Det mest overraskende, når man tar på seg tannbeskytteren og går alene inn i ringen, er at beina plutselig begynner å leve sitt eget liv. I det ene øyeblikket skjelver de, før du plutselig kjenner at musklene renner ut og blir erstattet av myk, dvask gummi. Hadde man vært sitt alminnelige jeg, i dette tilfellet en litteraturstudent som fordypet seg i fransk språkteori, ville man sikkert ha tenkt at det finnes bedre måter å løse dette på. For eksempel å gå ut av ringen igjen. Alternativt legge seg ned. Eller, men dette anbefales ikke, forsøke å snakke motstanderen til fornuft.
Det er tretten år, ti kilo og to kneoperasjoner siden jeg konkurrerte for siste gang. Jeg har for lengst vent meg til et liv uten blåmerker, treningsverk og konkurransenerver. Det er flere år siden sist jeg drømte at jeg var i ringen, eller på matta – som vi kaller det i den idretten jeg holdt på med. Men, de få gangene jeg har tatt på meg hanskene siden jeg la opp, eller holdt puter for yngre utøvere, har jeg det sånn jeg tror gamle fotballspillere har det når de kommer over en ball, eller en langrennsløper har det når snøen kommer. Det kjennes som om kroppen kommer hjem til seg selv. Og at den dunkingen, som er pulsen, stiger til det nivået den er skapt for.
Da Cecilia Brækhus bokset i Oslo Spektrum for to uker siden var regjeringen entusiastisk til stede. Det var dessverre ikke jeg. Etter planen skulle jeg ha tatt med meg husets 9-åring og sett kampen på nært hold. I ettertid var det kanskje like greit at det ikke ble noe av. Mye tyder på at det, i fjern og nær omgangskrets, ville ha blitt oppfattet som grov omsorgssvikt. Litt på nivå med å ta med seg datteren sin på strippeklubb eller swingersparty.
Fra mine bekjente på Facebook rant det inn avskyerklæringer med en intensitet som kunne få en til å tro at den ene deltakeren hadde bokset med hakekors på bh-en. Den ene fraksjonen var først og fremst provosert over at regjeringen solte seg i glansen og cashet inn noen enkle populistpoeng. Den andre fraksjonen var generelt misfornøyd med at folk i det hele tatt kan finne glede i å se «mennesker dælje løs på hverandre», «slå hverandre helseløse» eller «legitimere det som ville ført til fengselsstraff om det skjedde på gata».
Til dette kan man anføre at det ikke er så rart at en regjering som inkluderer et populistisk høyreparti gjennomfører populistiske endringer. Og, at det er lett å forstå at en regjering som gjennomfører et vedtak i tråd med egen politikk, som i tillegg ikke koster dem en krone, gjerne soler seg i glansen av en idrettsstjerne.
Man kan også påpeke at det er noen klare forskjeller på kampsporter og «slåssing på gata». Det er for eksempel en kampleder i ringen. Motstanderne er delt inn etter kjønn og vektklasse. Og de har, ikke minst, takket ja, forberedt seg grundig og inngått detaljerte avtaler om hvor, når, hvordan og etter hvilke regler de skal bokse. For øvrig ville vi også ha havnet i fengsel om vi kjørte bil på samme måte som Petter Solberg. De fleste av oss mener likevel det er en god ting at det finnes speedway-baner og billøp for at folk skal få utløp for fartsglede og hestekrefter i organisert form.
Det som forundrer meg mest med motstanden mot å tillate proffboksing er at så mange kunnskapsrike og sympatiske folk henfaller til vulgære tåpeligheter når de skal begrunne motstanden sin. Det er lett å forstå at man ikke finner noen glede eller interesse av å se på kampsport.
Men, å redusere boksing til folk som «dæljer løs» vitner om like stor innsikt som å avvise moderne lyrikk fordi diktene ikke er på rim. Det er et argument som strengt tatt sier mer om ditt eget sosiale ståsted og kulturelle posisjon, enn om boksing.
Å bokse handler ikke om å påføre motstanderen smerte, det handler om presisjon. Den riktige bevegelsen, i brøkdelen av det sekundet det er en åpning, som gir det perfekte treffet. Den følelsen, når kroppen din har gjort det den skal, før bevisstheten har rukket å registrere noe som helst, tror jeg er en riktigere beskrivelse av hva som driver kampsportutøvere til å terpe, trene, slite og utfordre sin egen frykt. Hadde det vært vold jeg var ute etter, ville jeg definitivt ikke ha satt meg i en situasjon hvor jeg måtte møte damer på min egen størrelse — og tape så mange kamper — før jeg omsider lærte nok til å kunne reise hjem med pokaler i stedet for blåveiser.