bilindustrien

(Dagbladet): – Vi hadde aldri ventet å oppleve dette i Norge. Vi trodde dette var et land hvor man fulgte lovene, sier de to spanske renholderne til Dagbladet.

De to spansk småbarnsfedrene har vasket på kjendisskolen Oslo International School (OIS) siden sommeren 2013.

OIS er en privat grunnskole, som har en av Norges mest kjente barn som elever. Blant annet er den norske tronarvingen, prinsesse Ingrid Alexandra, elev ved skolen.  Nå har det brutt ut full konflikt mellom skolens to renholdere og deres arbeidsgiver, Ya Vask.

- Kan ha brutt loven

LO-forbundet Norsk Arbeidsmandsforbund mener renholdsselskapet kan ha brutt en rekke lover i arbeidsmiljøloven.

- Ut ifra den dokumentasjonen som foreligger så kan det synes som arbeidsgiver har brutt flere punkter i arbeidsmiljøloven, sier distriktssekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund, Geir Gamborg-Nielsen, til Dagbladet.  

Arbeidsgiveren avviser alle anklager om lovbrudd, og sier de har opptrådt i henhold til loven. De innrømmer feil i kontrakten, men mener at de ansatte har fått den riktige lønnen, og at anklagerne fra renholderne er en hevn fra de to spanske mennene etter at de fikk sparken. De sier videre at skolen, politiet, arbeidstilsynet samt Nav internasjonal er orientert om forholdene, og at de har tatt skritt for å sikre ro og orden på arbeidsplassen. 

- Vi ble dårlig behandlet

I dag har OIS over 600 elever, og en omsetning på 112 millioner kroner. Skolen får ikke ei krone i offentlig støtte til skoledrift. Dermed er det foreldre og sponsorer som blar opp millionene. Blant skolens velgjørere er Rema 1000-arvingen Ole Robert Reitan.

Men ifølge de to spanske mennene, som er 40 og 34 år gamle, er hverdagen som renholder ved skolen lite glamorøst. De to renholderne har hele perioden jobbet for renholdsfirmaet Ya Vask.

- Vi trodde det ikke var mulig å bli behandlet så dårlig av en arbeidsgiver i et sivilisert land, sier den spanske renholderen. De to renholderne ønsker å være anonyme, siden de frykter at konflikten vil hindre dem i å finne nye jobber.

- Vi jobbet langt lengre enn det vi fikk lønn for. Da vi forsøkte å klage på arbeidsforholdene fikk vi sparken, forteller den andre renholderen.

- Hevnaksjon

Arbeidsgiver mener at oppsigelsen har helt andre grunner, blant annet skal de to ansatte ha kommet med trusler og sabotert arbeidsgiveren. De to renholderne mener på sin side at det er de to som har blitt utsatt for trusler. Arbeidsgiveren har nå politianmeldt de to renholderne. De to spanske mennene har gitt Dagbladet tilgang til samtlige timelister, arbeidskontrakter og lønnsslipper fra de begynte å jobbe ved skolen.

- At de to renholderne nå går til media er en ren hevnaksjon. De har faktisk jobbet mindre enn det som var avtalt, sier advokaten til Ya Vask, Abdelilah Saeme, til Dagbladet.

Feil i kontrakten

Arbeidskontraktene har en rekke feil, blant annet har de to ansatte hatt tidsbegrenset arbeidskontrakter hele perioden. Dette er i strid med arbeidsmiljøloven, som krever fast ansettelse hvis ikke ekstraordinære vilkår ligger til grunn.

- Arbeidsgiver har regnet disse to som faste ansatte hele perioden. At det står som tidsbegrensete kontrakter er en feil som er gjort, men det har aldri vært tvil om dette er snakk om fast ansettelser, sier advokaten Saeme.

Renholdsbransjen er allmenngjort, noe som vil si at de ansatte skal ha minimum 164 kroner i timen. I arbeidskontraktene står det at de ansatte skal ha 162 kroner i timen, men totalsummen og antall timer stemmer ikke overens.

For eksempel står det i en arbeidskontrakt at den spanske småbarnsfaren skal jobbe 25 timer i uka for 13.000 kroner i måneden. Timelønnen skal være 162 kroner. Men 25 timer ganger 161.17 kroner (allmenngjort sats på tidspunktet) gir en månedslønn tilsvarende 17.447 kroner. I samtlige arbeidskontrakter Dagbladet har fått tilgang er det ikke samsvar med månedslønnen og timelønnen.

- Dette er en feil som har blitt gjort, men det har aldri vært noen tvil om at de ansatte skal få lovpålagt minstelønn. Det vil også lønnsslippene vise. Dersom en ser på lønnsslipp for de månedene hvor det er full drift i skole vil årslønnen være på minst 290 000, sier Saeme.

- Ingen overtid

Men ifølge de ansattes selvrørte timelister kommer de fram at de ansatte har jobbet langt flere timer enn det som står i kontrakten uten å få overtidsbetalt, noen ganger har arbeidsdagene ifølge de to renholderne var i over ti timer. 

- Dette stemmer ikke. Faktisk har de jobbet færre timer enn det som var avtalt. Dermed har de jobbet flere timer en dag, for å jobbe færre timer enn annen dag, sier Saeme. Ifølge lønnsslippene har de to ansatte aldri jobbet overtid.

- Så de har ikke jobbet én time overtid i løpet av nesten et og et halvt år?

- Det stemmer, sier Saeme. Han mener også at de ansatte bare skulle jobbe 190 arbeidsdager i året, på grunn av skolens ferie. Men dette står det ingenting om i kontraktene, og ifølge de to renholderne jobbet de også andre steder, blant annet med trappevask hos borettslag. 

- Hvis advokaten mener dette er underforstått at de bare skulle jobbe 190 dager i året og at dette var faste jobber, så må jo dette bety en innrømmelse av at kontraktene ikke er korrekte og at arbeidsgiver ikke har nødvendig kunnskap eller at dette er gjort med viten og vilje, sier Gamborg-Nielsen.

Klar over konflikten

Skolen selv sier at de er klar over konflikten.

-Det vi har vært klar over, er at det var en uoverensstemmelse om arbeidskontraktene internt i dette firmaet. Vi har ikke vært kjent med detaljene, sier Janecke Aarnæs, rektor ved Oslo International School. Hun forteller at skoleledelsen ble varslet om dette like før jul.

Siden renholdsbransjen er allmenngjort så har oppdragsgiver, her skolen, ansvar for å sjekke at underleverandøren følger loven.

-Det har vi nok gjort. Da dette ble kjent for oss, var det første vi gjorde å sjekke dette firmaets avtaler med oss i henhold til norske regler. Det er spesifisert i vår kontakt at vi ser på brudd på norsk lov som mislighold, sier Aarnæs. Ifølge påseplikten skal oppdragsgiver sjekke at allmenngjøringsforskrifter etterleves og de blir også anbefalt å legge inn i kontrakten at allmenngjøringsforskriftene skal følges i kontrakten.

-Burde dere ha bedt om å få se arbeidskontraktene?

-I ettertid kan jeg se at det kan man lære til neste gang er man også ser på arbeidskontraktene. Arbeidsforhold som går mellom arbeidsgiver og arbeidstakere i et annet firma, har ikke vi sett at vi nødvendigvis skal gå i dybden på, sier Aarnæs.

- Er det ikke nettopp det dere skal ifølge påse-plikten?

- Det sier du nå. Det har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om, svarer rektoren.’

Advokat Saeme vil understreke at de mener skolen ikke har gjort noe galt.

(Dagbladet): HBOs filmatisering av scientologiboka «Going Clear» har fått mye oppmerksomhet både før, under og etter innspillinga.

Kirkesamfunnet har en rekke ganger gått ut og forsvart seg mot påstandene som kommer fram av boka, som er skrevet av Pulitzer-vinner Lawrence Wright.

Påstandene går blant annet på at kirkesamfunnets ledere skal ha utført vold mot deres undersåtter, og om bruk av trakassering og grov ydmykelse som aksepterte verktøy for å få kirkas medlemmer til å følge ledelsens instrukser.

Anette Refstrup, informasjonssjef for kirkesamfunnet i Danmark, sa til Dagbladet tidlig i desember at påstandene ikke stemmer.

I frykt for pengetunge søksmål og årelange rettssaker har HBO hatt hele 160 advokater på saken, for å lage en juridisk vanntett film.

Og selv om innholdet i boka allerede er kjent, har det vært knyttet mye spenning til hvordan filmen behandler påstandene rundt kirkesamfunnet.

I helga hadde filmen premiere under Sundance filmfestival i Utah.

«Potensiell trøbbel-kilde»

Ifølge flere journalister som så premieren av filmen, sparer den ikke på kruttet.

The Daily Beasts journalist melder blant annet at filmen hentyder at kirkesamfunnet skal ha brukt en rekke metoder for å tvinge det mest kjente scientologi-medlemmet, Tom Cruise, til å skille seg fra eks-kona, Nicole Kidman.

Marty Rathbun, som var høyt oppe i kirkesamfunnet men som tok avstand fra det i 2004, sier i filmen at scientologi-sjef David Miscavige skal ha vært skeptisk til Nicole Kidman, ifølge nettstedet.

Siden Kidmans far var en kjent, australsk psykolog, skal hun ha blitt sett på som en «potensiell trøbbel-kilde», ifølge Rathbun.

Scientologikirka er motstander av psykiatri og psykologi.

Kampanje mot Cruises forhold til Kidman

Filmen hevder også at katolsk oppdratte Kidman fikk Cruise til å distansere seg fra scientologikirka mellom 1992 og 2001, og at Cruise under innspillinga av Stanley Kubricks film «Eyes Wide Shut» ikke skal ha tatt telefonen når Miscavige ringte.

Rathbun hevder at Miscavige skal ha blitt svært irritert over dette, noe som gjorde at Rathbun skal ha fått i oppdrag å få Tom Cruise til å slå opp med Kidman.

- Jeg skulle gjøre det lett å slå opp med Nicole Kidman, sier han i filmen ifølge avisa, og hevder videre at kirka skal ha satt i gang en aggressiv kampanje for å få Cruise til å slå opp med Kidman.

Rathbun hevder også at en privatdetektiv avlyttet telefonen hennes, og at parets to adopterte barn, Connor og Isabella, skal ha blitt overtalt til å gå i mot sin mor, slik at Cruise skulle få beholde barna.

Du har sikkert hørt den, historien om den kinesiske mannen som saksøkte kona si fordi hun fødte ham stygge barn. Da skjønte mannen at kona hadde lurt ham, at det fine utseendet hennes skyldtes plastisk kirurgi og ikke gode gener. Ergo skilsmisse. Ergo rettssak. Du har kanskje trodd på den også? Vel, den er en bløff. En altfor god historie – konstruert ved hjelp av narrativ plastisk kirurgi. Og den har fått mange stygge antifeministiske barn rundt om kring på det ganske internett. Det er bare å google litt.  

Det finnes menn som ser på all sminke med dyp skepsis. Men for modernismens far, Charles Baudelaire, var sminken en kunstform på linje med alle andre kunstformer. Kunstens oppgave — og dermed altså sminkens — var å overtrumfe en stygg, ond og ubarmhjertig natur. «Sminkekunsten,» skrev Baudelaire, «behøver ikke å skjule seg selv eller prøve å gjøre seg usynlig, den bør tvert imot stilles til skue, om ikke med skapaktighet, så i hvert fall med en slags oppriktighet» («Kunsten og det moderne liv», s. 121, overs. Arne Kjell Haugen).

Jeg tenker på dette med å stille sminkekunsten til skue – med oppriktighet – når jeg hører på Jazmine Sullivans nye singel, «Mascara», som handler om en kvinne og sminken hennes. Men jeg tenker også straks at det er typisk at jeg, som er mann og ikke sminker meg, griper til Charles Baudelaire, en mannlig, kanonisert og for lengst avdød hvit europeisk forfatter når jeg skal driste meg til å skrive om dette som jeg jo egentlig ikke har peiling på, altså sminken og dens plass i en kvinnelig livsverden.

Bruker jeg ikke Baudelaire og hans, i dette tilfellet, muligens tvilsomme autoritet som et slags skjold, en slags maske, slik ordet mascara jo er avledet av nettopp «maske»? Pynter jeg meg ikke med Baudelaire? Og gjør jeg det ikke fordi jeg er redd for å bli avslørt som kunnskapsløs, helt blank når det gjelder sminke, jeg som knapt vet forskjell på pudder og kajal?

En slags skamfølelse hefter ved sminken. For meg, fordi jeg ikke kan nok om det, men trolig også for en del andre. Når jeg spør min kollega Øyvind Holen, som kan alt, etter andre, populære sanger om sminke, sender han meg straks denne sentimentale låta her, for eksempel. Den handler om at jenter bør slutte å bruke så mye sminke og slutte å skamme seg over å være den de er, helt naturlig.  Og det bør de jo. Men her blir det for lettvint. Sminken, som liksom dekke over skammen — ved aldring, ved ikke å være pen nok, hva vet jeg – flyttes over til selve sminken. Det å bruke sminke blir noe skamfullt, et tegn på at man ikke tør være den man er.

Da foretrekker jeg Baudelaire, som i stedet for å tenke på sminken som noe skamfullt setter den i forbindelse med det hellige. Selv tenker jeg at lite fremstår som mer sakralt enn en kvinne som sminker seg: stillheten, konsentrasjonen, omhyggeligheten i disse ørsmå, bestemte bevegelsene som for meg er komplett uforståelige, men som alle er innrettet mot forvandling, liten eller stor. Det er en helt hverdagslig scene, intim og full av mysterium. Den som får overvære den bør gå stille i dørene. Man forstyrrer ikke en kunstner i arbeid.
Jeg kan umulig forestille seg en verden uten sminke. Det ville være en verden uten kunst.

Og fremfor alt foretrekker jeg Jazmine Sullivan, som i disse dager er ute med et lite under av et R&B-album, hennes tredje og hittil beste. Hadde Sullivan vært mann, ville hun fått flere panegyriske anmeldelser enn D’Angelo og Frank Ocean til sammen. Hadde hun vært hvit, ville hun solgt mer enn Amy Winehouse og Adele.

Men svarte kvinner som jobber innenfor et relativt tradisjonelt R&B-idiom sliter i dagens mediebilde. Skal de lykkes, må de helst lage reinspikka radiopop og være veldig veldig pene.

Eller de må bli realitystjerner.

Det eksisterer faktisk en høyst reell overlapping mellom disse to gruppene. Den frittalende K. Michelle, som ga ut et av fjorårets aller beste og mest forbigåtte album trengte for eksempel en karriere som realitystjerne i «Love & Hip Hop Atlanta» for å sparke igang musikerkarrieren sin.

Når Sullivan kaller det nye albumet sitt «Reality Show» har det likevel også andre betydninger. Når virkeligheten er et «show», noe som skal vises fram, er den jo ikke lenger uproblematisk «virkelig», det vet jo alle som har sett på tv det siste tiåret, eller som har lest en blogg eller bladd i en bok. Og det er i rommet mellom virkelighet og show, det private og det offentlige, Sullivan arbeider, som så mange andre kunstnere akkurat nå.

Sullivan går imidlertid ikke full Knausgård på oss. Hun forsøker ikke å vise oss den rene og usminkede sannheten om seg selv, på bekostning av omverden. Snarere befolker hun sitt musikalske univers med en rekke kvinneskikkelser, en trøblete, lidenskapelig og forfengelig gjeng, fightere alle som en.

Sullivan har gitt hver av dem små novellistiske, svært velskrevne tekster. Hun synger dem helt vilt bra, beveger seg fritt mellom registre, men prøver aldri å briljere med stemmebruken sin for selv å skinne. Snarere tar hun på seg ulike masker, og lar maskene forme stemmen som igjen puster liv i dem.

Hovedpersonen, eller snarere fortelleren i «Mascara» er en profesjonell maskebærer. Masken hennes består av sminke, og hun bærer den hver dag, hele tiden. I refrenget forteller hun at hun aldri forlater huset uten sminke, at hun har mascara i lommen selv når hun løper til butikken. Hvorfor? Man vet aldri hvem som ser på.

Hvis vi ønsker å forstå «Mascara»  og kvinnen den handler om, kan vi starte i dette utsagnet: «’Cause you never know who’s watching you.» Jeg tror ikke det er så vanskelig å kjenne seg igjen i dette: frykten for å bli sett. Frykten for ikke å bli sett. Frykten for å miste kontrollen over de andres bilde av deg. Følelsen av å være konstant overvåket, av å bli veiet, målt, funnet for lett, for stygg, for dum, av ubarmhjertige blikk.

Men er hun ikke i grunnen ganske usympatisk, denne pyntesjuke dama som skryter av at hun ikke har jobb, fordi «jobben» hennes er å ta seg godt ut, slik at mannen hennes begjærer henne nok til at han holder henne i drift? Det er våre kritiske spørsmål hun forsvarer seg mot, vi som forsøker å få fasaden til å slå sprekker, rense vekk sminken. Mange vil nok høre «Mascara» som ren satire, men det er ikke fortelleren Sullivan er ute etter å ta. Den sta, krigerske stoltheten til denne kvinnen er også kunstnerens stolthet. Nei, hun har ikke en vanlig jobb. Hun driver med maskekunst. I håp om at noen skal elske henne, gi henne oppmerksomhet og det hun vil ha. Fortjener hun ikke det?  Jeg er tilbøyelig til å svare jo, hun fortjener alt hun kan få. Det er ikke henne som er problemet, det er spillets regler.

Hun er kanskje ikke oss, denne usympatiske dama som har valgt vekk alt for å vie seg til sminken, som har et nærmere forhold til mascaraen enn til noen mann eller kvinne. Men det er vår virkelighet hun synger om. Og det er også Jazmine Sullivans, hun som velger maskekunsten fremfor bekjennelsessjangeren, og som dermed inisterer på at hun viser seg best frem nettopp ved å skjule seg. Hør hvordan hun synger her, fra et sted der lidelse er på vei over i lidenskap. Når Sullivan plutselig skifter fra første- til tredjeperson i siste vers, er det som om forvandlingsprosjektet hennes endelig er fullført. Hun har blitt en annen, for seg selv.

Mens jeg sitter her og legger inn denne teksten må jeg for eksempel velge et bilde av Sullivan fra Dagbladets arkiv. Velger jeg et som er et par år gammelt, der hun er «tynn og pen», eller velger jeg det nyeste, der hun har lagt på seg og ikke lenger er «konvensjonelt tiltrekkende»?

Plateselskapet har løst dilemmaet ved å plassere henne inni en bitteliten TV nede i hjørnet på plateomslaget, sånn at man ikke kan se om hun er tykk eller tynn. Det er jo snakk om «Reality Show», lissom. «Tung» symbolikk. «Sminkekunst.»