Mer fra Dagbladet Meninger:
- Ekteskapet mellom påtalemyndighet og politiet må avsluttes med en lykkelig skilsmisse.
Ekteskapet mellom påtalemyndighet og politiet må avsluttes med en lykkelig skilsmisse.
Klimaavgift i jordbruket
Vi løser ikke klimakrisen med å utelukkende gjennomføre populære, men ineffektive, tiltak.
- Veien fra klimamøtet i Paris, må ikke bli «highway to hell»
Veien fra klimamøtet i Paris, må ikke bli «highway to hell».
Et bidrag uten utredning
Det er uklokt at våre soldater settes i fare når den politiske situasjonen i Irak går baklengs.
Ukrainas håpløse valg
Alle valg Ukraina står overfor er håpløse. Men det mest håpløse for det plagede landet er trolig å unnlate å ta det håpløse valget, skriver Morten Strand.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Vi to har gjennom de siste tiårene fulgt den norske politiagendaen. Begge har lang erfaring fra politi og lensmannsetatene, den ene av oss de siste årene som leder for et lensmannsdistrikt.
Allerede tidlig i karrieren ble det gjort noen tanker om det norske politiet, maktfordelingen, arbeidsledelse, kollegialitet, kultur og ukultur.
Norsk politi består i dag av fagpoliti og påtalemyndighet i en usunn symbiose eller ekteskap. Påtalemyndigheten befinner seg i lederposisjonene.
Etter grunnopplæringen har fagpolitiet flere karrieremuligheter. Man kan perfeksjonere seg gjennom kurs og etterutdanning hele tiden. Men, det er svært vanskelig å klatre helt opp på karrierestigen. Den stopper som regel ved overbetjent eller lensmann, uansett dyktighet.
Lederstillinger lenger oppe er forbeholdt jurister.
De kommer fra universitetet til lederstillinger i politiet, svært ofte uten noen arbeidserfaring og har null viten om ledelse eller politifaglige utfordringer. De skal lede etterforskning i straffesaker uten å inneha den minste viten eller politifaglig erfaring.
Vi har mange ganger dratt på smilebåndet når unge jurister uttaler seg på tv eller radio om etterforskning i store og små saker. De som kan alt om dette, etterforskerne fra fagpolitiet, får ikke lov av politimestrene til å snakke om etterforskningen, i alle fall ikke i større saker.
I gamle dager hadde embetsverket all makt, og det verste er at dette fortsetter i dag, i politiet.
Et eksempel er 22. juli, Utøya. En av oss var i utlandet da dette skjedde, og snakket mye med kolleger der om det. Fordømmelsen av det norske politiet var svært sterk. Et av spørsmålene var hvorfor de som kom først til stedet, ikke gjorde noe. Jeg prøvde å forklare dem at de ventet på ordre ovenfra. Mine utenlandske kolleger kalte dette feighet. Der i landet var politiet pålagt å reagere umiddelbart for å berge liv og helse til befolkningen, bare ut fra egen vurdering på stedet, selv med fare for egen sikkerhet.
Gjennom flere år har vi i Norge sett annonser myntet på unge håpefulle som vil inn i politiet, med tekst omtrent slik: Vi vil ha deg som i en trengt situasjon kan reagere og selv vurdere hva som skal gjøres, underforstått – du må selv vurdere ut fra din kjennskap på åstedet.
Er redselen for egen sikkerhet, for politiledelsen (embetsverket uten politifaglig utdanning), for mulige konsekvenser, eksempelvis ordrenekt, grunnen til at de ikke tør å utøve politifaglig vurdering selv? Det var patetisk å se hva som ble gjort, eller heller hva som ikke ble gjort under situasjonene ved Utøya, særlig når en vet at en eller to med personlig integritet og mot kunne ha stoppet det som skjedde. De kunne lett ha rekvirert en eller flere raske båter (de var der), dratt ut og uskadeliggjort massemorderen.
Dette er sannsynligvis det mest grelle eksempel på tafattheten som råder i det norske politiet.
Etterpå kunne man se norsk tv og høre på radio, intervjuer med politiets toppledere, hvor de uten blygsel bortforklarte omtrent alt. Nedsatte til og med en kommisjon som konkluderte med at politiet hadde handlet riktig. Heldigvis ble denne rapporten slaktet etter at den ble offentliggjort.
Men, ingen er stilt til ansvar for de åpenbare feilvurderinger som ble gjort, eller for manglende/utilstrekkelig utstyr som politiet hadde til disposisjon for å løse oppgaven.
Saken om lille Monica fra Bergen illustrerer også svært godt hva som kan bli resultatet når jurister uten politifaglig bakgrunn vurderer en ettersøkning og alene avgir innstillinger i straffesaker. Dessverre skjer dette over hele landet, hele tiden.
Kanskje tiden nå er moden for å løfte opp dyktige politifolk til topplederstillingene.
Da kan juristene sysle med det de kan, forberede saker og prosedere i rettsapparatet. Hva tilsier at en jurist uten politifaglig bakgrunn skal kunne lede en så spesiell fagetat som politiet?
Hjertesukket er derfor: Hvorfor skiller ikke embetsverket og fagpolitiet lag. Hvor mange andre Europeiske nasjoner har en lignende ordning, og vi har vel et maktfordelingsprinsipp her på berget?
Fagpolitiet skal åpne saker, forberede, etterforske, fullføre og forelegge de fakta de har funnet for juristene, både aktoratet og forsvarerne.
Slik systemet i dag virker, er det påtalemyndigheten som styrer etterforskningen, etter hvert skifter hatt og blir anklagere og får dokumentene. Forsvarsadvokatene får presentert det etterforskningsmaterialet deres motpart har styrt, i alle fall før de skiftet hatt fra etterforskningsledere til anklagere. Dette betyr at bildet kan bli unødig ensidig.
Det er gammeldags, men det fortsetter. Ekteskapet mellom påtalemyndighet og politiet må avsluttes med en lykkelig skilsmisse – lykkelig for rettssikkerheten.
Eller mener våre politikere at ordningen er tilfredsstillende?
Dagbladet kjenner identiteten til innleggsforfatterne.