Mer fra Dagbladet Meninger:
Er Protestfestivalen blitt borgerskapets kjæledegge?
Stiller med imponerende program i jubileumsåret.
Inga Marte Thorkildsen forvrenger fakta om ADHD
Det å fokusere på vold som eneste årsak til barns vansker, kan føre til at andre årsaker ikke undersøkes.
Opprop mot krig – ikke for Putin
En kan være fristet til å spørre om kritikerne har lest oppropet.
Gode kår for kvalitetsfilm på norske kinoer
Vi vil sørge for at publikum får tilgang til norske og utenlandske filmer, også de som ikke nødvendigvis er økonomisk lønnsomme.
Djevelen er i detaljene
Et knippe LO-valgte og samfunnsengasjerte anklager regjeringen for å demonisere Russland. Det utrolige er at de ikke klarer å se det djevelske i Putins strategi.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Denne våren har russiske embetsmenn blitt observert mens de tusker til seg mat fra bordene under mottakelser på den norske ambassaden i Moskva. Da har de det ikke så lett. Rubelens fall i verdi gjør maten dyrere. 50 prosent av forbrukt mat i Russland ble importert fra EU, før Kreml forbød matimporten som svar på de vestlige sanksjonene i september i fjor.
I konflikten mellom Russland, Ukraina og Vesten ligger djevelen i detaljene.
Faghistorikere sammenlikner Russlands invasjon og annektering av Krim-halvøya med de fem alvorligste konfliktene under den kalde krigen: Berlin-blokaden i 1948, knusingen av arbeideroppstanden i Øst-Berlin i 1953, den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956, den sovjetledete invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, og det russiske press mot Polen i 1981, som tvang frem militær unntakstilstand i landet.
Vladimir Putins argumentasjon mot Ukraina i fjor faller sammen i tre punkter med argumentasjonen til Nikita Khrusjtsjov rett før invasjonen av Ungarn i 1956:
Som 1956 mente Kreml i 2014 at Vesten hadde skylden for konflikten.
Som i 1956 da Kreml mente fascisme hadde oppstått i Budapest, mente Kreml i 2014 at fascisme oppsto i Kiev i 2014.
Som i 1956 mente Kreml i 2014, at russerne har en ensidig rett til å forsvare sine interesser militært utenfor landets grenser. Dette er å ta opp igjen Brezjnev-doktrinen, som var det retoriske forsvar for invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979 het “sosialistisk broderhjelp”.
Å anklage alle dem som mener Putins atferd i fjor var ytterst kritikkverdig for å demonisere Russland, er å drive appeasement-politikk, å gi etter for en aggressiv makt for å unngå konflikt. På samme måte som britene drev den overfor Tyskland før den andre verdenskrig, under Münchenkonferansen anno 1938.
Sovjetunionen ble oppløst åttende desember 1991. Russlands president Boris Jeltsin, Ukrainas nyvalgte president Leonid Kravtsjuk og Hviterusslands parlamentsformann Stanislav Sjusjkevitsj oppløste supermakten uten statslederen Mikhail Gorbatsjovs medvirkning. I dag sier Sjusjkevitsj at Sovjetunionen har gjort comeback gjennom Putins politikk i Ukraina.
I fjor sa Kravtsjuk at han bare satt der, denne ettermiddagen den 8. desember 1991 og ventet på at Boris Jeltsin skulle si at russerne ville ha med seg Krim videre. Og Kravtsjuk ville sagt «selvsagt!». Men Jeltsin glemte hele Krim den dagen. Og i Sevastopol på Krim raste folk mot Jeltsin etterpå.
Så hvorfor ble det konflikt om Krim nå?
Russisk utenrikspolitikk er alltid en funksjon av innenrikspolitikken. Og styringsresultatet hjemme var før ukrainakonflikten, og er fortsatt, ytterst skralt. Ellers hadde ikke Vladimir Putin sagt i sin tale om rikets tilstand den 12.12.2012 klokken 12:00 i Kreml, at den russiske føderalstaten kunne gå i oppløsning om 15 til 20 år hvis ikke Russland snart gjør noe for ungdom mellom 20 og 45 år.
Da Ukraina ville ha en assosieringsavtale med EU høsten 2013, var Kreml alt skremt av Polens suksess med tredobling av brutto nasjonalprodukt fra landets inntreden i EU i 2004 til 2013. Skulle bare en bare en blek kopi av Polens eksempel gjenta seg i Ukraina, ville Russlands eget styringsresultat og autoritet blitt gjort til skamme i interessesfæren, som Kreml oppfatter som sin.
Da Ukrainas daværende president Viktor Janukovitsj sa nei til EUs helt utilstrekkelige tilbud om støtte i november 2013 – skarve 800 millioner euro mot 30 milliarder dollar i ukrainsk gassgjeld til Russland – utløste han et nytt opprør på Majdan-plassen, som i 2004 da Janukovitsj ble tatt for valgfusk. Sammen med blodbadet som hans opprørspoliti Berkut skapte i uke 8 i fjor, var dette nok til Janukovitsj fall og flukt til Russland. Da fryktet Putin at det nye regimet i Ukraina skulle ta landet inn NATO. Krim ble en metode, ikke et mål.
For Krim er russisk. 70 prosent av dem som bor der er russere. Hadde de rukket opp hendene og sagt at de ville ha en folkeavstemning om hvor de hørte hjemme, ville både Europarådet og EU måttet ha si «selvfølgelig». Og jeg er overbevist etter 19 år fordelt på fire perioder som korrespondent for NRK i Moskva, at resultatet ville blitt omtrent som 16. mars i fjor, da en folkeavstemning ble holdt i ly av russiske våpen på Krim. Det er for øvrig elementært, at demokratiske beslutninger får mindre troverdighet når de skjer under fremmedes geværpiper.
Alt dette var i alle fall irrelevant for Putin. For ham var det avgjørende å forhindre enhver ukrainsk mulighet til søke seg inn i NATO.
Putin visste at NATO ikke tar opp nye medlemsland hvis et land ligger i territoriell strid med et naboland. Kypros-striden mellom Tyrkia og Hellas dannet bakteppet. I 1996 måtte Ungarn og Romania inngå en traktat i Timisoara eller Temesvar om at de to land aldri mer skulle krangle om Transylvania som forutsetning for å bli med i NATO. Ved å skape strid om Krim, sikret Putin en parallell.
Ukrainerne, herunder president Petro Porosjenko, innser privat at Ukraina aldri får tilbake Krim. Og det du har tapt, kan du avskrive. I så fall kunne Ukraina kommet med i NATO. Såpass forsto Putin også. Derfor fortsatte han sin krig ved stedfortredere i det sørøstre Ukraina for å holde den territorielle konflikten varm.
Dette var i sannhet en «djevelsk» strategi. Det utrolige er, at valgte LO-ledere, Erling Borgen?er og enkelte NUPI-ansatte ikke klarer å innse dette. Men de er ikke helt alene.
De får støtte av tidligere statsminister Kåre Willoch. Det sa han 25. juni på Tahitifestivalen i Kristiansund. Willoch er nok et barn av Kissinger-epoken. De andre er nok heller barn av Neville Chamberlain, appeasement-politikeren.
Fellesnevneren for dem har Otto von Bismarck formulert: «Den som får greie å hvordan pølser og politikk blir laget, vil senere aldri få en rolig natts søvn i livet!».
Kanskje slik visdom fikk LO-leder Gerd Kristiansen til å si om sine underordnedes påstand om at Putin og Russland demoniseres: «Det får stå for deres regning!»