Mer fra Dagbladet Meninger:
Derfor trenger vi nasjonale prøver
Et dårlig forslag.
Hennes liv som dement oppleves på sykehjemmet som like verdifullt som enhver annens
Langt fra råttent.
Dårlig nytt for mange av oss
Midlertidighetstesten.
Entreprenørskap er viktig. Men kunstnere er ikke interessert
Kunstnerøkonomi, en dystopi.
Ikke kall meg egoist når jeg velger barnas ve og vel
Lappeteppefamilien.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Jeg er en skilt alenemor i midten av 30-årene med god jobb, kjedet enebolig, stasjonsvogn og små barn. For snart ett år siden traff jeg mannen i mitt liv. Han har også to små barn, god jobb, egen leilighet og bil. Han bor i Oslo, jeg bor litt utenfor.
Jeg har i det siste observert at det skrives en del i flere medier om både fordeling av barn ved samlivsbrudd, særboende kjærester med og uten barn, og ikke minst om lappeteppefamilier med dine, mine og våre barn. Det har vært en del diskusjoner blant venner og kollegaer, og flere har veldig mange og sterke meninger om hvordan jeg og vi må leve og bo og være sammen. Det tok i utgangspunktet ikke spesielt lang tid før vi begynte å få spørsmål om når vi skulle flytte sammen, og nå – nesten ett år etter at vi ble sammen – er enkelte nesten sjokkert over at vi verken bor sammen eller har planer om felles barn.
Vi kommer til å flytte sammen til sommeren. Bare ikke spør meg om hvilken sommer. Min eldste går i andre klasse, og har allerede skiftet barnehage tre ganger og startet ett år for tidlig på skolen. Hvis hun skal flyttes noe sted fordrer det at pappaen hennes også vil flytte. For han og jeg samarbeider godt, og vi ser hvor avgjørende det er for våre barns trivsel og trygghet. De har fått det bedre siden mamma og pappa har det bedre, men det er aldri greit å være skilsmissebarn, og vi som voksne har ansvaret for å gjøre skilsmissebarnlivet så ukomplisert som mulig.
Når så mange i tillegg maser (!) om felles barn for meg og min kjære, et kjærlighetsbarn, lurer jeg litt på om de hører hva de egentlig sier. De vil at vi – som allerede har fire barn i alderen tre til syv år – skal ha ett barn til. Det hadde sikkert vært fint, og jeg har ikke noe imot barn selvsagt, men det er faktisk ganske urettferdig overfor de andre barna:
Vi må fremskynde flytteplaner dersom et nytt barn var på trappene, og det ville kanskje føre til at vi tok overilte avgjørelser som kan være ødeleggende på sikt.
Barna våre bor hos oss henholdsvis 60 og 80 prosent av tiden sin. Mine bor hos meg, og hans bor hos ham. Alle seks er mye sammen i helgene, men ikke i hverdagen. En ny baby ville bodd hos oss 100 prosent. Det kan få storesøsknene til å føle på sin tilhørighet både til oss OG den andre forelderen sin.
Et nytt barn vil si enda en som skal følges opp, og vi har faktisk fire andre som fortjener vår fulle oppmerksomhet. Det er to andre familier å ta hensyn til: Pappaen til mine barn og hans partner, og mammaen til min kjæres barn og hennes partner. Det er mange nok for barna våre. Dette er noen av grunnene til at vi velger å ikke få et felles barn. Vi har allerede fire «kjærlighetsbarn»; vi elsker dem jo over alt på denne jord. Dette er grunner gode nok for oss, og burde være det for andre – likevel blir jeg kalt egoist. Egoist fordi jeg, og vi, ikke ønsker flere barn. Hvordan kan jeg være egoist når jeg velger mine barn og bonusbarns ve og vel fremfor mine egne ønsker? Jeg skulle gjerne bodd sammen med mannen jeg elsker, men særbo er for oss den foreløpig beste løsningen – selv om det er dyrt – fordi vi ikke vil rote mer med våre barns oppvekst enn vi må.
Vi har fire barn med fire personligheter og enda flere behov, og de trenger trygghet. De trenger å ha trygge, kjente omgivelser, og trygge voksenpersoner som kjenner dem. Skal de flyttes på, skal det forberedes nøye og lenge, og det skal være en positiv opplevelse – ikke bare noe som påføres av mamma og/eller pappa fordi mamma og/eller pappa vil.
Jeg har alltid ønsket meg tre barn. Nå har jeg fått to+to i stedet. Jeg er veldig fornøyd med det. Kan ikke du være det samme?