bilindustrien

fra ONECALL

Jeg har kjøpt bolig! 700 000 kr over takst, men det er slik markedet er om dagen, sier de: glovarmt. Konkurransen er urettferdig. En konkurrerer nemlig ikke bare med sine likemenn- og kvinner. Spekulanter og foreldregenerasjonen kaster seg inn i kampen om de mest lukrative prospektene. Man må jo hjelpe barna sine å få foten innafor, må vite.

Det som overrasket meg mest da jeg igjen skulle bevege meg ut på boligmarkedet var hvor forferdelig dyrt boliger i hovedstaden er blitt. Jeg og en kamerat kjøpte bolig på Fredensborg i 2013 for 3,2 millioner. Nå går den for nærmere fem.

Enda mer sjokkerende var misforholdet mellom prisantydningen og salgsverdien. Det er ikke uvanlig at boliger selges for én million mer enn prisen du finner på Finn.no.

I offentligheten er meklerne klare på at de ikke opererer med lokkepriser for å få flere kjøpere på visning. Meklerne jeg snakket med var imidlertid krystallklare på at de har gravd sin egen grav. Siden alle nå går på visning med visshet om at boligene går hundretusenvis av kroner over takst, forhindrer det meklerne fra å legge boligen ut til den verdien de tror den vil gå til. Hadde min mekler forsøkt seg på en «realistisk» pris, ville jeg bedt han ryke og reise.

Økonomene sier at til tross for at vi nordmenn har skyhøy gjeldsgrad, kan de høye boligprisene i stor grad forklares av fundamentale økonomiske forhold, som høy inntekt, lav rente og tilflytningsmønster. For ikke å glemme alle skattefordelene vi gir til oss som eier. Det er altså ingen boligboble.

Mine egne følelser rundt boligkjøp avslører imidlertid bobleliknende trekk. Siden 1992 har verdien på boligene mangedoblet seg. Bare de siste åra er prosentvis økning enorm. Boliger slår alle andre investeringsobjekter.

Det øker presset for å hive så mange kroner du har inn i boligmarkedet. Jeg lurer fortsatt på om vi burde ha kjøpt en dyrere bolig, bare for å få enda høyere avkastning om prisene fortsetter å stige.

Siden prisen på boligene stiger mye mer enn lønningene, blir det også helt sentralt for alle unge å komme seg så fort som mulig inn. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år.

Da hjelper det ikke at vi må konkurrere med spekulanter og foreldre med en helt annen kjøpekraft. Foreldregenerasjonen kjøpte bolig på midten av 90-tallet, og uten å gjøre noe annet enn å sitte på ræva har de sett sine boliger mangedoblet i verdi. Nå bruker de verdistigningen til å kjøpe sin andre og tredje bolig som investeringsobjekter.

Det er irriterende og urettferdig. Men i motsetning til mange andre, tror jeg ikke rett medisin er å rette inn særskilte tiltak som gjøre det dyrere å eie flere boliger.

Det er nemlig ikke sekundærboliger som er underbeskattet i dagens system. De seinere åra har skatten på sekundærbolig økt jevnt, og er fra og med årets skattereform jevnbyrdig med andre formuesobjekter.

Og skattefritaket for utleie i egen bolig bør vi være forsiktig med å røre. Det gjør flere rom tilgjengelige i trange boligmarkeder. Det hjalp godt på min egen motivasjon til å dele leiligheten med flere. Problemet er at vi alle har insentiv til å bli boligspekulanter.

Når vanlige boligkjøpere, rasjonelt nok, tenker at de må kjøpe det de kan, og bankene legger få begrensninger på lånet, så drives prisene oppover.

Det er skattesystemet som er den største synderen. At jeg kan selge min tidligere bolig uten å betale gevinstbeskatning, gir meg en klekkelig subsidie.

Rentefradraget har gjort at jeg har fått en fin subsidie av staten hvert eneste år, bare fordi jeg har tatt opp lån i banken.

Fravær av eiendomsskatt har gjort det mulig for meg å kjøpe en større og dyrere bolig enn jeg ellers ville kjøpt. Disse fordelene gir meg et klekkelig insentiv til å kjøpe større og bedre. Jo mer penger i bolig, jo større er subsidiene.

Ulempen er at alle andre får de samme godene som meg. De subsidiene som øker kjøpekraften min på boligmarkedet, øker kjøpekraften til alle andre samtidig. Det driver opp prisene og gjør boliger til en lukrativ investering også for rene spekulanter.

Prisen er derfor ikke først og fremst skapt av spekulanter, men atferden til slike som deg og meg, innenfor et skattesystem som forteller oss: kjøp dyrt! Og dem som har makten til å endre noe, politikerne, er for redde for huseierne til å gjøre noe. Trist. Men hei, jeg er i alle fall innafor.

fra ONECALL

Og det skjedde i dei dagar at det gjekk ut eit bod frå justisminister Anders–eg–sit–på–masse-forskning-Anundsen om at det skulle byggjast eit 200 meter langt gjerde på grensa mot Russland i Storskog i Finnmark. Dette var det fyrste grensegjerdet som blei bygd i den tida Erna Solberg var landshøvding i Noreg. Sidan Anundsen aldri vil få noko minnesmerke reist etter seg på grunn av sin mildt sagt labre justisinnsats, blir dette hans personlege bautastein over seg sjølv.

Sjølvsagt er symbolgjerdet også heilt i tråd med partiet hans sin stengselpolitikk. Anundsen og hans medsmåhøvdingar sin våte draum er eit gjerde langs heile norskegrensa. Tenk så flott. Eit uoverklatrbart stengsel mot all verdas ondskap som siklar etter å komme inn og valdta norske verdiar. Eit gjerde tapetesert med plakatar, på norsk og muslimsk, om at dette landet berre er for kvite. «Ikkje ein einaste potensiell terrorist over våre grenser. Det finst berre ein Gud; den kristne. Her byggjer vi mur rundt norske verdiar. Du få`kke leke her i våres gård. Brunost er best til kvardag og fest.»

Det sørgjelege er at denne hersens norskegrensa er 2562 kilometer lang. Det ville koste så uhorveleg med pengar å begjerde henne at det ikkje ville bli ei krone att til skattelette for rike folk flest, og ingen ting er verre enn fornærma rikingar flest.

Difor må Anundsen og ekskluderingsminister Sylvi-badar-i-overlevingsdrakt- med-flyktningar-Listhaug berre drøyme vidare om at leiaren hennar, Morna-Jens-Jensen, skal grave enda djupare i oljefondet og hoste opp stengselspropagandamilliardar nok til at våte draumar blir tørre. Medan ho ventar, passar ho med jamne mellomrom på å rope: «Ulv, ulv,» og matar alle skremde sjeler med bodskap om at dei er på veg, at Noreg er truga, at borna våre er i fare kvar dei går.

Alle veit at ho aldre vil la seg rokke ein millimeter til å tru at dei som prøver å ta seg hit har andre grunnar for farefulle båtreiser over opprørt hav enn å få komme hit og svømme i vår rikdom. Bilde av drukna barn på gresk strand eller bombesjokka, apatisk, blodig treåring i Aleppo får henne ikkje til å vike ein tomme i si salige tru på at dette herberget ikkje har rom for andre enn oss som allereie er her.

Det handlar om dette eine: Norske verdiar. Kva norske verdiar er? Definisjonsproblem. Enorme definisjonsproblem. Jau, forresten. Likestilling. Funkar bestandig. «Sjå kor rørande opptekne vi er av likestilling. For muslimske kvinner. Burkini fysj. Hijab føy.» Og likestillingsombodet skal leggjast ned. Dei som elskar dei som «elskar» muslimske kvinner når det passar seg slik, hatar alle norske godheitstyrnannfeministaraberniggerfittehorer som hadde hatt så inderleg godt av å bli gjennombora av ein kristen, norsk stake.

Ostehøvel, binders og kristendom er andre norske verdiar på vikande front. Ikkje pinglete, mild Jesus-kristendom om toleranse, nestekjærleik og «for den som bankar på skal det latast opp» pisspreik. Slikt gnål kan like godt gå til botnars saman med flyktningar i Middelhavet. Det er den gammaltestamentlege, beinharde guden som gjeld. Ikkje han femikladden av ein son. Han guden som visstnok seier: «Hat. Hat alt slags degenerert pakk generelt og muslimpakk spesielt.»

Sjølvsagt hadde ein ny, diger flyktningestraum veltande innover Europa vore eit draumescenario for dei mørkaste blå blant oss. Det er ingen løyndom at folk flest ikkje går i fistel av begeistring over skattelette, mindre pengar til velferdsordningar, større skilnad mellom rike og fattige, ei ekstra taxfreevinflaske eller Segway til folket. Det einaste som løftar Frp opp på meingsmålingane er flokkar med mørkhuda, muslimske barn, kvinner og menn som lainar opp for å få asyl. Då kan ulike ministrar gå inn i yndlingsrolla si og med dødsalvorleg røyst fortelje oss at lukt til helvete går det med heile vårt land om dei ikkje får all makt til å stoppe erobrarane.

Sjefen sjølv for desse musketerane, landshøvding Erna Solberg, har ei anna tilnærming til flyktningeproblemet enn sine meir rabiate medsamansvorne. Ho seier: «Mangfald, fargerikt fellesskap, felles ansvar, og vi må hjelpe dei som treng det.» Snedig totungetale, sjølvsagt, når ho utnemner ein heilt annan språkfamilie til å forvalte honnørorda.

Akkurat no, eitt år før nytt Stortingsval, er det forresten ein heilt annan type totungekommunikasjon som skal perfeksjonerast av regjeringssjefen. Ho har midlertidig hengt si isblå drakt inn i skapet og er i ferd med å ta på seg eit meir lilla kostyme.

Dette hamskiftet har ho lært av Fredrik Reinfeldt, to perioders statsminister for Moderatarne, Høgre sitt søsterparti i Sverige. Bodskapen frå Reinfeldt er: «Ikkje vis kva du eigentleg står for i valkampen. Ta steg til venstre, lat som om du er mindre konservativ, meir opptatt av miljø og utjamning mellom folk, av fargerikt fellesskap og folk som flyktar frå krig og elende. Fisk i andre parti sitt vatn.

Om du vinn valet, ikkje nøl med å vrenge av deg den lilla drakta og hente fram att den isblå. Vinn du, sit du så trygt at du slett ikkje treng ha kvaler med kven du utnemner som ministrar til å gjere drittjobbane og byggje nye gjerde.»

fra ONECALL

Vi hører om det stadig oftere. Pasienter som ikke får medisinene de trenger fordi prisene er for høye. Eller sykdommer som Zika og Ebola, som utvikler seg mot å bli epidemier. Vi har kjent til sykdommene i flere tiår, men har likevel ikke utviklet medisiner mot de. I det siste har også frykten for antibiotikaresistente bakterier gjort oss oppmerksomme på at det er et gap mellom de medisinene vi trenger og medisinene det forskes på.

Eksemplene peker på de samme symptomene hos pasienten: At dagens patentsystem behandler medisiner som handelsvarer på lik linje med mobiltelefoner og biler. Mekanismene som gjør det ulønnsomt å forske på antibiotikaresistens fører også til at det ikke forskes på Ebola-vaksiner. Legemiddelselskapene kommer rett og slett ikke til å tjene penger på det. Selskapene drives av et ønske om profitt, ikke samfunnets behov. Det er forståelig at selskaper ønsker å tjene penger, men medisiner er ikke vanlige forbruksvarer. Best mulig medisinsk behandling er en grunnleggende menneskerettighet, og det må systemet reflektere.

Problemet er langt ifra særnorsk. Hver tredje person i verden mangler tilgang til essensielle medisiner, og de aller fleste er fattige som rammes av sykdommer forbundet med fattigdom. Når verdens rikeste land, med et av verdens største helsebudsjett, sliter med å betale for nødvendige medisiner til befolkningen, sier det seg selv at de fleste andre land har det verre. Medisinmangel er et globalt problem, og skal vi løse det vi må vi løfte blikket. Skal vi finne en kur, må vi anerkjenne at det er patentsystemet som er pasienten.

I NRK Ytring 9.9 september utfordrer Arbeiderpartiet regjeringen til å bli med på å løfte antibiotikaresistens til toppen av den helsepolitiske agendaen. Vi applauderer dette initiativet, men mener at behandlingen som foreslås bare vil behandle symptomene på et sykt system. Arbeiderpartiet tar til ordet for et fond basert på samme modell som GAVI (the Vaccine Alliance). Slike fond har oppnådd mange positive resultater og har vært livreddende under dagens handelssystem, men de tar ikke tak i de strukturelle utfordringene. Om vi skal opprette nye fond for hver truende epidemi, ender vi opp med å slukke branner framfor å forebygge dem. Skal vi være forberedt som verdenssamfunn må det lønne seg å forske på sykdommer som ikke er en fare for oss i dag, men som kan være det i morgen. Og enda viktigere: Vi må forske på de sykdommene som tar menneskeliv i dag, selv når menneskene som rammes ikke har kjøpekraft og derfor er ulønnsomme i dagens system.

Legemiddelselskapene spekulerer i priser fordi systemet tillater det, og fordi de vet at de har en funksjon som samfunnet er helt avhengig av. Norge kan ikke løse utfordringene alene. Patentsystemet er globalt, og mangelen på medisiner er et problem som rammer alle.

Aller hardest rammes folk i fattige land. Likevel kan Norge ta en lederrolle, og sørge for at arbeidet med å forbedre systemet begynner. Et initiativ Norge kan støtte, og som har fått lite oppmerksomhet, er Health Impact Fund – HIF. Ideen bak HIF er at legemiddelselskaper premieres basert på hvor stor effekt medisinen de utvikler har på folkehelsen. Ved at legemiddelselskaper registrerer patenter i HIF, binder de seg til å selge medisinen til kostpris. Til gjengjeld beholder de monopolet ut patentperioden. Inntekter sikres gjennom utbetalinger gjennom HIF. Jo større helseeffekt, desto større utbetaling. Slik skapes et insentiv for å forske på og utvikle medisiner som ellers ikke ville vært lønnsomme. Ikke bare vil det kunne finansiere utfordringene vi kjenner i dag, som ebola og antibiotikaresistens, det vil også kunne finansiere forskning som i dag ikke er epidemiske – men som kan bli det i framtida.

Det er viktig at norske politikere ser at helseproblemer i en globalisert verden ikke kan løses bare ved nasjonale tiltak. Det er gledelig at både Høyre og Arbeiderpartiet nå mener at det er på tide å ta en lederrolle for utvikling av medisiner internasjonalt. Men om vi virkelig skal løse utfordringen må vi se på strukturene bak. Vi kan ikke være fornøyd med å behandle systemet, vi må ha som mål å kurere det.

fra ONECALL

Bare en massiv satsing på utdannelse og kunnskap kan stanse framtidige kandidater av Donald Trumps kaliber. Han er nærmest systematisk politisk ukorrekt. På sin vei mot Det hvite hus har han tråkket på latinamerikanske minoriteter, muslimer, kvinner, handikappede, dommere og politiske motstandere. Han har dratt den politiske debatten ned i rennesteinen. Igjen og igjen blir han tatt i løgn og usannheter. Det er skremmende at velgerne ikke bryr seg. Som Donald Trump selv sa 23. januar i år i Iowa: «Jeg kunne gått på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke mistet noen velgere».

Ytre høyre liker å rakke ned på den politiske korrektheten, også her i Europa. Men vi trenger den. Politisk korrekthet er den kumulative humanismen vi har tilegnet oss etter hvert som vi har lært av historien. Det er grunnmuren som vår sivilisasjon bygger på, en sivilisasjon hvor vi ikke diskriminerer folkegrupper eller oppfordrer til drap på politiske meningsmotstandere.

Hvorfor virker Trumps brutalsjåvinistiske stil så irrelevant på republikanske velgere? Fordi den økonomiske situasjonen er viktigere for dem. Der lønningene har stått stille mens produktiviteten har økt, øker den sosiale frustrasjonen i takt med den. Den gamle arbeiderklassen ser jobbene sine forsvinne til Asia og til datamaskiner. Situasjonen for flere og flere familier blir stadig mer desperat. For mennesker i en desperat økonomisk livssituasjon er det lettere å selge politiske håpsbudskap enn å selge is til eskimoer.

Likevel er ikke hans populistiske fråtsing i desillusjonerte arbeiderklassevelgere verken nytt eller skremmende. Dette har vi hatt en stund også i Europa.

Nei, det mest skremmende er hans skamløse antivitenskapelige kampanje. At han for eksempel har uttalt at de massive klimaforandringene vi står ovenfor bare er funnet på av Kina, for å gjøre sine amerikanske konkurrenter uproduktive.

Under et valgkampmøte blant gruvearbeidere i West Virginia mai i år, uttalte Trump at lover som var ment å beskytte ozonlaget hadde redusert kvaliteten på hårsprayen hans. Disse lovene hadde liten effekt siden hårspray vanligvis brukes inne, og dermed ikke hadde noen innvirkning på ozonlaget utendørs, kunne Trump fortelle, i all sin visdom. Velgerne nikket og smilte.

Det mest bekymringsfulle er ikke Trump, men at en mann som Trump kan nå så langt – at vitenskap og fornuft har så lite den skulle sagt og at velgerne ikke har mental kapasitet til å stille større krav. At man skuer sløvt på en fasade som med enkle kontrollspørsmål lar seg rive over ende.

Som om ikke det ovennevnte var nok, har Trump sagt han vil ha store nedskjæringer i det amerikanske utdanningsdepartementet. Dette i et land hvor universitetsutdannelse kan koste en formue, og hvor millioner av mennesker vokser opp i fattigdom, uten reelle sjanser til sosial mobilitet.

Men anti-intellektualismen går dypere enn som så. Michael Rosenblum har et godt poeng her. Den gjennomsnittlige amerikaneren ser på tv fem timer hver dag. Det er den største fritidsgeskjeften i USA, om man ser bort fra søvn. Den amerikanske kulturen har ikke lenger et sterkt innslag av tv – den er basert på tv. I en slik kultur er det ikke likegyldig hva som sendes.

Manglende interesse for vitenskap og forakt for fakta startet derfor lenge før Trump-kampanjen. Den startet da History Cannel sluttet å sende dokumentarer og begynte å sende realityserier om pantelånere. Den startet da CBS sluttet å sende «Harvest of Shame» og begynte å sende «Big Brother». Den startet da «Grandiosa med kjøttdeig og løk» fikk flere stemmer i Grandiosa-valget i 2001 enn Senterpartiet fikk i stortingsvalget samme år.

Den startet da NRK skrapet «Fakta på lørdag» og erstattet den med «Det beste fra Karl Johan». Den startet da det å google litt ble akseptert som en fullverdig måte å utdanne seg innen et emne.

Fenomenet Donald Trump rir på en bølge av sløvende, fordummende og direkte antiintellektuell underholdning. For en arbeidsløs gruvearbeider fra West Virginia uten utdannelse og uten tilgang til intellektuelt stimulerende tankegods, spiller det ingen rolle om Donald Trump siterer Benito Mussolini på Twitter. For fascismens farer virker bare forlokkende for dem som ikke ser mønstrene.

Fascismen lover ikke krig, undertrykkelse eller konsentrasjonsleire når den kommer.

Nei, fascismen kommer i lånte fjær, forkledd som en venn. Den lover å gjenskape tidligere tiders storhet; kanskje til og med en storhet som bare finnes i fantasien.

Fascismen lover handlekraft. «Alt skal bli så mye bedre bare vi bygger en mur mot Mexico». «Alt skal bli så mye bedre bare muslimer blir nektet adgang til USA».

Amerika har alltid vært vuggen til det beste og det verste. Men USA holder på å miste sin storhet, og tegnene er når kandidater som Trump står igjen som en av to mulige. Bare et massivt kunnskapsløft og satsing på utdannelse kan redde framtida fra en sterk negativ spiral.

Og om du tror utdannelse er dyrt – prøv uvitenhet.

fra ONECALL

Fredagens medalje kom på 50 meter rygg, en distanse Rung ikke hadde regnet med å hevde seg.

– Dette er en øvelse der det like gjerne kunne blitt sjetteplass, men jeg så muligheten og hadde ikke lyst til å gi slipp på den. Jeg ga alt og det holdt til medalje. Dette er sterke jenter, og jeg er veldig fornøyd med bronse, sier Rung til NTB. Det er første gang hun svømmer 50 meter rygg i de paralympiske leker, men i siste EM ble det også en tredjeplass, bak de samme konkurrentene.

Fire sekunder raskere

Hun har nå tatt flere medaljer enn hele den norske OL-troppen gjorde i lekene for funksjonsfriske forrige måned. I Paralympics har den norske troppen nå til sammen åtte medaljer.

Svømmeren ble nummer fire i forsøksheatet på 50 meter rygg og kvalifiserte seg til finale med tiden 49,37, som var den sjette beste tiden. I finalen kuttet hun tiden med nesten fire sekunder og svømte inn til 45,40.

– Jeg er fornøyd med at jeg klarte å klatre så mange plasser og senke tiden såpass mye fra i formiddag, sier hun.

Nye sjanser

Torsdag tok Sarah Louise Rung sin andre gullmedalje i De paralympiske leker i Rio de Janeiro. Hun nærmest parkerte konkurrentene, vant overlegent, og hun satte i tillegg ny personlig rekord på 200 meter medley.

Lørdag er siste konkurransedag for Rung, hennes sjuende konkurranse på ti dager. Ingenting tyder på at hun begynner å bli sliten, og Rung lover å gjøre alt for å være med å slåss om medalje også på den siste dagen.

– Jeg har hatt en tendens til å gjøre litt smårufsete forsøkstider, men jeg skal prøve å gjøre et bra forsøk på 100 fri i morgen, sånn at det også kan bli et godt finaleløp på kvelden. Det blir tøft, og hvis jeg ikke tar meg sammen kan jeg fort havne utenfor pallen, men jeg har veldig lyst til å avslutte med en siste medalje og et godt løp, sier Sara Louise Rung til NTB

Nådde målet

Målet hennes før mesterskapet var å ta flere medaljer enn i London for fire år siden, og det målet har hun nå nådd.

– Det er deilig. Paralympics har vært mye tøffere enn jeg trodde det skulle være, og jeg fikk litt bakoversveis inn i mesterskapet, men har likevel klart å ta fem medaljer, og det er jeg kjempefornøyd med. (NTB)

fra ONECALL

Albee har vunnet flere Pulitzer-priser for sine skuespill, men fikk ikke denne prisen for «Hvem er redd for Virginia Woolf?», fordi språkbruken i stykket fra 1962 var for støtende for samtiden. Det skal også være grunnen til at filmen med Elizabeth Taylor og Richard Burton i hovedrollene ikke fikk Oscar i 1966.

Albee skrev også manuset til musikalen «Breakfast at Tiffany’s», basert på Truman Capotes roman med samme tittel.

Dramatikeren sovnet inn i sitt hjem i Montauk, på Long Island utenfor New York, opplyser assistenten hans ifølge New York Post. (NTB)

fra ONECALL

Under en rutinekontroll ved en amerikansk luftforsvarsbase ble det oppdaget feil i kjølerørene i drivstofftankene på 15 F-35-fly, blant dem to norske, melder Forsvarsdepartementet.

Flyene settes på bakken.

- Feilene må utbedres før treningen kan fortsette, opplyser Forsvarsdepartementet i en pressemelding fredag kveld.

F-35 bruker drivstofftankene som en del av kjølesystemet om bord. Det er lagt en rekke rør inne i tankene hvor kjølevæske pumpes gjennom.

Isolasjonen rundt disse rørene har i noen tilfeller smuldret opp og forurenset drivstoffet i flere fly ved Luke Air Force Base i USA.

Feilen er altså ikke en designfeil, men rør levert av en enkelt underleverandør.

– Jeg forventer nå at Lockheed Martin identifiserer nødvendige tiltak, og utbedrer feilen så fort som mulig, sier generalmajor Morten Klever, som leder det norske kampflyprogrammet.

15 fly i alt

I tillegg til de to norske, ble samme feil oppdaget på 13 amerikanske fly.

Dessuten er de samme rørene brukt på 42 fly på produksjonslinjen som er planlagt å leveres av Lockheed Martin våren 2017, av dem er tre fly norske.

Feilen ble oppdaget under rutinemessig vedlikehold og senere funnet på andre fly med rør fra samme produsent.

Luke Air Force Base, der norske og internasjonale F-35-flygere trener, ligger vest for byen Phoenix i delstaten Arizona.

Norge skal etter planen anskaffe inntil 52 kampfly fram mot 2024. Så langt er fire fly levert.

– Dagens F-16 er gamle og slitt, og vi er avhengige av at de erstattes som planlagt slik at den nasjonale beredskapen opprettholdes. Det er svært viktig for Norge at vi får leveransene våre til riktig tid, pris og kvalitet, sier Klever.

(NTB).