Hva skjer med et samfunn når kunnskap, fakta og logikk erstattes av usannheter i det offentlige ordskiftet?
Postfaktualismen fikk sitt sørgelige gjennombrudd i 2016. Fenomenet trekkes frem som medvirkende årsak både til at britene stemte seg ut av Europa og til at amerikanerne gikk for en president som påstår akkurat hva han vil, når han vil. «Signaler fra USA og Storbritannia er ofte et frampek på det vi kan vente oss på det europeiske kontinentet», sa Jonas Gahr Støre i nyttårsintervjuet til Klassekampen. Vi er der allerede.
Åpenbar postfaktualisme har alltid eksistert og er kanskje mest av alt et forstyrrende element i debatten. Norgeshistoriens lengste sykehusstreik ble en oppvisning i offentlige helselederes kreative omgang med sannheten og de folkevalgtes stilltiende samtykke til at dette fikk skje. Når sentrale makthavere vrir på fakta og lager sin egen sannhet er det ikke lenger et forstyrrende element. Da er det et stort samfunnsproblem!
Arbeidsgiverforeningen Spekter og direktører fra regionale helseforetak (RHF) og sykehus gikk utrettelig ut i det offentlige rom mot navlebeskuende sykehusleger. De påsto at legene krevde arbeidsplanene utformet på én bestemt måte. At vi ville endre den mangelfullt formulerte tariffavtalen for å verne om lukrative overtidsordninger. At de hadde endret en gammel praksis for å kunne planlegge bedre og at ingen leger behøvde å frykte utfallet av den nye praksisen der hver lege skal avtale arbeidstiden individuelt. De påsto at de tilbød kollektivt vern gjennom individuelle avtaler, at legene protesterte mot det andre yrkesgrupper kaller «ønsketurnus» og at det er arbeidsgiver som står ansvarlig dersom en sliten lege gjør en medisinsk feil.
Ingenting av dette er sant – verken praktisk eller juridisk. Forsøk på saklig polemikk fra Akademikerne ble møtt med aggressive utsagn som at tillitsvalgte leger «kommer (…) med usanne påstander» uten å følge opp med dekning for anklagene. Direktør i Helse-Vest og styreleder i Spekter, Herlof Nilssen, ga gjennom Twitter spekterdirektøren sin fulle støtte og spesifiserte at Spekters politikk var godt forankret i helseforetakenes øverste ledelse.
Arbeidsplaner for en yrkesgruppe som har godtatt vide unntak fra arbeidsmiljøloven er stridens kjerne. Tekstendringen som sykehuslegene krever inn i tariffavtalen som et sikkerhetsnett mot uforsvarlige arbeidsforhold, begrenser ikke sykehusene til å planlegge arbeidstiden på «én bestemt måte». Den åpner opp for uante måter å planlegge på – forutsatt enighet mellom partene. Dette ble fullstendig underslått når Spekter og direktørene gjentok sitt mantra ned i sykehusorganisasjonen og i media.
Det er over 13.000 sykehusleger i Norge. Når Spektersjefen kunne presentere at ti leger hadde tjent mellom 500.000 og 900.000 kr på uforutsette vakter, og at en lukrativ overtidsordning var årsaken til legenes krav, var også den billige veien til førstesiden i rikspressen kort. Om så mye overtid er forsvarlig fra et medisinsk ståsted og om det vitner om god ledelse, er en annen sak. De av legene som tar uforutsette vakter, tjener i snitt 37.000 kr brutto i året på dette. Man sitter igjen med mellom 400 og 500 kr timen for ekstra kvelds-, natt og helgearbeid, men sånne tall er langt vanskeligere å selge inn til en journalist.
Det Spekters arbeidslivsdirektør hevdet var en «ønsketurnus» for legene innebærer i realiteten at sykehusdirektørene under enkelte hviletidsbestemmelser kan gjøre hva de vil med 60 arbeidstimer i 38 påfølgende uker. Ønsketurnus for direktørene. Neppe for legene.
Mellomledere med personalansvar redegjorde for hvordan eksisterende praksis med kollektive planer fungerte fint både for langtidsplanlegging og for individuell tilpassing. I tillegg signerte 257 mellomledere i norske sykehus et opprop til forsvar for å bevare kollektive arbeidsplaner. Spekter svarte at mellomlederne tar feil.
Og så var det dette med at Spekter og sykehusdirektørene gjentatte ganger hevdet at det er de som er ansvarlige for pasientbehandlingen. Helsepersonelloven plasserer helt tydelig ansvaret hos helsepersonellet som behandler pasienten. Dette gjelder også hvis legen gjør feil fordi han eller hun er sliten etter for lange arbeidsintensive perioder. Det ligger også en etisk faktor her som blant annet er nedfelt i legeeden. For pasienten spiller det vel uansett mindre rolle hvem som har ansvaret.
Mot slutten av den fem uker lange streiken, og etter utallige anmodninger og dokumentbevis, sluttet Spekter og direktørene å hevde at legene krevde at arbeidsplanene skulle utformes på «en bestemt måte». Og det var først flere måneder etter at uenigheten nådde media, at Spekter og RHF-direktørene innrømmet at det var manglende kostnadseffektivitet som gjorde at de ikke kunne godta en tariffestet rett til videreføring av kollektive arbeidsplaner.
Selvfølgelig sparer sykehusene penger på ikke å betale ut overtid ved at legene må jobbe inn sin egen ferie, foreldrepermisjon og obligatoriske kurs. Problemet er at Spekter, som til syvende og sist finansieres med skattekroner, i prosessen valgte bort redeligheten. De kastet kunnskap, fakta og logikk over bord og lagde sin egen sannhet. Dermed ble en åpen og prinsipiell debatt erstattet med skittkasting og springende, vikarierende og usammenhengende argumentasjon. Siste rest av et allerede tynnslitt tillitsforhold mellom helsepersonell på sykehus og den avskårne ledelsen forsvant. Resultatet er en avgrunn mellom helsearbeidere og sentral helseledelse. Det bør bekymre oss.
Så her står vi, leger, før Rikslønnsnemnda i februar – uten rett til et kollektivt arbeidsvern og ribbet for tillit til at våre egne øverste ledere ønsker oss vel, til at de ønsker andre helsearbeidere vel og til at de ønsker pasientenes beste.
Helsevesenet står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Hvem tjener på at redelighet og tillit ofres for en pen bunnlinje i en offentlig velferdsinstitusjon?