(Dagbladet): Henrik Kristoffersen har tre åttendeplasser og én tredjeplass i storslalåm så langt denne sesongen. Om han skal kapre nok en pallplass må han opp mange hakk i andreomgangen senere i dag.
For franske Alexis Pinturault var suveren da han satte utfor som førstemann i Adelboden i Sveits i dag. Han satte standarden for de andre, og kom i mål med tiden 1,12.91. Det var det ingen andre som klarte å ta igjen.
- Det er ingen som greier å hamle opp med tida til Pinturault sa TV 2s kommentator da Kristoffersen hadde for dårlige mellomtider i sitt renn.
- Gikk sjukt fort
Kristoffersen tapte svært mye den siste delen av løypa, og ristet oppgitt på hodet da han kom i mål til en midlertidig fjerdeplass. Den ble han dyttet ned fra få minutter senere, av landsmann Leif Kristian Haugen.
Haugen, som har en sjuendeplass som sitt beste resultat i storslalåm, slo Kristoffersen med 12/100, og snek seg inn på den midlertidige fjerdeplassen.
- Jeg ble veldig sein. Det gikk helt sjukt fort, det var litt uvant. Pinturault en klasse for seg selv. Ikke mulig å ta innpå, sa Kristoffersen til TV 2 etter sitt renn.
Heller ikke sammenlagtleder Marcel Hirscher klarte å slå Pinturaults tid, og må ta til takke med en tredjeplass før andreomgangen. Østerrikske Philipp Shoerghofer er nummer to, 0,64 bak Pinturault.
Kjetil Jansrud var ikke i nærheten av Pinturaults tid, og tapte voldsomt nedover i bakken. Han er foreløpig nummer 25, og kommer trolig ikke med i andreomgangen.
Rasmus Windingstad er nummer 18 og Bjørnar Neteland er nummer 22 foreløpig. Aleksander Aamodt Kilde kjørte dessverre ut.
Tande lå 2,8 poeng bak Kamil Stoch i kampen om hoppuke-seieren, da han satte utfor for aller siste gang i det tradisjonsrike rennet i går.
Da nordmannen var i lufta, kunne man tydelig se at noe var galt. Da han gikk inn for landing måtte han presse ned sin venstre fot for ikke å falle, og Tande landet på bare 117 meter.
Bare god kroppsbeherskelse berget Tande fra et stygt fall i Bischofshofen.
Etter hoppet mistenkte Tande at klipset hadde røket da han forlot bommen. Nå tar han selv på seg skylda for fiaskoen.
- Jeg er sikker på at jeg presterte å slå inn klipset skjevt, og fikk det bare halvveis inn, sier Tande til NTB lørdag formiddag.
- En krevende situasjon
Han sier til NTB at han synes det er synd, særlig i hoppukefinalen.
- Men det var en krevende situasjon, som jeg aldri har vært i og som dessverre ble for stor for meg, innrømmer Tande.
Han sikret likevel tredjeplassen i hoppuka.
- Jeg har lært at jeg ikke var så skjerpet som jeg skulle. Det irriterer meg egentlig ikke. Jeg er ferdig med det som skjedde i går.
22-åringen fra Kongsberg tar på seg all skyld for fiaskohoppet. Tande kjempet om hoppukeseieren, men kom feil ut av hoppet og var nær å falle.
Servicemann Thomas Hörl var helt knekt fredag kveld. Han fryktet at han var skyld i at utstyret sviktet. Det var ikke noe galt med utstyret. Tande fritar den høyt verdsatte Hörl fra all skyld.
- Det blir for dumt å skylde på andre. Jeg vil være ærlig. Jeg har sett klippet på TV og en ser at staget på høyreskien står litt bakover.
- Jeg vil ikke at han skal føle skyld. Han gjør en utrolig viktig og solid jobb, sier Tande til NTB.
- Voksent
Tande reiste hjem fra Salzburg lørdag morgen. Deretter bar det rett på idrettsgallaen i Hamar.
Sportssjef Clas Brede Bråthen sier følgende om at en modig Tande tar på seg all skyld for fiaskosvevet.
- Jeg opplever det veldig voksent. Vi har en utøver som virkelig tar ansvar. Vi kunne hatt en utøver som fraskrev seg alt ansvar. I stedet viser han seg sitt ansvar bevisst.
Da regjeringen utarbeidet Norges bidrag til Parisavtalen, la vi til grunn at vi skal nå klimamålene våre samtidig som at vi har en sterkt og konkurransedyktig næringsliv, inklusive vår største og viktigste næring petroleumsvirksomheten.
Parisavtalen forplikter verden til å holde den globale oppvarmingen til godt under 2 grader. Dette vil få konsekvenser for alle næringer, også norsk petroleumsvirksomhet. For det første gjennom en økt pris på utslipp når kvotesystemet innstrammes frem mot 2030. For det andre vil avtalen kunne føre til at etterspørselen etter fossile energikilder på sikt reduseres.
Det brukes mye energi i verden i dag. Mesteparten dekkes av fossile energikilder. Verdens befolkning skal vokse også fremover. Flere løftes ut av fattigdom. Det trekker i retning av økt energibruk. I alle scenarier vil det være behov for betydelige mengder olje og gass, selv med en sterk økning i energieffektiviteten. I tiår framover vil derfor olje og gass spille nøkkelroller i verdens energiforsyning.
For å begrense klimagassutslippene fra norsk sokkel har det i mange år, med skiftende regjeringer, vært brukt sterke virkemidler. Blant disse er kvoter, avgifter og direkte reguleringer. Resultatet er at den samlede produksjonen av olje og gass på sokkelen skjer med lavere utslipp enn i resten av verden. Utslippene fra enkeltfelt kan være høyere eller lavere. Men gjennomsnittet er altså langt lavere. Det skyldes en villet politikk fra myndighetenes side.
Det er ingen motsetning mellom å fortsatt drive en ansvarlig petroleumsvirksomhet og det å ha en ambisiøs klimapolitikk. Utslippene fra kvotepliktig sektor i EUs kvotesystem skal kuttes med 43 prosent innen 2030 sammenlignet med utslippene i 2005. Petroleumssektoren er en del av kvotepliktig sektor. I tillegg vil norsk gass til erstatning for kull være et effektivt klimatiltak i Europa.
Dagbladet hevder at verdien av norske olje- og gassressurser kan synke på grunn av sviktende etterspørsel. Myndighetenes rolle er å sette rammer for petroleumsvirksomheten. Innenfor disse rammene er det opp til selskapene å utvinne de ressursene som er lønnsomme. Jeg ser imidlertid ingen grunn til at våre olje- og gassressurser ikke skal være lønnsomme å produsere også framover. At oljeselskapene fortsatt viser stor interesse for norsk sokkel er et tegn på at de ser muligheter for lønnsom produksjon i årene som kommer, også innen et strammere klimaregime.
– Utvalget har jobbet fram en rekke forslag til hvordan vi skal digitalisere samfunnet. Ett av forslagene er å starte arbeidet med å fase ut kontanter, i første omgang med positive virkemidler – ved å fjerne plikten til å ta imot kontanter, sier stortingsrepresentant Nikolai Astrup til Finansavisen.
Forslaget skal bidra til Høyres mål om et kontantfritt samfunn innen 2030. I helga skal partiets felleskonferanse ta stilling til om forslagene fra digitaliseringsutvalget skal til videre vurdering av landsmøtet. Astrup påpeker at vi beveger oss mot et kontantløst samfunn og mener bedrifters plikt til å ta imot fysiske penger bremser utviklingen.
Valgfrihet
– Hvis vi tar bort den plikten, kan bedrifter som ønsker å ta imot kontanter og som mener at det er hensiktsmessig, fortsatt gjøre det. De bedriftene som ser at det koster mye penger, at det truer sikkerheten til de ansatte, eller er dyrt å administrere, vil kunne fase det ut.
- FOREBYGGE PROBLEMER: Kontantutfasingen skal kunne bidra til kampen mot kriminalitet, ifølge Finans Norge. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix Vis mer
Også andre, som Finans Norge, DNB og Politiets Fellesforbund går inn for et kontantfritt samfunn.
– Alt ligger til rette for at Norge kan bli verdens første kontantfrie samfunn. At Høyre nå tør ta den debatten er positivt. Kontanter representerer nå en så liten andel av betalingene i samfunnet at vi bør forberede oss på å klare oss uten. Det sier administrerende direktør Idar Kreutzer i Finans Norge – som er finansnæringens hovedorganisasjon.
Mer vanlig å betale med kort
Han mener at kontanter får en stadig mindre plass i norsk økonomi ettersom folk betaler stadig oftere med kort. Samtidig gir kontanthåndteringen samfunnet store utgifter..
– Det vil være en stor gevinst å hente dersom vi kutter ut kontantene. Samtidig vil det kunne forebygge problemene vi ser med ran, svart økonomi og kriminalitet, sier Kreutzer.
Om tretten dager blir Donald Trump innsatt som president for De Forente Stater, eller som det egentlig heter, USA, siden det er der usanerne bor. Det er de som har valgt ham, og det er deres rett å velge seg en – og jeg beklager at det ikke fins noen penere måte å si det på – fittegrafsende tomsing. Kanskje det som usanske velgere har savnet i «Det hvite hus» er en leder som skryter av sine seksuelle overgrep. Antakelig må vi, om vi skal forstå hvorfor Trump ble valgt, se hvert velgersegment for seg. Han har betydd forskjellige ting for forskjellige grupper, som elefanten i den indiske historien om elefanten og de blinde mennene. Han som kjente på elefantens kne, mente at en elefant er som en trestamme. Han som kjente på halen, insisterte på at en elefant er som et tau. Ingen av de seks sa det samme. I likhet med amerikanske velgere hadde ingen av dem kjent på en elefant før, og alle tok feil.
De fattige stemte på Trump fordi de trodde at hans rikdom ville smitte over på dem, som en slags økonomisk chlamydia. De gale så på hans Trumps psykotiske oppførsel som et forfriskende alternativ til transkjønnede toaletter. Rasistene har sett en mulighet til å få en slutt på USA som smeltedigel og et sted som tar imot verdens forhutlede masser, slik at landet endelig kan bli hvitt og kristent igjen og alle kan få fast arbeid med å lage store bensinbiler med vinger bak.
Som medlem av den kulturelle og økonomiske eliten er jeg mest opptatt av hvordan sånne som meg vil få det der borte. (Lenge har jeg forsøkt å solidarisere meg med arbeiderklassen, men det viste seg over tid at den ikke er noen garantist for romslige offentlige støtteordninger for kulturen, sånn at folk som meg kan tjene millioner på å gjøre hva vi vil, når vi gidder.)
De rike i USA stemte på Trump fordi de trodde han ville gjøre dem enda rikere og mektigere. Likevel har de ingen garantier for at han vil ivareta deres interesser. Riktignok eier han et fly av gull og en kone uten mimikk, han har alle den superrike overklassens ytre kjennetegn, men dette gjør ham ikke automatisk til en alliert av andre rike, ikke engang av hans egne venner. For selvopptattheten, løgnene og svikene er det som gjør ham stor. Han kom ikke dit han er i dag ved forutsigbar oppførsel eller anstendighet.
Det fins tre måter Trump kan skade USAs rike på.
1. Han kan gjøre som han har lovet: Isolere USA og dermed ødelegge handelen. Proteksjonisme vil gi flere jobber, men samtidig har han lovet å innføre tiltak som vil senke lønningene og dermed redusere usanernes kjøpekraft, slik at landet synker ned i barbari, sjølvberging og Mad Max-aktige tilstander. Det hjelper ikke for de rike å ha satt pengene i fast eiendom hvis de fattige okkuperer husene deres, tægger og skiter dem ned uten å betale for seg. Da har de rike drevet folk med vanlige inntekter ut av byene til ingen nytte.
2. Han kan gjøre en avtale med Putin, eventuelt også med Xi Jinping, om å dele verden seg imellom, i en ny autokratisk verdensordning. Da Jeltsins Russland begynte med dette og de rike satte seg opp mot ham, ble de kastet i fengsel. Det er også mulig at Trump vil hisse opp de fattige til å angripe de rike, slik NSDAP mobiliserte filleproletarene. Ikke for at jeg dermed mener at Trump er lik Hitler, ikke mer enn jeg mener at hundeeiere er nazister fordi Hitler likte hunder. Riktignok er mange hundeeiere nazister, men langt fra alle.
3. Dersom USA trekker seg fra Parisavtalen, blir det vanskeligere for verden å redusere utslippene av klimagasser nok til å hindre at havet stiger med fra en til fire meter i løpet av inneværende århundre. Det vil ramme de mange rike som har investert i strandeiendom.
Et mulig fjerde punkt kunne vært krig, men USAs kriger bidrar som regel til å gjøre de rike usanerne rikere. Dessuten har Trump sagt at han ikke vil krige i utlandet med mindre utlandet betaler mer for det. Det eneste som dermed kan utløse en krig, er om en statsleder skulle finne på å si at Trump har liten penis.
De amerikanske rike kan bare håpe at Trump i likhet tidligere presidenter i USA er i lomma på storkapitalen. Sånn sett kan det være et minus at han har så mye penger at han ikke trenger å være i den lomma. Forhåpentlig vil det påtroppende kabinettet bestå av mennesker som har økonomiske fordeler i at verden ikke går under, og som vil gjøre Trump til en nikkedokke for deres interesser. Hvis ikke, vil den neste amerikanske revolusjonen gjennomføres av de rike, med champagnesabler og røde designerflagg. Hvis du som høyresidepolitiker skal gjennomføre det du har lovet og overføre mest mulig av fellesskapets midler fra folk flest til et fåtall rike, forutsetter det at fellesskapets midler faktisk fins, noe som igjen forutsetter en viss politisk stabilitet. Vi rike er usikre på om Trump er rett mann til å ha ansvaret for stabilitet. Du kan si mye pent om Donald Trump, men han er ingen Erna Solberg.
TOBLACH (Dagbladet): Landslagssjef Vidar Løfshus rister på hodet over det han mener er manglende svensk forståelse av norsk langrenns medisinbruk. Bildet nedenfor, hentet fra den svenske avisen Expressen, illustrerer det Løfshus reagerer sterkt på.
- Jeg er glad jeg ikke forstår svensk, for det sies mye rart der. De har ikke skjønt luftveisdebatten og medisineringen vår. De har vært smålige hele veien og tatt på seg et lillebrorstempel. Jeg skjønner ikke hvorfor. De har jo åtte millioner innbyggere og er mange flere enn oss, sier Løfshus til Dagbladet.
- I Norge er debatten noe mer nyansert. Vi er fornøyd med retningen den har tatt i Norge, men svenskene er smålige og driver på med sitt. Det er stort sett der det kommer fra, svenske tabloider som prøver å skape drama og skape overskrifter.
SVENSK FOKUS: Mistenkeliggjøringen av Norges medisinbruk, som ved denne frontviklingen i Expressen, er Vidar Løfshus lei av. Vis mer
Fredrikssons oppfordring
Den svenske langrennslegenden Mathias Fredriksson, som vant verdenscupen sammenlagt i 2002/03, hadde selv astma og brukte astmamedisin. Han mener Norge burde holde seg unna forstøverapparat i perioden hvor de etterforskes av granskingsutvalget.
- Mange svensker reagerer på bruken av forstøverapparat, som folk forbinder med Sundby-saken. Mange mener det er uetisk og gråsonetenkning. Det er flere svenske løpere med astma, men det er forstøverbruken som er problemet, sier Fredriksson til Dagbladet.
- Norge er storebror og burde gå frem med et godt eksempel og ikke anvende forstøverapparat mens etterforskningen av norsk langrenn pågår. Hvis granskingsutvalget ikke finner noe galt, kan de fortsette. Men under denne perioden bør de legge vekk forstøverapparatene.
Skremt av Sundby
Fredriksson forteller at han gikk fra å vise empati i Sundby-saken til å bli skremt da stadige flere opplysninger fremkom om norsk medisinbruk i høst.
- Jeg hadde selv astma og konkurrerte mot mange andre som hadde astma. Men forstøverapparat hørte jeg om for første gang i Sundby-saken. Først syntes jeg synd på ham, men når omfanget av bruken kom fram, endret det seg, forteller den svenske legenden.
KRITISK: Landslagssjef Vidar Løfshus kaller svenskene smålige. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Vis mer
- Fra å ha medfølelse først, ble jeg etter hvert skremt over at dette var en del av en større sak. Vi hører om norske juniorer uten astma som bruker medisin. Det er ikke bra. Det er noe med signalverdien som verdens største skinasjon bør tenke på, spesielt under etterforskningen.
Bjørn Dæhlie-eksempelet
Løfshus er tydelig på at deres rutiner handler om helse, miljø og sikkerhet (HMS) og at de beskytter utøverne mot varige luftveisplager.
- Astmamedisin er mye brukt i internasjonal langrenn og slik vil det fortsette. Det er kanskje den idretten med størst fare for yrkesskade i lungene. Når man puster inn 300 liter luft i løpet av minutt i 10-15 kuldegrader, kan du tenke deg hvor mye det tærer på lungene, mener langrennssjefen.
- Tidligere stjerner, med Bjørn Dæhlie i spissen, tror ikke han hadde bevart helsa så bra uten Norges Skiforbunds hjelp. Det er mye fokus på HMS for å ta vare på utøverne våre, sier Løfshus.
Ingvild Flugstad Østberg stusset over frontbildet i Expressen da Dagbladet viste det fram, men ønsket ikke å uttale seg om det.
- Det så litt spesielt ut, men jeg må nok se nøyere på det for å uttale meg, sier Østberg til Dagbladet.
BEST: Mathias Fredriksson hadde astma og vant verdenscupen sammenlagt i 2003. Han er kritisk til bruken av forstøverapparat. Foto: Foto Ulf Palm / SCANPIX Code 50140 Vis mer
Svenske misforståelser
Journalist og kommentator i Expressen, Ludvig Holmberg, forteller at store deler av det svenske folk mistenkeliggjør de norske langrennsløperne.
- Jeg tror mange har forstått hva det handler om etter at den norske leiren har forklart det gang på gang. Men det er mange som misforstår og mistenker Norge. De tenker det er doping og helt feil, sier Holmberg til Dagbladet.
- Det er spesielt forstøverapparatet som er problemet. Det er kritikk mot hele medisineringen. Det spiller ingen rolle om Sverige gjør det samme. Mange vil bare ikke forstå.
- Hva tenker det svenske folk om at mange svenske utøvere bruker astmamedisin?
- Folk er ikke kritiske når Calle Halfvarsson tar astmamedisin. Hovedkritikken er mot forstøverapparat. Jeg tror Løfshus har helt rett, at mange svensker prøve å misforstå. Sverige er lillebrødre. Det er det ingen tvil om.
- Blir mistenkeligheten mindre nå som den norske dominansen har blitt redusert?
- Nei, det hjelper ikke at Stina Nilsson og flere utlendinger slår de norske. Synspunktet er fortsatt det samme hos store deler av det svenske folk, sier Holmberg.
Stusser over astmaregelen
Svenske langrennsløpere slet enormt med sykdom i fjor – da de norske utøverne var både friske og ekstremt raske.
- Kan det hende at den norske medisinbruken er årsaken til mindre sykdom i norsk kontra svensk langrenn?
- Det er mulig det forklarer hvorfor norske løpere sliter mindre med sykdom enn de svenske. I så fall er det en konkurransefordel med forstøverapparat, og da bør det ikke være lovlig, mener Fredriksson.
- Da jeg konkurrerte, måtte vi gjennom tester og ha en diagnose for å bruke astmamedisin. Så ble regelen endret i 2012. Jeg vet ikke hvorfor, men vi må ha tillit til at ekspertene har mest kunnskap om dette.
Fredriksson gleder seg over at den norske dominansen har vært mindre denne sesongen.
- Det er bra for sporten at Norge ikke dominerer så lenge. Det holdt på å drepe sporten, men nå er det mange flere nasjoner i toppen. Det er veldig bra. Hvorfor det skjer i år, er vanskelig å si. Det er nok sammensatt av mange årsaker.
(Dagbladet): – Det er utrolig kult at så mange har sett starten av «Valkyrien». At folk legger merke til serien og synes det er spennende å følge med er kjempegøy, sier skuespiller Mikkel Bratt Silset til Dagbladet.
Søndag hadde NRK premiere på sin aller nyeste dramathriller-serie «Valkyrien». På rollelisten finner man blant andre Sven Nordin (59), Pål Sverre Valheim Hagen (36), Pia Halvorsen (51), Laila Goody (45), Mikkel Bratt Silset (25) og Gine Cornelia Pedersen (30).
De to sistnevnte innehar rollen som kjæresteparet Marit og Teo. Når sistnevnte havner i en heller uheldig knipe, byr dette på utfordringer for karakteren Marit – som er gravid i serien.
- Skjellsettende opplevelse
Det få gjerne er klar over er at Pedersen også ventet barn i virkeligheten under innspilling.
- Det var ganske emosjonelt å skulle oppleve det største i livet mitt, sammen med en TV-produksjon. Det er virkelig en styrkeprøve som skuespiller, når man samtidig opplever noe så privat. En skjellsettende opplevelse på mange måter, forklarer Pedersen, og roser samtidig medskuespillere og regissør Erik Richter Strand.
Det er nemlig ikke bare på TV-skjermen at Pedersen og Silset har et nært forhold. I virkeligheten er de forlovet og i februar i fjor ble paret foreldre til sønnen Jonatan (11 mnd).
- Man blir veldig jordnær av å få et lite barn. Det er noe av det heftigste man kan oppleve, sier Pedersen til Dagbladet.
- I begynnelsen føles det kanskje umulig, men man vokser stadig med oppgaven. Man får en større ro. Selv om alt stormer rundt deg, så er det fint å ha noe så konkret i livet, legger paret til.
FRA SERIEN: Mikkel og Gina fra «Valkyrien» forteller at de fint klarte å skille mellom jobb og privatliv under innspillingen. Foto: NRK Vis mer
Planlegger bryllup
For flere kan det kanskje være utfordrende å jobbe tett sammen med nære relasjoner. Skuespillerparet, som tidligere har gått i samme klasse på Teaterhøgskolen, forklarer derimot at sistnevnte erfaring har hjulpet dem å skille jobb og privatliv.
- På Teaterhøgskolen gikk vi oppå hverandre hele tiden, så vi måtte raskt finne en måte å være profesjonelle sammen på. Det er veldig gøy å spille mot Mikkel, og vi er vant til å lese manus sammen, sier Pedersen, før begge proklamerer at de – helt objektivt – er hverandres favorittskuespillere.
Foruten å være travelt opptatt med karriere og barn, står også bryllup på tapetet for paret. Noe overdådig feiring blir det imidlertid ikke i første omgang.
- Vi har litt mye på plakaten akkurat nå. Foreløpig har vi ingen fastsatt dato for bryllupet, men vi vurderer kanskje å gjøre det i rådhuset, sier Pedersen lattermildt.
- Da blir det kanskje fest med de nærmeste etter at dere har skrevet under på papirene?
«UNGE LOVENDE»: Siri Seljeseth, Gine Cornelia Pedersen og Alexandra Gjerpe er aktuelle med sesong 2 av «Unge lovende» om få uker. Foto: Scanpix Vis mer
- Nja, vi får kanskje ta en større fest på tiårsjubileet, sier de og humrer.
I disse dager nyter Silset tilværelsen med pappapermisjon, men håper og krysser fingrene for at «Vikingane» får støtte til en sesong to.
Hans forlovede er i motsetning straks aktuell med ny sesong av «Unge lovende», og forklarer at fansen har mye å se frem til.
- Det blir utrolig spennende. Vi er veldig spente hele gjengen, spesielt ettersom mottakelsen var så god sist. Jeg håper at folk ikke blir skuffet, da jeg har stor tro på denne sesongen, sier hun.
Dagbladets anmelder har gitt «Valkyrien» terningkast fem. Les hele anmeldelsen her.
Aftenposten har i en serie artikler rettet søkelyset mot nordmenn som drar til utlandet for å bli gravide. Årsaken er at Norge er et av få land i Europa som fortsatt forbyr eggdonasjon. Det bør det bli en slutt på nå som bioteknologiloven skal opp til ny vurdering i vår.
Å fjerne forbudet gir åpenbare goder. Kvinner som ikke kan få barn med egne egg, kan få muligheten til å bli mor. For dem som ikke er ufrivillig barnløs er det vanskelig å forstå hvilken smerte det kan innebære. Vi bør ha svært gode grunner for å forhindre kvinnene å få oppleve det moderskapet de så sterkt ønsker seg. De grunnene eksisterer ikke.
Kristelig Folkeparti er selvfølgelig mot alt som lukter av at mennesker tar kontroll over reproduksjonen. Det er guds domene. Heldigvis bruker de verdslige argumenter til å styrke sin sak. De er lettere å avkle og tilbakevise.
Til Aftenposten forteller Olaug Bollestad at eggdonasjon bør forbys av hensyn til barna som blir født på denne måten. Men dette henger ikke på greip. Det er ingenting som tyder på at barn født av eggdonasjon lider av den grunn (se fotnote 11 på side 5 i pdf) .
Dette er barn som får livet i gave og får muligheten til å leve gode liv med foreldre som elsker dem. At de kommer til denne verden ved hjelp av noen andres egg gjør dem ikke mer til midler for foreldrenes forlystelse enn barn født av foreldre som planlegger svangerskapet. Sett i lys av at vi allerede tillater at barn blir født ved hjelp av sæddonor framstår argumentet bare merkeligere.
Et annet argument, som også fremmes av Senterpartiets Kjersti Toppe, er at eggdonasjon skaper et skille mellom biologisk og sosial mor. Men hvorfor skulle dette være problematisk? Barna lider ikke av det, og det er vel ingen som i fullt alvor tror at mødre som ikke har brukt sitt eget arvemateriale elsker sine barn mindre av den grunn?
Toppe ser imidlertid ut til å ha en mer instrumentell grunn i tankene. Åpner vi for eggdonasjon vil det kunne åpne for surrogati og kjøp og salg av embryoer. Men at en praksis likner på andre praksiser som en ikke liker, er et svært dårlig grunnlag for å forby noe. Da må en heller ta kampen for å begrense de tingene en ikke liker direkte, framfor å la ufrivillig barnløse lide i en indirekte kamp om surrogati og kjøp og salg av embryoer.
Voksne kvinner er både i stand til å vurdere om de vil bruke andres egg for å få barn og til å vurdere om de selv vil donere bort egg. Det er på høy tid at Norge følger etter landene rundt oss og gir kvinnene disse selvsagte mulighetene.
Norge og Kina har som kjent lagt konflikten omkring Nobels fredspris til dissidenten Liu Xiaobo bak seg. 19. desember ble det undertegnet en felleserklæring som tar sikte på å normalisere forholdet som i seks år har ligget i isboksen. Er alt som før?
Mens statsminister Erna Solberg priste avtalen om normalisering i sin nyttårstale, har andre hatt kritiske innvendinger til teksten. Det er enighet om at den ikke inneholder noen konkret beklagelse eller unnskyldning for at den norske Nobelkomiteen har tildelt fredsprisen til en person Kina betrakter som en kriminell. Vendingene er vage. Det dreier seg om respekt for Kinas holdninger og bekymringer og viktigheten av å gjenoppbygge gjensidig tillit.
I avtalens tredje avsnitt går Norge langt i å rose Kinas historiske utvikling og sosiale system. I tillegg til respekt for «Ett-Kina»-politikken, Kinas suverenitet og territoriale integritet, erkjenner Norges regjering viktigheten av Kinas kjerneinteresser, og «vil ikke støtte handlinger som undergraver dem, og vil gjøre sitt beste for å unngå framtidig skade på de bilaterale forhold».
Tilslutningen til Kinas territoriale integritet og kjerneinteresser kan vise seg å være mer kontroversiell enn det ser ut til ved første øyekast. Støtter Norge for eksempel Kinas territoriale krav i Sør-Kina-havet, selv om den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag har avvist disse kravene? Kan dette få som logisk konsekvens at Norge en gang i framtida må finne seg i at noen ikke respekterer Svalbardtraktaten, som bygger på tilsvarende internasjonal rett? Spørsmålene er mange. Svarene spriker.
«Did Oslo Kowtow to Beijing?» spør det anerkjente nettstedet ChinaFile. Hver uke avholdes det en «ChinaFile Conversation», der en rekke anerkjente akademikere og forskere drøfter en gitt problemstilling. Like før jul fikk åtte Kina-eksperter spørsmål om hva Norge har ofret, eller oppnådd, ved å inngå den nevnte avtalen. «Kowtow» er en gammel kinesisk skikk for et møte med keiseren. Det handler om underkastelse, å knele så dypt at hodet berører bakken. Var det dette Norge gjorde 19. desember 2016?
«Javisst,» bekrefter Stein Ringen, professor ved Oxford-universitetet. Norge har vært et offer for Beijings smålige hevngjerrighet. Prisen Norge har betalt er å la seg offentlig ydmyke, kanskje i den tro at andre vil forstå at ydmykelsen var påtvunget og uunngåelig, mener Ringen.
Isaac Stone Fish, Asia-sjef i tidsskriftet Foreign Policy, berømmer Oslo for å ha holdt ut i kulda i seks år, men sier: «Når et land som Norge bukker under for Beijing, er det et skremmende signal til resten av verden.»
Jean-Pierre Cabestan, professor ved Hong Kong Baptist University, mener at den norsk-kinesiske felleserklæringen er ensidig: «Norge framstår som en skyldig elev som innrømmer feilene sine overfor den kinesiske læreren,» sier han og etterlyser en henvisning til hva det norske folk mener om at Liu Xiaobo fortsatt sitter i fengsel. Han mener at demokratiske land bør unngå å forhandle fram felleserklæringer hver gang de har en konflikt med Kina; bare USA har muskler nok til å ignorere Kinas krav om en «kowtow»-erklæring. Norge burde i stedet ha bedt om solidaritet fra Norden, EU og Vesten.
Robert Barnett, professor ved Columbia-universitetet, mener det var feil av den norske regjeringen å gi innrømmelser for noe den ikke var ansvarlig for. «Dette er ingen triumf for internasjonal standard og diplomati,» sier han. Men han påpeker at roten til ondet ligger i et dysfunksjonelt europeisk diplomati overfor Kina. Det startet i 2008 da den daværende britiske utenriksminister David Miliband gikk med på en uttalelse om at Storbritannia anerkjenner Tibet som en del av Folkerepublikken Kina. Det hadde ikke skjedd før. Kort etter måtte både Frankrike og Danmark krype til korset og komme med liknende underkastende erklæringer etter besøk fra Dalai Lama. Europeiske land bør i stedet samle seg om en felles front overfor Kina, mener Barnett.
Edward Friedman, professor ved University of Wisconsin, etterlyser også en felleseuropeisk holdning til Kina: «Hvor er Europa når det gjelder å bry seg om de asiatiske sjøfartsnasjonene som må se på at deres framtid blir stjålet når Kina omgjør de asiatiske havområdene til en kinesisk innsjø?» Friedman konkluderer pessimistisk med at demokrati, globalt sett, i dag er så utfordret som det ikke har vært siden 1920-tallets framvekst av fascisme og stalinisme.
To Norgesbaserte forskere, Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier og Marc Lanteigne ved NUPI, er mer åpne for at Norge gjorde det rette for å legge det vanskelige forholdet bak seg. Felleserklæringen er tross alt åpen for tolkninger.
