Årets Norway Cup arrangeres 26. juli-1. august og er den 43. turneringen i rekken. I år er det meldt på over 1639 lag fra rundt 60 nasjoner.
Mer fra Dagbladet Meninger:
Ukrainas håpløse valg
Alle valg Ukraina står overfor er håpløse. Men det mest håpløse for det plagede landet er trolig å unnlate å ta det håpløse valget, skriver Morten Strand.
Sju myter om norsk hvalfangst
Det foregår en grønnvasking av norsk hvalfangst her til lands som ikke har vitenskapelig hold.
Renhold er ikke en skitten bransje
Det negative inntrykket av renholdsbransjen som gjerne fremstilles i media, stemmer ikke med virkeligheten
Tokyos OL-stadion skulle bli verdens dyreste, men så avlyste statsministeren hele greia
Er tegnet av verdens mest ettertraktede arkitekt.
«De voksne så liksom bare forbi …»
Om få uker skal norske barn tilbake til skole og barnehager. Kristoffer på 17 år orket ikke mer.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
DET SENTRALE spørsmålet for det langt på vei utslåtte landet Ukraina er – mener de fleste – borgerkrigen Donbass i øst. Men er det virkelig det? For hva er viktigst? Å løse de uløselige problemene i 10 prosent av landet? Eller å prøve og løse de vanskelige, men ikke helt uløselige problemene i de resterende 90 prosentene av landet? Er det snart på tide å ta tide og ta den vanskelige debatten om Ukraina skal la de okkuperte regionene i øst seile sin egen sjø? For å redde det som reddes kan?
TIDLIGERE i juli ble det demonstrert hvor sårbart Ukraina er i vest. Da ble to medlemmer av den tungt væpnede fascistorganisasjonen Høyre sektor drept i det som trolig var et bandeoppgjør der også regjeringsstyrker deltok, om de lukurative smuglerrutene for sigaretter til EU helt vest i Ukraina. Høyre sektor krever en folkeavstemning om riksrett mot regjeringen og om retten til frivillige militser til å bære våpen. Dette er spørsmål som ikke har veldig stor oppslutning. Men trusselen er der hele tida om at nasjonalister på ytre høyre kan utfordre – og velte – regjeringen til Petro Porosjenko.
DET VIL I SÅ FALL være å bønnhøre Russlands president Vladimr Putin. Han har i mellomtida demonstrert sitt poeng i Ukraina. Han vil ikke tillate at de pro-russiske opprørerne i Øst-Ukraina taper militært. Trolig har han gitt opp håpet om det hans propagandamaskineri lenge kalte Novorossia – Nyerussland – som skulle strekke seg fra millionbyen Kharkov i nord, via millionbyen Dnjepropetrovsk i midten, til millionbyen Odessa i sør. Håpet om Novorossia ser ut til å være gitt opp, i det minste så langt i dette dramaet. Hvis ikke Ukrainas selvmotsigelser igjen herjer landet, og organisasjoner som Høyre sektor destabiliserer regimet, og oppfyller Putins drøm om at et Ukraina som ikke viser sin lojalt mot Moskva, imploderer av seg selv på grunn av sine indre motsetninger.
HVA MÅ GJØRES? Statusen til de okkuperte områdene i øst er stridens kjerne. De siste ukene har vi sett flere tegn til at våpenhvilen som partene undertegnet i Minsk i februar blir etterlevd. Det tyder på at det er en erkjennelse i Moskva om at det koster for mye å engasjere seg enda mer i det ukrainske eventyret. Det ser også ut til at Moskva ikke vil ta på seg de både økonomiske og politiske utgiftene med å annektere det okkuperte området. I Øst-Ukraina er det ikke mer å vinne for Moskva. Derfor forholder også Russland seg på sitt vis til Minsk ll-avtalen.
RUSSLANDS MÅL er mest mulig autonomi for Donetsk og Lugansk, og særlig for de opprørskontrollerte delene av disse fylkene. I Minsk ll-avtalen henvises det direkte til disse områdene, med krav om et eget lovverk. Rent praktisk vil russerne og opprørerne ha spesiallover som sikrer de nye makthaverne i disse områdene fortsatt fysisk kontroll. Det er etter modell av serbernes rolle – og i realiteten veto-rett – i Bosnia, etter borgerkrigene der på 1990-tallet. Ifølge Misk-avtalen skal et lovverk for de okkuperte områdene være på plass i løpet av 2015, derfor ligger det nå i nasjonalforsamlingen, radaen, når den åpner sine forhandlinger etter sommerferien.
RUSSLANDS VENNER i Vesten presser på for å få et lovverk på plass, og i Kiev spør mange av de nye makthaverne seg nå hva USA har fått av Russland for at USA nå legger press på Ukraina for å presse loven gjennom. Den store hauken i amerikansk UD, Vitoria Nuland, var i forrige uke i Kiev og drev lobbyvirksomhet for å få loven vedtatt. Har det sammenheng med Russlands velvilje i atomforhandlingene med Iran, spør man seg konspiratorisk i Kiev? Det kan godt være. Men er det i så fall negativt?
OG DET ER HER spørsmålet om det håpløse valget kommer. For Ukraina må før eller siden ta diskusjonen om det vanskelige øst. Donetsk og Lugansk er ikke som resten av Ukraina. Det var en realitet lenge før det pro-russiske opprøret der startet. I løpet av mer enn et år med krig har motsetningene dessuten bare økt. Opprøret var godt hjulpet av et Russland som kastet glør til det, og sannsynligvis startet det. Men det er umulig å stille tida tilbake til før opprøret startet. Et debatt om de okkuperte områdene er en smertefull prosess, fordi ulykken langt på vei skyldes russisk aggresjon. Men hva er alternativet til å la de okkuperte omgådene seile sin egen sjø? En fortsatt ødeleggende krig? Dette er valget Ukraina står overfor. Kjør debatt.
