i disse kretser.
Her likner IS på italienske Røde Brigader og tyske RAF på 1970-tallet. Men det er en viktig forskjell i synet på strategien: der de venstreorienterte terroristene trodde arbeiderklassen ville reise seg når den fikk se hvor repressivt det (formal)-demokratiske statsapparatet kan være under press, der har IS knapt noen uttenkt strategi av dette slaget – utover ren hevn etter de vestlige flyangrepene mot IS i Midtøsten og protest mot marginalisering og undertrykking av muslimer i Europa.
SKIFTE I TAKTIKK
Bruken av kassebil i Nice som mordvåpen representerer det foreløpige sluttpunktet for én linje i bruken av våpen og mål for terrorisme: Lavt teknologisk nivå, en enkel morder.
9/11 i USA la grunnen for all vestlig tenkning om terrorismen. Den gang dreide det seg om sentralt planlagte anslag med moderne teknologi – erobrede fly – på dypt symbolske, harde mål: Twin Towers og Pentagon. Aksjonen var nærmest en militær framrykking av høyt trente folk. Grunngivingen deres var klart totalitær-ideologisk. Planleggingen kom fra land langt borte.
ETTERRASJONALISERINGER
Dette er gammeldags nå. Overvåkingsorganene kan ikke lenger regne med å kunne identifisere særskilte grupper eller sentra som planlegger angrep. Og nå dreier det seg som sagt også ventelig i mindre grad om grupper som er religiøst motivert eller sentralt ledet.
At IS har tatt på seg ansvaret for anslagene i Frankrike, Tyskland og Belgia, kan like gjerne betraktes som etterrasjonaliseringer både fra gjerningsmennene selv og IS. Det samme kan sies om drapene i Orlando i USA. Det gjør overvåkingen enda mer innfløkt enn tidligere.
De to underbygger resonnementet sitt med en episode fra desember 2014 i Dijon. Der pløyde en voksen mann ned 30 fotgjengere mens han skrek ut islamistiske slagord.
Påtalemakten så på han som ‘mentalt ustabil’ og begrunnelsen hans som ‘knapt sammenhengende’. Altså mest sannsynlig religion som påskudd eller som et idésett som i brokkvis, rudimentær form kunne strukturere verden for en forvirret sjel – på etterskudd.
Årsaken til udåden lå i mentaliteten til mannen – som naturligvis kan ha vært forårsaket av vedvarende diskriminering i det nye hjemlandet.
OMSKIFTET KOM I IRAK
Vi må tilbake til Irak for å få perspektiv på skiftet fra harde mål til sivile, bløte mål i internasjonal terrorisme.
Da det vart klart at opprørerne ikke kunne vinne militært over de amerikanske styrkene i Irak – det ble åpenbart omkring 2005 – endret de taktikk. Nå slo selvmordsbombere til i bysentraene og drepte sivile. I 2008 drepte pakistanske terrorister 166 menneske i et hotell i Mombai. Det var et klassisk «soft target».
En ny fase var innledet: sivile mål og selvmordsbombere, ofte på lavt teknologisk nivå. Nice står i denne tradisjonen, likeledes Rouen.
ENSOMME ULVER
Så kom de ensomme ulvene. Det ble gradvis klart at det ikke lenger var mulig å etterspore klare miljø for terrorisme-rekruttering. Ulvene kom intetsteds fra, som for eksempel Breivik, enda vi vet nå at barnevernet var inne i bildet i oppveksten hans, slik overvåkingspolitiet også hadde Lahouaiej Bouhlei i Nice i kikkerten. Han hadde vist interesse for islam men kunne ikke kalles truende, sa politiet.
Og tunisisk-franske Adel Kermiche i Rouen. Knivdreperen Kermiche hadde vært arrestert to ganger for å ville dra til Syria. Politiet mente han var farlig nok til å sitte i fengsel. Men i mars ga en dommer ordre til at han kunne settes i husarrest og få fotlenke. Lenka var slått av noen timer om dagen – nok til å sette Kermiche i stand til å myrde Hamel.
SOM SLIPPER GJENNOM NETTET
Noe av sinnet mot Valls i Nice kom av samme årsak. Bilmorderen der var en småkriminell koneplager med personlige problemer. Politiet hadde han under oppsyn, men likevel slapp han gjennom nettet.
Det er lett å være etterpåklok. Avveiningene mellom trygghet og rettsrespekt er vanskelige. Innenriksminister Bernard Cazeneuve kommer stadig tilbake til at loven må respekteres, og han er lei av at opposisjonen stadig forsøker å slå mynt på manglene ved overvåkingen.
TILBAKE TIL DE UNDERLIGGENDE UTFORDRINGENE
Samlet munner denne analysen ut i en repetisjon av det som ligger under mye av den europeiske terrorismen: problemene med marginalisering av og forakt for den muslimske minoriteten, i kombinasjon med å leve i land der muslimene kjenner seg fremmede vis-à-vis den nasjonale identiteten, især den franske laïcite, den radikale sekulariseringsideologien.
INKLUDERENDE IDENTITET
Her ligger hovedutfordringen i dag: skape en identitet i Europa som både tar vare på nasjonale tradisjoner men også er åpen for de nye realitetene: politisk og kulturelt mangfold, multi-religiøsitet og multi-etnisitet. Det gjelder å få alle til å kjenne at de hører til.
Det er presis dette europeisk høyreekstremisme – og Trump – ikke vil og mobiliserer frykt på. Høyreradikal identitetspolitikk er nettopp det ytterste høyre lever på, den svekker normale politiske skillelinjer, f.eks. høyre/venstreaksen, som er mer håndterbare i demokratier fordi de kan kompromisses med.
Å kle av kvinner i burkini på stranda, er lite egnet til å skape denne samlende identiteten.
TERROR I USA NÅ Å VENTE
Det ville være helt i tråd med disse resonnementer at ISIS eller presis enkeltstående fanatikere eller forstyrrede personer satser nå alt på et terrorangrep i USA. Det vil kunne føre Trump til makten og bidra til den oppflising av det nasjonale samholdet som terroristene trakter etter. Bombene i New York helgen 17–18 september kan være et forvarsel. De synes å styrke disse synspunktene.
I Tyskland ser vi nå voksende politikerhat – første halvår talte forbundspolitiet 115 angrep («Volksverhetzung») på politikere, enhver dag. Drapet på Jo Cox viser hvilke uhyggelige følelser som ligger like under Brexit.
INKLUDERENDE ØKONOMI
Samtidig må Europa få til ein økonomi som slipper alle folk inn. Altså, tilbake til de sosiale og økonomiske driverne for ekstremisme av alle slag – uten å glemme de politiske og psykologiske røttene og kraften i den ideologien som får marginalisert ungdom til å drepe på vegne av et middelalderlig og tyrannisk tenkesett i Midtøsten. Dette innebærer en globalisering under kontroll, som ikke river opp hele samfunn utenfra og skaper dype lommer av intens anti-modernitet som populister av alle farger kan røre i. Dette fordrer en styrking av nasjonalstaten. EU må tenke bedre enn til nå.
At all misnøye lett kan finne sin form på nettet og slik gi de rotløse struktur og forklaring på all sin misere, det gjør ikke saken enklere.
Og bak synger de grunnleggende problemene i Midtøsten: autoritære, stagnerende regimer, ofte korrupte, som selv er voldelige; religiøse institusjoner som ofte framstår som medsammensvorne for fundamentalistisk tankegang; vestlig hykleri: handlingslammelse vis-à-vis det israelske okkupasjonsregimet og vestlig støtte til de undertrykkende regimene i Saudi-Arabia og Egypt.
