Jeg har kjøpt bolig! 700 000 kr over takst, men det er slik markedet er om dagen, sier de: glovarmt. Konkurransen er urettferdig. En konkurrerer nemlig ikke bare med sine likemenn- og kvinner. Spekulanter og foreldregenerasjonen kaster seg inn i kampen om de mest lukrative prospektene. Man må jo hjelpe barna sine å få foten innafor, må vite.
Det som overrasket meg mest da jeg igjen skulle bevege meg ut på boligmarkedet var hvor forferdelig dyrt boliger i hovedstaden er blitt. Jeg og en kamerat kjøpte bolig på Fredensborg i 2013 for 3,2 millioner. Nå går den for nærmere fem.
Enda mer sjokkerende var misforholdet mellom prisantydningen og salgsverdien. Det er ikke uvanlig at boliger selges for én million mer enn prisen du finner på Finn.no.
I offentligheten er meklerne klare på at de ikke opererer med lokkepriser for å få flere kjøpere på visning. Meklerne jeg snakket med var imidlertid krystallklare på at de har gravd sin egen grav. Siden alle nå går på visning med visshet om at boligene går hundretusenvis av kroner over takst, forhindrer det meklerne fra å legge boligen ut til den verdien de tror den vil gå til. Hadde min mekler forsøkt seg på en «realistisk» pris, ville jeg bedt han ryke og reise.
Økonomene sier at til tross for at vi nordmenn har skyhøy gjeldsgrad, kan de høye boligprisene i stor grad forklares av fundamentale økonomiske forhold, som høy inntekt, lav rente og tilflytningsmønster. For ikke å glemme alle skattefordelene vi gir til oss som eier. Det er altså ingen boligboble.
Mine egne følelser rundt boligkjøp avslører imidlertid bobleliknende trekk. Siden 1992 har verdien på boligene mangedoblet seg. Bare de siste åra er prosentvis økning enorm. Boliger slår alle andre investeringsobjekter.
Det øker presset for å hive så mange kroner du har inn i boligmarkedet. Jeg lurer fortsatt på om vi burde ha kjøpt en dyrere bolig, bare for å få enda høyere avkastning om prisene fortsetter å stige.
Siden prisen på boligene stiger mye mer enn lønningene, blir det også helt sentralt for alle unge å komme seg så fort som mulig inn. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år.
Da hjelper det ikke at vi må konkurrere med spekulanter og foreldre med en helt annen kjøpekraft. Foreldregenerasjonen kjøpte bolig på midten av 90-tallet, og uten å gjøre noe annet enn å sitte på ræva har de sett sine boliger mangedoblet i verdi. Nå bruker de verdistigningen til å kjøpe sin andre og tredje bolig som investeringsobjekter.
Det er irriterende og urettferdig. Men i motsetning til mange andre, tror jeg ikke rett medisin er å rette inn særskilte tiltak som gjøre det dyrere å eie flere boliger.
Det er nemlig ikke sekundærboliger som er underbeskattet i dagens system. De seinere åra har skatten på sekundærbolig økt jevnt, og er fra og med årets skattereform jevnbyrdig med andre formuesobjekter.
Og skattefritaket for utleie i egen bolig bør vi være forsiktig med å røre. Det gjør flere rom tilgjengelige i trange boligmarkeder. Det hjalp godt på min egen motivasjon til å dele leiligheten med flere. Problemet er at vi alle har insentiv til å bli boligspekulanter.
Når vanlige boligkjøpere, rasjonelt nok, tenker at de må kjøpe det de kan, og bankene legger få begrensninger på lånet, så drives prisene oppover.
Det er skattesystemet som er den største synderen. At jeg kan selge min tidligere bolig uten å betale gevinstbeskatning, gir meg en klekkelig subsidie.
Rentefradraget har gjort at jeg har fått en fin subsidie av staten hvert eneste år, bare fordi jeg har tatt opp lån i banken.
Fravær av eiendomsskatt har gjort det mulig for meg å kjøpe en større og dyrere bolig enn jeg ellers ville kjøpt. Disse fordelene gir meg et klekkelig insentiv til å kjøpe større og bedre. Jo mer penger i bolig, jo større er subsidiene.
Ulempen er at alle andre får de samme godene som meg. De subsidiene som øker kjøpekraften min på boligmarkedet, øker kjøpekraften til alle andre samtidig. Det driver opp prisene og gjør boliger til en lukrativ investering også for rene spekulanter.
Prisen er derfor ikke først og fremst skapt av spekulanter, men atferden til slike som deg og meg, innenfor et skattesystem som forteller oss: kjøp dyrt! Og dem som har makten til å endre noe, politikerne, er for redde for huseierne til å gjøre noe. Trist. Men hei, jeg er i alle fall innafor.