bilindustrien

fra norsk tipping

(Dagbladet): Hold deg fast! Mandag 13. mars er det endelig klart for niende sesong av realityserien «Paradise Hotel» på TV3.

Seoghør.no har møtt deltakerne under innspillingen i idylliske omgivelser i Mexico, og kan nå avsløre alle de 15 deltakerne som sjekker inn på luksushotellet.

• Se video øverst i saken!

Fem jenter skal dele på ti gutter, og alt ligger til rette for to måneder fylt med spenning og intriger.

Måtte gjemme seg

Nytt i år er at det er fokus på kvinner med sterk personlighet, der hver og en har bein i nesa og er trygge på seg selv.

Ei av dem er Tønsberg-jenta Sofie Nilsen (21).

21-åringen er tøff å knekke, noe hun fikk erfare fredag 22. juli 2011.

Sofie Nilsen var nemlig en av mange ungdommer som var på Utøya under terrorangrepet for snart seks år siden. Der gjemte hun seg i det som ble kalt «skolestua», livredd for sitt eget liv.

- Det hele startet med at vi hørte skuddene, og så fikk vi høre at det var en politimann som skjøt. Da ble vi geleidet inn i huset. Jeg ville ikke gå inn dit, for jeg hadde nettopp hørt om bomben i Oslo, og da tenkte jeg at det dummeste man kunne gjøre var å gå inn i et hus. Skudd høres veldig annerledes ut i virkeligheten enn hva man hører på film, minnes hun.

- Veldig tøft

Nilsen viser frem «Utøya»-tatoveringen hun har på leggen, og sier at det i dag går fint å snakke om hendelsen som i lang tid tok nattesøvnen fra henne.

- Jeg vil absolutt si at opplevelsen har gjort meg sterkere. Utøya førte med seg veldig mye vondt for veldig mange, så jeg skulle jo selvfølgelig ønske at det aldri hadde skjedd. Men å oppleve noe sånt har også gjort meg til den jeg er i dag. Jeg måtte fort bli voksen. Det var veldig tøft, sier hun.

Nilsen jobber til daglig i hjemmetjenesten og meldte seg på realityserien for opplevelsens skyld.

- Vi er en fin gjeng, men vi kommer sikkert til å ville halshugge hverandre etter hvert. Det er mange med sterk personlighet, så det kan bli utfordrende, sier hun.

Les om deltakerne i bildegalleriet nedenfor:

Mange søkere

Pressekontakt i TV3, Andreas Framnes, sier at de er fornøyd med årets sammensetting av deltakere.

- Årets sesong byr på alt det «Paradise Hotel»-fansen ber om: Drama, romantikk, intriger, allianser og vanskelige valg. Deltakerne er håndplukket ut av en skyhøy bunke med søknadspapirer, og vi gleder oss stort til å vise dem frem for tv-seerne, sier han.

De 15 ferske reality-deltakerne sjekker inn på samme hotellet som i fjor – den gang var hotellet splitter nytt. Hele hotellet er omringet av et stort basseng, og deltakerne har nok av plass å boltre seg på.

To av rommene er egne bungalower, med sjarmerende stråtak, svære dobbeltsenger, boblebad og en unik utsikt mot havet.

I hovedhuset er det tre rom, hvorav to er luksusrom.

I fjor var det Eileen Eriksen og Øystein Myhren Storaa som stakk av med seieren i TV3-programmet.

«Paradise Hotel» har premiere på TV3 mandag 13. mars.

fra norsk tipping

(FourFourTwo): Zlatan Ibrahimovic ble den store helten da Manchester United slo Southampton 3-2 i ligacupfinalen på Wembley.

Svensken noterte seg for to scoringer, og avgjorde kampen med et hodestøt noen minutter før slutt.

I intervjuet etter kampen var Zlatan like selvsikker som alltid.

- I dag handlet alt om seieren og skaffe et nytt trofé, folk husker hvem som løftet pokalen og ikke klubben som spilte en fantastisk kamp, sier Zlatan i et intervju med Sky Sports.

Ligacup-tittelen var Zlatans andre med United etter at klubben vant Community Shield i august.

- Det forteller at vi tror på det vi gjør, vi trener hardt og vi vinner. Etter sju måneder har jeg vunnet to trofeer med denne klubben. Det er andre klubber som ikke har vunnet noe på ti år. Jeg har vunnet halvparten av det de har vunnet på ti år, sier han videre.

Det er uvisst om han siktet til en spesiell klubb, men det er lett å tenke på en klubb som Arsenal som ikke vant noe i løpet av ti sesonger før det ble FA-cup-triumf i 2014 og 2015.

Føler seg som en løve

«Ibra» har gjort mange spådommer til skamme denne sesongen. Angriperen står med 26 mål på 38 kamper i alle turneringer i sin første Premier League-sesong.

- Jeg er et dyr. Jeg føler meg som en løve, forteller 35-åringen.

Han har vunnet flee titler i Nederland, Italia, Spania og Frankrike. Og da det ble stilt spørsmål om hvor han oppbevarer alt han har vunnet, kom det raskt:

- I mitt museum. Jeg har et hus bare for medaljene.

Utgående kontrakt

Zlatan Ibrahimovics kontrakt med de røde går ut etter sesongen, men manager José Mourinho er ikke bekymret for framtida hans. Han kommer også med en melding til fansen:

- Dersom det trengs, kan United-fansen gå på døra hans og bli der hele natta, sier Mourinho.

- Jeg tigger aldri, men hvis det trengs så tror jeg de vil gjøre det. Vi ønsker alle at han skal bli værende en sesong til, og vi har alle troen på at det vil skje, sier Mourinho.

Portugiseren hyller sin store stjerne etter kampen, og sier han var modig som kom til England så seint i karrièren.

- Det er bare en dum spiller som kommer til England i en alder av 35 år, med en slik suksessfull karrière som Zlatan har, det er bare en dum spiller som kommer hit dersom han føler at han ikke kan takle det, sier Mourinho.

- Når han tar den avgjørelsen føler han at han er klar. Det er hans fortjeneste, ikke min. Det er hans bragd, alt er for ham.

Sammenliknes med Cantona

Etter seieren vanket det Zlatan-skryt fra alle hold. Sky Sports-ekspert Phil Neville er en av dem, og han sammenlikner Zlatan med en tidligere United-konge.

- Zlatan er lederen. Jeg vet at Wayne Rooney løftet trofeet, men Zlatan er lederen på banen, sier Phil Neville til Sky Sports.

- Da Cantona gikk ut på banen med oppbrettet krage, så det ut som han elsket Old Trafford, han hadde utstråling og selvtillit. Det er det samme med Ibrahimovic, sier Neville.

Og den tidligere Manchester United-spilleren elsker at Zlatan Ibrahimovic opptrer arrogant i møter med media.

- Noen ganger hater du folk som har så mye arroganse, men jeg elsker det fordi han leverer på banen, sier Neville.

Det spørs om egoet til Zlatan blir mindre etter gårsdagen.

fra norsk tipping

I dag deles Klarspråkprisene ut i Oslo Konserthus. Det lyder verken særlig festlig eller glamorøst. De fleste har antakelig ikke engang hørt ordet Klarspråk. Det hadde ikke jeg, da jeg i høst ble tilbudt vervet som juryformann. Det er synd. Klarspråk-arbeidet er et forbløffende effektivt våpen i kampen for å renske språket for tåketale.

Hensikten med prisene er å premiere leservennlige, klare og tydelige offentlige dokumenter. For byråkratiet er muligens umenneskelig, men byråkratene er mennesker av kjøtt og blod.

De mange skrivene vi mottar fra det offentlige, er formulert av menneskehoder og skrevet med menneskehender. Da må de bruke menneskespråk.

Klarspråk-arbeidet går ut på å bevisstgjøre byråkratene om at det de skriver faktisk skal kunne leses og forstås av oss her ute.

Her tilbyr Språkrådet språkmaler, klarspråkkurs og nett-tips med enkle og effektive grep for å få tilsynelatende komplekse tekster leservennlige og forståelige. Dette i samarbeid med DIFI, som for øvrig selv burde ta en Klarspråkrunde på det intetsigende navnet sitt.

Å skrive med tanke på leseren høres opplagt ut. Det er det ikke. For noen år siden viste en undersøkelse at bare halvparten av de ansatte i offentlig sektor selv forsto innholdet i informasjonen de sender ut til deg og meg.

Det lyder mistenkelig likt lærebokforfatterne på sykepleiestudiet, der jeg nå er i praksis på en institusjon for psykisk helsevern. Et helt utmerket sted, der de til og med har satt seg fore å lære oss å sette sprøyter. Det er ikke takket være skolen. Tvert om. Der er fokuset kryptisk formulerte læringsutbytter, og en pensumbok som nærmest er surrealistisk i sitt hjelpeløse forsøk på å skape et akademisk sykepleiespråk. Mer om det i siste nummer av Prosa, som ble sluppet denne uka.

Igjen er spørsmålet om det ikke er noen der ute som passer på. Torbjørn Røe Isaksen virker ikke spesielt interessert. Han har overlatt kvalitetssikringen til høyskolene selv, og er mer opptatt av å pepre profesjonsfagene med stadig flere krav om teori. Dette uten ett eneste effektivt redskap for å sikre et minstemål av teoretisk standard.

Paradoksalt nok jobber ministerkollegaen Jan Tore Sanner i stikk motsatt retning. Som del av den uttalte satsingen på Klarspråk, har han gjøvet løs på det juridiske fagspråket. Der ble det i fjor opprettet en professorstilling og tre stipendiatstillinger, med fokus på forenkling og klargjøring.

Målet er at framtidas jurister skal kunne formulere det komplekse lovverket i et språk vi forstår.

Nettopp å klargjøre det komplekse er essensielt. Et enkelt språk er ikke det samme som paroler. Tydelighet ikke det samme som forenkling inntil det forløyede. Hvor skjebnesvangert det er å overlate klarspråket til demagoger, får vi hver dag en smertelig påminnelse om fra tvitrende president i Washington.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Kongos president Joseph Kabila skal ha gått med på å benåde Joshua French, ifølge landets justisminister Alexis Thambwe Mwamba.

Det melder NRK.

- Joshua French kommer til å bli satt fri, sier Mwamba.

Han blir benådet av hensyn til moren, og ifølge justisministeren kan løslatelsen skje i løpet av alt fra en uke til noen måneder, skriver NRK videre.

Justisministeren garanterer likevel overfor NRK at løslatelsen kommer til å skje i løpet av 2017.

Drapsdømt i Kongo

French og Moland var i Kongo da deres sjåfør Abedi Kasongo ble drept 5. mai 2009. Begge ble pågrepet, mistenkt for drapet. Begge nektet straffskyld.

Den militære ankedomstolen i Kisangani dømte begge 10. juni 2010 til døden for spionasje, ulovlig våpenbesittelse, drapsforsøk, væpnet ran og for å ha dannet et kriminelt forbund. Bare Moland ble dømt for selve drapet.

18. august 2013 ble Tjostolv Moland (32) funnet død i cellen han delte med French i militærfengselet Ndolo i Kinshasa. Kongolesiske myndigheter konkluderte først med at han hadde begått selvmord.

6. desember 2013 ble Joshua French likevel tiltalt for å ha drept kameraten.

19. februar 2014 ble French dømt til livstid i fengsel i den militære domstolen i Kinshasa for overlagt drap på Moland.

Har jobbet med benåding

Norske myndigheter har lenge arbeidet for å få ham enten benådet eller overført til soning i Norge.

Seinest i forrige uke meldte VG at representanter for norske og kongolesiske myndigheter har forhandlet fram en avtale om soningsoverføring for Joshua French.

Da bekreftet også utenriksminister Børge Brende at det hadde vært framgang i saken det siste året.

Dagbladet oppdaterer saken.

fra norsk tipping

Skøyteløperen Håvard Holmefjord Lorentzen tok Norges første VM-medalje i sprint siden 1997 da han gikk inn til sølv under mesterskapet i Calgary.

Ikke siden Roger Strøm sikret sølvet på hjemmebane i Vikingskipet for 20 år siden, hadde Norge tatt medalje under et sprint-VM. Søndag ble tørken endelig brutt.

- Det ble sølv. Det er helt fantastisk. Det er ubeskrivelig egentlig. Det her betyr utrolig mye, og det smaker vanvittig godt, sa Lorentzen til NRK.

Lorentzen luktet på gullet etter den avsluttende 1000-meteren, men Kai Verbij holdt unna med knappe 22 hundredeler. Kjeld Nuis, som vant avslutningsdistansen, ble nummer tre.

- Det var vanvittig. For en skøyteløper han er. Han lå på sykesenga for et år siden, men har hatt en fantastisk reise, sa NRK-ekspert Even Wetten.

Lorentzen ble nummer tre på sin favorittdistanse søndag med 1.07,38. Bergenseren satte verdensrekord da han var i mål med 136,280 tidspoeng etter fire distanser. Verbij forbedret den rekorden rett etterpå (136,065).

- Jeg så at Kjeld gikk vanvittig fort, så jeg skjønte at jeg måtte levere noe av det beste jeg kan. Da jeg klarte det, ble jeg utrolig, utrolig fornøyd, sa Lorentzen.

Nordmannen ble nummer ti på søndagens 500 meter med tiden 34,62. Ronald Mulder vant på 34,08, mens Roman Kretsj ble nummer to, 0,13 sekunder bak.

Espen Aarnes Hvammen ble nummer 15 på distansen etter å ha gått på 34,77. På 1000 meter ble han nummer 19 med 1.09,03. Han endte på 17.-plass sammenlagt.

Bøkko nummer fem

Hege Bøkko endte til slutt som nummer fem i sprint-VM etter den avsluttende 1000-meteren. Den norske jenta gikk på 1.14,04 på den siste distansen.

- Meget imponerende, sa NRK-kommentator Carl Andreas Wold.

Japanske Kai Kodaira tok gull i sprint-VM, mens Heather Bergsma tok sølvet. Jorien ter Mors ble nummer tre i sammendraget. Bergsma var best på den avsluttende 1000-meteren.

Svakere 500 meter

Bøkko gikk en svakere 500 meter søndag da hun ble nummer ti med tiden 37,88. Lørdag satte den norske jenta norsk rekord med tiden 37,43 på samme distanse.

- Et lite tilbakeslag, meldte Wold.

- Hun legger igjen nesten to tideler i åpningen og tre tideler på runden, sa Wetten.

Søndagens 500 meter ble, i likhet med lørdagens løp, vunnet av japanske Kodaira. Karolina Erbanová tok andreplassen, mens Maki Tsuji ble nummer tre.

Martine Ripsrud brukte 38,48 på 500-meteren. Det holdt til 18.-plass. Ripsrud ble nummer 24 på den avsluttende 1000-meteren med 1.17,08.

(NTB)

fra norsk tipping

(Dagbladet): Ved en feil ble «La La Land» tildelt pris for beste film under nattas Oscar-utdeling.

Det som regnes som den aller gjeveste prisen, gikk altså til «Moonlight», og ikke førstnevnte film.

Dagbladet oppdaterer saken.

fra norsk tipping

I Kongobassenget i Sentral-Afrika ligger verdens nest største regnskog. Skogen forsvinner i stadig raskere tempo på grunn av ulovlig hogst, trekullbrenning og jordbruk. Derfor har Norge satt av inntil 1.5 milliarder kroner til «Central African Forest Initiative» – CAFI – for å redde mest mulig av skogen.

Under én prosent av disse pengene vurderes gitt til et program for bærekraftig, lovlig hogst i regnskogen.

Dagbladet har de siste dagene publisert flere artikler om Norges regnskogstøtte til Den demokratiske republikken Kongo – DRK. Artiklene gir inntrykk av at milliarder av norske kroner brukes på kommersielt skogbruk i DRK. Det er feil, og dette har Dagbladet blitt informert om.

Vi har fått en prosjektskisse til vurdering gjennom vår deltakelse i CAFI. Dersom prosjektet godkjennes, vil rundt en kvart prosent av Norges CAFI-bidrag gå til bærekraftig skogbruk i DRK.

DRK er ett av verdens fattigste land, og noe skogbruk kommer til å skje i landet. Vi må prøve å finne måter å sikre at tømmerhogsten i DRK i framtida foregår på en forsvarlig måte. Vi støtter ikke slike prosjekter i dag. Men fravær av bærekraftig hogst kan føre til økt press på skogen gjennom ulovlig hogst. De 300 millioner kronene Norge til nå har utbetalt, går til bedre skogovervåking, støtte til frivillige organisasjoner og urfolk og konkrete tiltak mot avskoging.

I vår dialog med miljøorganisasjonene opplever vi at man er enige om disse tiltakene. Det trengs en full omlegging av skogsektoren i DRK fra fortidens skadelige praksis. Dette er utfordrende, men hvis vi ikke prøver, overtar langt mindre ansvarlige krefter. Det vil verken skogen eller lokalsamfunnene tjene på.

fra norsk tipping

Den britiske professoren Roger Griffin spurte meg ein gong om det faktisk var tilfellet at det norske samfunnet har lært noko av 22. juli? Eg brukte lang tid på å tenke meg om. Svaret eg kom til var nei. Beredskapen er ikkje særleg mykje betre, nestekjærleiken vi så stolt snakka om til internasjonale mediar var ikkje vedvarande og tankegodset til gjerningsmannen er i full blomst. Ikkje berre i Europa, men også i Noreg.

30. september i fjor var krigshelten frå Sunnmøre, Joachim Rønneberg (97), på NRK Kveldsnytt. Han var til stades i Ålesund for å få med seg vardebrenninga som var ein protest mot regjeringas forsvarsplan. Krigshelten frå tungtvannsaksjonen slo fast at han var bekymra og påpeikte at dette var eit spørsmål om vår eiga sikkerheit.

Å vere bekymra er han ikkje åleine om.

Tidlegare justisminister frå Framstegspartiet og komitéleiar i kontrollkomiteen i førre periode, Anders Anundsen, var offensiv både som komitéleiar og som justisminister. På spørsmålet om vi hadde vore betre rusta i morgon enn ein var 22. juli 2011, svarte Anundsen følgjande i Aftenposten 19.juli 2016:

«Ja, vi ville vært vesentlig bedre rustet. Alt ligger til rette for at det skulle vært håndtert på en mye betre måte. Men det er viktig å huske at ethvert angrep vil ha ulike elementer som det er vanskelig å forberede seg på og som vil presse ressursene våre til det ytterste.»

Sist tysdag kunne fleire medier avsløre at i ein hemmelegstempla rapport kom Riksrevisjonen med sterk kritikk av regjeringas oppfølging av 22. juli. Då delar av rapporten skulle avgraderast, forsøkte Forsvarsdepartementet å endre konklusjonane. I eit opent dokument til Stortinget blir det mangelfulle samarbeidet beskrive som «svært alvorleg» frå Riksrevisjonen.

I same artikkelen i Aftenposten blei det dratt fram ein ny samarbeidsavtale mellom politi og forsvar som ein del av ei liste over vellukka satsing av den dåverande justisministaren. Det som er påfallande er at eit mangelfullt samarbeid og koordinering mellom blant anna politiet og Forsvaret blei påpeikt i Gjørv-kommisjonen, som offentleggjorde sin rapport heilt tilbake i 13. august 2012. Dette samarbeidet blir no igjen trekt fram, denne gongen frå Riksrevisjonen – med svært krass kritikk av regjeringa for å ikkje følgje opp Stortingets instruks om betre sikring og samarbeid mellom politiet og Forsvaret. «Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har ikke sørget for å styrke og betre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, noe Riksrevisjonen finner svært alvorlig».

Både forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) og tidlegare justisminister Anundsen (Frp) får sterk kritikk frå Riksrevisjonen: «Riksrevisjonen merker seg at statsråden ikke gir fullgod forklaring om årsakene til at arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet».

Ein vekker som vi hadde 22. juli burde vore nok til at situasjonen kring beredskap var vesentleg styrka.

Det er den altså ikkje.

I 1,5 time fekk terroristen skyte fritt på meg og mine vener.

69 av dei kom aldri heim frå sumarleir.

Da Kripos slo første riksalarm 22. juli, var det ingen av landets 27 politidistrikt som fanga opp denne. Kva om det hadde vore fleire terroristar?

Ein politibil skal også ha køyrt bak terroristen då han var på veg til Utøya. Fleire andre politibilar skal også ha køyrt forbi han. Dette til tross for at politiet hadde fått nummeret på bilen Breivik køyrde.

Sett i etterpåklokskapens lys er det ingen som forventar at terroråtaket i sin heilskap skulle blitt stoppa. Ingen kunne sett føre seg eit 22. juli-scenario i ein slik skala. Det er openbart ikkje den vanlege politimann eller -kvinne som har skuld for denne svikta, men samhandlinga på toppen i fleire etatar må seiast å ha vore særs dårleg.

Snart seks år etter 22. juli 2011 vil nok fleire hevde at fleire deler av Noregs sivile beredskap og anbefalingar frå Gjørv-kommisjonen framleis ikkje er implementert. I eit Europa med aukande uro vel regjeringa å møte dette med naivitet.

«Meir openheit. Meir demokrati. Meir humanitet. Men aldri naivitet», sa tidlegare statsminister Jens Stoltenberg då han skulle ordlegge seg om Noregs svar på terroråtaka. Dette kunne vore starten på ein lærdom vi som nasjon skulle ta utgangspunkt i. Det viste seg at det vart det motsette. Mens det er høyring om Forsvarets langtidsplan i utanriks- og forsvarskomiteen, sitt Venstre-leiar Trine Skei Grande og spelar Pokémon GO. Tidlegare justisminister Anders Anundsen (Frp) lager skrytevideo om seg sjølv og norsk beredskap. Og lista er lang.

Likevel skal eg vere einig i at alt ikkje er heilsvart. Nødetatane har hatt eit sterkt fokus på PLIVO (pågåande livstrugande vald), i tillegg til at alle operative polititenestemenn har trent på dette – og sannsynlegvis vil reagere på ein betre måte når første patrulje kjem til eit angrepssted.

Ein av dei dyktigaste justisministrane vi har hatt tok ansvar for denne svikta. Ingen hadde forventa at Noreg skulle vore førebudd på eit 22. juli-scenario, men vi kan alle vere einige i at beredskapen svikta. Arbeidarpartiet var opne på at dei i regjering ikkje hadde gjort nok for beredskapen. Openheit var eit stikkord i arbeidet vidare med lærdommar og kva som fungerte eller ikkje fungerte 22. juli. Utgreiingar var beden om å vere opne – og 22. juli-kommisjonen var også eit eksempel på dette.

Kjære Erna. I 2012 sa du at «ansvar er ikke bare å si at man tar ansvar. Ansvar er tatt når gode løsninger er iverksatt». Eg fekk kjenne på kroppen at desse ikkje var iverksatt – no viser det seg at du heller ikkje har gjort nok.

Spørsmålet er ikkje om Norge vil oppleve eit nytt terroråtak, men når. Samfunnsberedskapen må styrkast.

Å skyve denne problematikken framfor seg er livsfarleg.

fra norsk tipping

Det har aldri vært mer ro rundt normeringa av bokmål og nynorsk enn det er i dag. Da er det underlig at programkomiteen i Høyre går inn for å privatisere denne oppgaven. Det vil være både udemokratisk og språkpolitisk uklokt, og kan i verste fall føre den norske språkdebatten tilbake til skyttergravene.

Bokmål og nynorsk har vært politisk styrt gjennom hele 1900-tallet og fram til i dag. Skriftnormalene for begge skriftspråkene er i dag demokratisk forankret gjennom overordnede språkpolitiske føringer i Stortinget, med et spesifisert oppdrag til Språkrådet fra Kulturdepartementet. Det normerte skriftspråket er vår felles språklige infrastruktur, og normeringa av norsk gjelder alle i Norge.

Rettskrivinga er bindende for opplæringa i skolen, for NRK og for alle statsorganer – ja, med det også for departementene og ministrene.

Språkrådet har klare føringer for hvordan rettskrivingsarbeidet skal drives, alt etter hvordan Stortinget vedtar at språkpolitikken skal være.

Men i utkastet til nytt partiprogram for Høyre foreslås det å «vurdere om språknormeringen for bokmål og nynorsk skal flyttes ut av Språkrådet».

Hvor språknormeringa skal flyttes, kommer først fram i et intervju med programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, i nettavisa Framtida.no. Der tar han til orde for at normeringa av bokmål skal legges til Akademiet for språk og litteratur, en institusjon som arbeider for å normere den delen av bokmål som kalles riksmål. Tilsvarende foreslår han at Nynorsk kultursentrum kan få ansvaret for nynorsken. Han sier også at mange andre land ikke har offentlige organer som driver med språknormering, men private institusjoner som akademi og liknende.

Vel, for de offisielle språkene i Norden gjelder dette faktisk bare svensk. De andre landene har offentlig vedtatt normering som i Norge. Og i motsetning til Sverige, har Norge i lange perioder hatt opprivende språkfeider både mellom de ulike målformene og mellom ulike grupperinger innenfor de ulike målformene. Dersom normeringa blir overført til private aktører som har sin egen språkideologi, er det et dramatisk brudd med den norske språkpolitikken.

Når Røe Isaksen gjør et poeng av at det ikke lenger er samnorskpolitikken som gjelder, er dette gammelt nytt for Språkrådet, og det er vanskelig å se hvorfor det skal være et argument for en privatisering.

Det tidligere organet Norsk språknemnd hadde i oppdrag å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre, fordi Stortinget ville det. Men Språkrådet arbeider i dag etter føringer om at bokmål og nynorsk skal normeres på selvstendig grunnlag og etter faktisk bruk, og at det skal være stabilitet i rettskrivinga. Fordi Stortinget vil det.

Vedtak som gjelder enkeltord, skjer på grunnlag av faglig skjønn i henhold til de politiske føringene, mens større vedtak må godkjennes av Kulturdepartementet. Med dette har vi sikret en nødvendig demokratisk forankring for begge skriftspråkene våre.

Og selv om det ikke er et mål å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre i dag, finnes det områder av rettskrivinga der det av åpenbare praktiske grunner er en fordel at de to norske målformene følger hverandre, og at det dermed bør være samme instans som har ansvar for normering av begge målformene. Det gjelder for eksempel tegnsetting, skrivemåten av lånord og hvilke ord som skal ha liten eller stor forbokstav. Det å splitte normeringa av bokmål og nynorsk mellom ulike institusjoner vil sannsynligvis kunne føre til klart uheldige forskjeller mellom de to norske skriftspråkene.

Det er avgjørende at rettskrivingsarbeidet skjer med faglig autoritet og demokratisk legitimitet. Det har tidligere kommet forslag fra Høyre-politikere om å legge ned Språkrådet. Dersom det er dette som er kunnskapsministerens mål, bør han si det rett ut. I motsatt fall bør Språkrådet fortsatt få lov å gjøre jobben sin. Dagens organisering av den språklige normeringen har ført til at tidligere tiders språkstrid virker fjern og til tider komisk. Dette må ikke settes i spill.

fra norsk tipping

Brua over alle bruer, Kutørjguttas bru, den som Aksel Maurer har sunget om og malerne hentet kjære og kjente motiver fra. Den har de ikke makan til, verken i London eller Paris.

Han hadde rett, Oskar Braaten, i sin kjærlighetserklæring til Akerselva i fortellingen fra 1918.

Vaterlandsbrua, eller Kutørjsbrua, var ettertraktet motiv, slik vi får se den gjennom flere kunstneres øyne i Arbeidermuseets interessante utstilling, «Kunstnerblikk på Akerselva». Nå i Sagveien ved Beierbrua, der museet for fire år siden ble innviet i apotekergården fra 1870. Der også «Nanna Storjohanns Minde» holdt til noen år som herberge for arbeidsløse, hjemløse kvinner.

Arbeidermuseet byr på flere fortellinger: Det er landets lengste museum: Hele Akerselvas lengde på 8,2 km fra Maridalen til fjorden med industri- og arbeiderhistorie gjennom mer enn 150 år.

Her begynte Norges industrielle revolusjon i 1846 med Adam Hjorths Nydalen Compagnie og Knut Graahs Vøien Bomuldspinderi, de første, norske tekstilfabrikker. Arkitekt og ingeniør Oluf Roll sto for mange av fabrikkbygningene som reiste seg langs elva. Som ga arbeid til tusener; kvinner, menn og barn i et hverdagsslit vi knapt kan forestille oss. Og som førte med seg sosial nød og fattigdom.

Utstillingen «Kunstnerblikk på Akerselva» er historien om «kanskje den nyttigste og mest arbeidsomme elva i Norge», ifølge Oskar Braaten. Harry Fett, vår betydningsfulle riksantikvar som bare Stephan Tschudi-Madsen har nådd lengre enn til anklene, kalte Akerselva for kunstnernes kjæreste barn.

Historiker Gro Røde ved Arbeidermuseet hadde idéen til den spennende utstillingen og fikk med seg kunsthistoriker Jorunn Sanstøl med inngående kjennskap til Oslo Museums kunstsamling.

Sammen har de i begeistring og fagkunnskap plukket bilder gjennom 150 år som sosialt, kulturelt og ikke minst gjennom arkitektur og industri forteller Akerselvas historie.

Det eldste bildet er briten John William Edys (1762-1820) fargelitografi av Vaterlandsbrua i 1800. Ivar Lund (1871-1904) er en annen av kunstnerne som har eviggjort Vaterlandsbrua. Han var kjent for sine bilder fra byens østkant av bakgårder og rønner. Ofte dystre bilder fra elvebredden. Han kom sjøl fra enkle kår og hadde ikke den letteste vei mot kunsten. Kanskje kjente han seg hjemme blant arbeiderne østpå i Kristiania. Der var det mange som hadde en drøm om en annen framtid enn slit og trangboddhet.

Hvilke muligheter var det for å oppleve kunst? Hadde noen et og annet skilderi på veggen?

Hvert bilde på utstillingen er en fortelling om utviklingen langs Akerselva. De tidligste har sterkere farger. Landskapene rundt industrien er naturskjønne. I andre og senere bilder anes tungsinn. Mørkere, gråere i uttrykk.

Museet og utstillingen er inntil myndighetene kommer med rausere bidrag bare åpent i helgene, mens grupper kan bestille omvisning i omgivelsene.

Et eventyr venter. Elva i stryk eller stille og sjelden industriarkitektur.

Den tiden vil kanskje komme da forakten for Akerselva vil snu seg til kjærlighet og stolthet, undret Oskar Braaten.

Den er her nå.

Ps. Oskar Braatens fortellinger burde være rimelig til salgs i Arbeidermuseet. Hører dere Aschehoug?