Mer fra Dagbladet Meninger:
Vi kan ikke fortsette å gi fyrstikker til brannstiftere
Jeg er ikke islamofob når jeg kritiserer islam, jeg er en faktaorientert, politisk hjemløs fascistofob.
Det blir ikke mer kos, samhold, lys, bamser og blomster. Det blir mer krangling, hardere debatter
Det blir vanskeligere å holde hodet kaldt i en varm tid.
Strategisk Hillary Clinton sitter på gjerdet
Taus om presidentvalget 2016.
Sex, politikk og tårer
Kunst og kommers i smakfull balanse i Berlin.
Det er en forskjell på å være mot generell bevæpning av politiet og på å legge seg bort i politiets sikkerhetsvurderinger på konkrete oppdrag
Et hjertesukk fra en
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Nytt terrorangrep, og vi vitner den samme teateroppsetningen: Islam skal frikjennes og vi må alle slå ring om de stakkars muslimene så ikke voldsnordmenn går løs på dem. Tror politikere og de vel så lite begavede redaktører og journalister at de kan fortsette dette narrespillet, år ut og år inn, uten at den gjengse borger utvikler en uhelbredelig forakt?
Denne kronikken handler ikke om muslimer. Den handler om islam. Min tålmodighet med denne religionen er nemlig for lengst rent ut i havet. Ikke et eneste toneangivende medium, ikke en eneste partileder, tør å ta islam på alvor, det til tross for at islam aldri har gått gjennom en humaniserende Opplysningstid. Nå kappestrides det foran og bak mikrofonene for å frikjenne islam for enhver befatning med terrordrap, mens vi alle i vårt ærlige indre tenker: Når og hvor kommer neste angrep på vår sivilisasjon, etterfulgt av Allahu Akbar? Når og hvordan vil angrepet utføres for ytterligere å tvinge Europas sjel ned på knærne?
Erna Solberg vet det. Jonas Gahr Støre vet det. Siv Jensen likeså. Norge og Europa er erklært krig. Ikke fortell meg noe annet enn at de vet nettopp det. Men enn så lenge våger de å fortsette den hyklerske, kapitulerende teateroppsetningen på bekostning av folkets trygghet og folkets fremtid: Islam skal ikke bare frikjennes. Våre ledere stiller seg skulder ved skulder med islamofobi-industrien, ledet an av despotiske islamske regimer, sekundert av VG, NRK, Aftenposten, Dagbladet, organiserte antirasister og feminister, og hele den partipolitiske skalaen. Man er så redd for sitt eget hode, sitt ettermæle og sin sparekonto at man intet annet våger?
Selv har jeg blitt tvunget til å gi etter for den mest smertefulle erkjennelsen noensinne: Resten av livet mitt vil dreies rundt kampen mot fascismen i islam. Det har de to statsbærende partiene Ap og Høyre lagt forholdene til rette for gjennom å importere disse mørkekrefter og endog løgnaktig presentere dem som tolerante og fredsæle. Ikke bare det: våre skattekroner er i tillegg sjenerøst blitt strødd ut til disse kreftene, organisert i moskeer og bevegelser enhver med lesekyndighet kan konstatere har et syn på kvinner, jøder, homofile, ikke-troende og fritenkende individ, som ikke tåler dagens lys.
Da kan kanskje dagens politiske ledere hjelpe meg ut av villfarelsen min og peke ut én statsstøttet moské, bare én, som i teori og ønsket praksis — når muligheten byr seg — vil avvise den hellige shariaens befalinger? Som dermed også vil stryke en mengde voldsvers i Koranen og lukke alle deler av sira (Muhammeds historiske biografi), der Muhammed blant annet sørger for å fjerne brysomme stemmer fra jordens overflate. Man kan protestere herfra og til Mekka og Medina. Protestenes gyldighet annulleres av drapene på ikke minst jødiske diktere som våget å opponere mot Muhammeds påståtte åpenbaringer (Asma Bint Marwan og Abu Afak, med flere). Disse modige menneskene var datidens Charlier.
Det var slike religionskrefter som slo til i Paris i Muhammeds ånd, som også drepte i København, og som PST indirekte forteller oss at de ikke kan beskytte oss mot lenger: Det er nemlig slik jeg trøstesløs leser Benedicte Bjørnlands uttalelse om at det er 60 — 90 prosent sjanse for terrorangrep på oss i år. Slik tar PST et forebyggende grep? Når angrepet er gjennomført og kistene senket i jorden, kan Bjørnland peke tilbake på dette anslaget og understreke: Jeg advarte.
Like enkelt å renvaske seg blir det ikke for Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. Alle er ansvarlige for å ha ført en kultur- og innvandringspolitikk uten mål og mening; en rendyrket drøm om en uovertruffen samfunnsmodell som de ikke hadde et eneste faglig og faktabasert dokument å lene seg på. Det multikulturelle prosjektet var deres Bibel, like lite humant og samfunnsfremmende som Det gamle testamentet.
Verken politikere, akademikere, redaktører eller andre “progressive” kommer til å innrømme at de tok grundig feil. Tvert om vil de prøve å skitne til oss som — på tross av alle de brunskvettende vindmøllene — gjennom årene advarte om den ideologiske tsunamien vi så bygge seg opp. Det er særlig tre grunner til at de “progressive” vil velge å henge oss — som hadde rett — i den ideologiske galgen:
1. Å gi oss rett, betyr at de må begå den uoverkommelige øvelsen å innrømme at alle NOU-er om den berikende multikulturen var et grovt feilskjær, og samtidig begå en vel så uoverkommelig manøver: medgi at islams blodige grenser er på innsiden av huset. Innrømmelse ville gi helt utålelige politisk plusspoeng til krefter man elsker å hate (som ikke minst Carl I. Hagen).
2. Å innrømme feil, anses som ødeleggende for eget renommé. Man har altså ikke en ryggrad med et anstendig etisk kompass.
3. Angsten for islam er akutt og fremskridende. Derfor serveres alle disse løgnene om “toleranse” og fred” i håp om at trylleformularet en vakker dag går i oppfyllelse.
Islam har, i det multikulturelle samfunnsklimaet, hatt optimale forhold til uforstyrret å spre sin fascistiske grunnkjerne, sharia. En betydelige og voksende andel andre- og tredjegenerasjons muslimer i Norge og Europa voktes av skjeggene og hijabene slik at de mentalt forblir i foreldrene og besteforeldrenes åndelige misere i Midtøsten. Politikerne har ingen løsninger. De går på sjelelig og realpolitisk tomgang fra det ene Stortingsvalget til det neste.
Det er nettopp derfor at boken Mens orkesteret fortsetter å spille til politikeren Tybring-Gjedde forties i de dannede klassene. Endog hans egen partileder spiller med orkesteret, om enn ikke på tuba, som Erna Solberg og Børge Brende.
Jeg fatter ikke at de tør.
Det er ikke et eneste land i Europa som, uansett førte politikk, har klart å presse islam i bakgrunnen. Tvert om. Alle tilgjengelige statistikker viser det motsatte. Jeg kan nevne en selvlaget her, ut fra tall bestilt fra det offentlige. De tre ekstremismebefengte moskeene Islamic Cultural Center, Tawfiiq islams senter og Rabitamoskeen, mottok samlet 4 millioner offentlige kroner fra stat og kommune i 2004. I 2014 var potten økt til 10,5 millioner.
Når skal det gå opp for den politiske eliten at man ikke gir fyrstikker til brannstiftere?
La det være krystallklart: Jeg er ikke islamofob. Jeg er faktaorientert politisk hjemløs fascistofob.
