Archive for May 8th, 2014

- Norge har tatt et kynisk valg, det ser ikke pent ut.

(Dagbladet): I går innledet Dalai Lama sitt tre dager lange besøk i Norge, og tvinger med det representanter fra regjeringen til å glimre med sitt fravær resten av uka.

Regjering har som kjent, etter kinesisk press, nektet å hilse den tidligere fredsprisvinneren velkommen.

- For det første har Kina fått enda en fjær i hatten for sitt politiske press internasjonalt. Så tror jeg ikke regjeringens håndtering vil ha all verdens effekt på Norges internasjonale omdømme som fredsnasjon. Men i organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, er dette lagt merke til, sier forsker med Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Bjørnar Sverdrup-Thygeson.

- Norge er et lite land

Han har begrenset tro på posisjonen Norge uansett kan oppnå overfor Kina, også uavhengig av fredspristildelingen til Liu Xiaobo og regjeringens håndtering av Dalai Lama-besøket.

Sverdrup-Thygeson trekker fram den foreløpig skrinlagt frihandelsavtalen mellom Norge og Kina som et konkret eksempel på noe regjeringen kan håpe på gjennombrudd for på sikt. Når det gjelder dialog om menneskerettigheter med Beijing, er NUPI-forskeren klar:

– Hvorvidt Norge sitter ved bordet når dette diskuteres, spiller uansett en begrenset rolle i den store sammenheng hva gjelder menneskerettighetsutviklingen i Kina, sier han.  

Like fullt peker han på at Norge og Kina deltar på mange av de samme arenaene internasjonalt. Ikke-forholdet er åpenbart uheldig. 

– Norge er et lite land, Kina er svært stort – og det blir større. Det er åpenbart viktig å ha et godt forhold for å kunne vinne fram med egne synspunkter.

Men:

– Vi må ikke lure oss selv når det kommer til hvor reell påvirkningskraft Norge har overfor Beijing. Det internasjonale kjøttvekta er åpenbar, og for Kinas del er forholdet til Norge av relativt liten betydning. Akkurat nå er vi viktige for dem, fordi vi kan brukes som nok et eksempel på at Kina kan tvinge europeiske stater til å føye seg etter kinesiske krav. Norge er bare ett av en lang rekke land som har valgt å føye seg de siste årene.

Omdømmelapping

Direktør ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO), Kristian Berg Harpviken, er av samme oppfatning hva gjelder Norge omdømme. Det er skadet, men kan repareres.

- Regjeringens avgjørelse har også store utenrikspolitiske konsekvenser, ikke bare innenriks. Regjeringen klarer ikke skjule det dilemmaet de står i, og det blir tydelig for alle at Norge har tatt et pragmatisk valg – for ikke å si kynisk. Det ser ikke pent ut, og det svekker Norges omdømme.

Imidlertid mener han at det norske omdømmet kan lappes sammen.

- Men det avhenger av at vurderinger som regjeringen her gjorde, ikke inngår i et mønster. Å rette på denne skaden, vil kreve noen viktige diplomatiske gjennombrudd på andre områder, som viser at Norge fortsatt forplikter seg til å jobbe for menneskerettigheter.

- Dårligst i verden

Harpviken mener at et bedret forhold til Kina ligger langt fram i tid, og han argumenterer for at regjeringens Dalai Lama-nei ikke nødvendigvis betyr et bedret forhold til Beijing.

- Regjeringen har på ingen måte sagt at det å si nei til Dalai Lama, vil føre til en umiddelbar endring i forholdet til Kina. De er ute etter å hindre en ytterligere forverring. For øyeblikket er Norge det landet i verden med dårligst forhold til Kina, og det er ubehagelig. Harpviken er klar på at kostandene for ikke å være i posisjon til Kina, er langt større for Norge enn for Kina.

Likevel mener PRIO-direktøren at Norge har mulighet til å influere regimet i Beijing – om enn på kinesernes premisser.

- I Beijing er de veldig interessert i den nordiske modellen, og de ser på elementer som utjevning, trygdetilbud, hvordan vi har organisert lønns- og skattesystemet, og hvordan vi har bygget opp velferdsstaten. Når de er såpass opptatt av disse tingene, betyr det at det bør være mulig å delta i samtaler om dette, sammen med de andre nordiske landene. Men nå har vi ikke mulighet til å delta i de samtalene, som også ville gitt mulighet til å sette andre ting på dagsorden, sier Harpviken.

Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

2015: Fall i bolig­prisene og 20 000 flere arbeidsledige

  • Den nye Siv Jensen

    Siv Jensen er blitt ny. Nå er hun rolig, velformulert, dempet og nesten saklig. Men er det Nye Jensen FrP vil ha, spør John O. Egeland. (492 innlegg) Les mer

  • Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

    Her ble stjålet nazi­kunst holdt skjult. Nå gis det bort. Et lyn fra klar himmel

  • Den nye Siv Jensen

    Siv Jensen er blitt ny. Nå er hun rolig, velformulert, dempet og nesten saklig. Men er det Nye Jensen FrP vil ha, spør John O. Egeland. (492 innlegg) Les mer

  • Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

    Nå kan Facebook-folket slutte å hoppe i havet. Her er vinner’n

    Onsdag morgen hoppet Kristoffer dermed oppi til reptilene.

    - Mange ville kanskje heller valgt iskaldt saltvann enn å bade med reptiler. Var du ikke redd?

    - Nei. Vi visste at risikoen for at dyrene skulle oppføre seg aggressivt var veldig lav. Ellers ville vi ikke gjort det.

    - Kjent for å bite hardt

    - Alligatorsnappskilpadda er kjent for å bite hardt, men den er tung og kan ikke engang svømme, så den bruker lang tid på bevegelser. Brillekaiman er en krokodilleart, men den er så liten og sky og hadde aldri turt å gjøre noe mot meg, sier Kristoffer.

    Riktignok holdt han øye med reptilene hele tiden.

    - Jeg fulgte godt med dem. Men jeg slappet faktisk mer av enn jeg trodde jeg skulle gjøre. Jeg satte meg jo ned og plaska litt, og bada mye mer enn jeg hadde trodd.

    - Skulle det gå galt måtte jeg ha drukket vannet. Da kunne jeg sikkert fått salmonella.

    Skuffet kompisene

    Utfordrer-kompisen godkjente Kristoffers bading, og 22-åringen har fått mange kommentarer på videoen, siden han la den ut på Facebook onsdag.

    - Noen var veldig sjalu, og mange syns det var kreativt og morsomt, selv om noen av kompisene mine også ble litt skuffa.

    - Fordi det hadde vært enda morsommere å se deg bade i iskaldt saltvann?

    - Ja, hehe. Jeg er ikke meg selv når jeg bader i kaldt vann. Jeg blir helt gal og skriker og alt mulig. Jeg tror nok de fleste hadde ønsket å se meg sånn. Men jeg vred meg unna ganske lett, sier han fornøyd.

    - Også fikk jeg jo bada med krokodiller i samme slengen. Da kan jeg sjekke det av «to do»-lista mi.

    Hadde ikke råd til å tape

    - Hva hadde du gjort om sjefen sa nei til stuntet?

    - Da måtte jeg ha fylt en badebalje med masse skum og vasket meg en eller annen plass. Det ville jo være mye kjedeligere, men jeg kunne jo ikke ha tapt, et brett cola ligger ikke akkurat inne i studentbudsjettet mitt.

    Likevel håper han ikke at folk følger i hans fotspor når de får badeutfordringen.

    - Nei, jeg håper ikke folk blir så kreative at de bader med krokodiller.

    Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

    Derfor er gate 19 manges skrekk på Gardermoen

    • Flere reisesaker på db.no/reise.

    Dinside: Skal du reise fra Oslo Lufthavn Gardermoen, bør du huske å sjekke gate-nummeret før du tror du har kjempegod tid til bruk i terminalen.

    Det er nemlig ikke alltid slik at gatene ligger som perler på en snor.

    Selv om du er kommet fram til gate 18, og du skal reise fra gate 19, betyr ikke dette at du er nesten framme.

    Det betyr tvert imot at du er kommet omtrent halvveis.

    Greit å vite før du bruker opp all ekstra tid i kiosken.

    Overraskende langt

    Vi ser stadig kommentarer om avstanden til gate 19 på Gardermoen i sosiale medier, og da går kritikken på den overraskende lange avstanden til gaten.

    Som du kan se av den avbildede informasjonsskjermen i toppen av artikkelen, er det omtrent dobbelt så langt å gå til gate 19, som det er til nabogatene.

    Det er cirka ti minutter å gå til gaten fra sikkerhetskontrollen, med «normal gangfart».

    Sjekk gulvet

    - Det er godt skiltet inne på flyplassen. Det er informasjonsskjermer, samt informasjon i gulvet, som anslår hvor langt det er å gå, forteller medieansvarlig Joachim Westher Andersen ved Oslo Lufthavn, til DinSide.

    Han forteller at dette gjelder de som skal reise fra gate 19, som er utstikker i sørenden.

    - Ja, det er et stykke lenger å gå ut, det er en egen arm som ble bygget som følge av at vi bygger ut, forteller han.

    – Sammenliknet med andre internasjonale flyplasser, er dette en kompakt flyplass. Men det er nok langt i forhold til det man er vant til her, sier Westher Andersen videre.

    Innenlandsflyvninger

    Pir syd, som altså omfatter gate 19 a-h, er en ren innenlandsdpir. Det er også utenlandsfly som parkerer der, men i slike tilfeller blir man naturlig nok busset til og fra utenlandsterminalen.

    Pir syd er i utgangspunktet en midlertidig pir som ble bygget for å ta imot passasjerene da en del gater ble fjernet i forbindelse med utbyggingen.

    Dette ble valgt i stedet for alternativet som var å busse passasjerer til flyene.

    Sjekk appen

    Dersom du skal reise fra Gardermoen, kan du også gå inn på flyplassens egen app og orientere deg om hvor de ulike gatene befinner seg.

    Et par timer før avreise kan appen også gi deg informasjon om hvilken gate du skal fly fra.

    – Det er ingen spesiell oppfordring om å møte tidligere til de passasjerene som skal reise fra pir 19; de må forholde seg til det flyselskapene anbefaler med tanke på oppmøtetid. Men det er absolutt smart av passasjerene å orientere seg om hvor de forskjellige gatene er, sier Westher Andersen til DinSide.

    Se video: Vi filmet bagasjens ferd fra innsjekk til lasting – se bagasjens ferd!

    Saken ble opprinnelig publisert på DinSide. Les her.

    Les også:
    Egen familiesluse i sikkerhetskontrollen
    Nå er de halvveis med utbyggingen på OSL

    Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

    Overlevde i «dødens hus» ved å hoppe ut et vindu. Da ble jeg banket av høyre­ekstreme, mens politiet så på

    ODESSA (Dagbladet): Aleksej Albu overlevde angrepet på det som skulle bli «dødens hus» i Odessa sist fredag. Han var heldig som kjente huset der mer enn 40 mennesker mistet livet.

    - Om det var skremmende? Det var sinnssykt. Det var røyk og panikk overalt, vi så nesten ingen ting. Det var fordi jeg kjente huset at jeg overlevde. Jeg skjønte ikke hvor ille det var før jeg var mørbanket på sykehuset. Det var først da jeg hørte om alle de døde, og hvilken tragedie det var, sier Aleksej Albu til Dagbladet.

    Kom ikke for å dø

    Han har bandasje på hodet, en kraftig blåveis, og slagmerker over hele kroppen, etter at han til slutt slapp ut av dødens hus, og ble banket opp av høyreekstreme aktivister sist fredag.

    Verken han eller de døde var kommet til Fagforeningenes hus for å dø. De var kommet for å demonstrere mot de nye myndighetene i hovedstaden Kiev, som de mener kom til makta på en illegitim måte, gjennom en voldelig revolusjon.

    Men så ble demonstrasjonen voldelig, høyreradikale fra fascistorganisasjonen Høyre sektor barket sammen med militante pro-russiske aktivister i sentrum av den vakre svartehavsbyen Odessa.

    Det skulle være fotballkamp mellom hjemmelaget Tsjernomorets og Kharkovsikj Metalist. Pro-russiske ekstremister kom til byen for å lage bråk, hevder regjeringen, og fra Kiev eller vest i Ukraina hadde det kommet folk fra Høyre sektor. De to sidene strides om hvem som begynte volden.

    Hoppet i døden

    Først støtte de sammen i sentrum av den multikulturelle havnebyen Odessa. Så fulgte de hverandre til Fagforeningens hus, som lenge har vært et samlingssted for dem som mener at revolusjonen i februar var illegitim. Så forskanset de regjeringskritiske demonstrantene seg i Fagforeningenes hus, og ifølge Alby svarte de med å kaste stein, etter at det først var blitt kastet stein mot dem.

    Så var det brannbomber, med gjensidige beskyldninger om hvem som begynte.

    Men det var aldri noe tvil om hvem det gikk ut over da Fagforeningenes hus sto i flammer, og folk enten ble kvalt av røyk, hoppet i døden eller ble skutt. Ifølge Albu tok de høyreekstreme seg inn i huset etter brannen for å drepe dem som ennå ikke var døde.

    Flukten i dødens hus

    - Jeg var ved inngangspartiet da brannen begynte, sier Albu der han  står i de utbrente ruinene av et inngangsparti.

    - Nasjonalistene hadde skytevåpen og slagvåpen. Vi var rundt 200-250 i fagforeningshuset, og brannen varte i rundt 20 minutter, sier Albu.

    Aleksej Albu viser Dagbladet rundt i dødens hus. Opp trappa er alt fortsatt i kaos, mens noen rydder i skrotet og bærer ut utbrent søppel. Vi følger ruta der Albu og hans gruppe på 15 rømte fra røyken og infernoet denne merkedagen i Odessas historie. Veien går til ei dør som var låst, som Albu visste ville føre til en baktrapp. Men de kom ikke ut, de var fanget.

    Så går veien til en annen fløy, og igjen ned til 1. etasje.

    Redningen og julingen

    – Her, her var vinduet som reddet oss. Vi klatret ut, hang oss på luftavkjølingsanlegget, og hoppet ned, sier Albu.

    Aleksej Albu er politisk aktivist på venstresida i ukrainsk politikk, og folkevalgt i delstatsparlamentet i Odessa fylke. Da han og hans folk hoppet ut av vinduet ble de overmannet av folkene fra Høyre sektor.

    - De slo oss med batonger mens politiet sto og så på, sier Albu.

    Han forteller at det ikke bare var tilreisende blant de høyreekstreme. Albu sier at flere av dem kjente ham igjen, og sa navnet hans, fordi han er et relativt kjent ansikt i Odessa.

    - Men til slutt grep politiet inn, evakuerte oss, og kjørte oss til sykehus, sier Albu.

    Kampen om makta

    Det politiske bakteppet for drapene i Odessa er ikke en kopi av slik det er i de ukrainske fylkene i øst, Donetsk og Luhansk, der pro-russisk milits har tatt kontroll over offisielle byggninger i en rekke byer. I det multikulturelle Odessa, der bare rundt 20 prosent av befolkningen er etniske russere, er de politiske nøyansene større enn i øst.

    - Vi var motstandere av det gamle regimet, og vi er motstandere av det nye regimet. Vi vil ikke ha russisk makt i Odessa. Men vi  vil heller ikke ha fascister, sier Albu.

    Han sier at høyreekstremister tok seg inn i Fagforeningenes hus etter brannen, og at flere er drept av skudd.

    Både den ukrainske regjeringen, EU, og Russland har krevd uavhengig gransking av hva som skjedde sist fredag i Fagforeningenes hus. Odessas politisjef har fått sparken for at politiet ikke grep inn, og spesialstyrker har rykket inn i byen for å hindre at noe liknende gjentar seg.

    Kamp på gatenivå

    Odessa er en av de mange store byene i Ukraina som ennå ikke er definert av klare sympatier for det nye regimet i Kiev, eller av pro-russiske aktivister som har tatt makta i egne hender, og er i ferd med å definere framtida politisk i Donetsk og Luhansk.

    Men i byer som Ukrainas nest største, Kharkov, og i millionbyer som Dnjepropetrovsk og Odessa er det ennå kamp om hvilken side de skal velge. Denne kampen foregår på gatenivå, slik massakeren i Odessa viser. Det er fotballpøbel og ekstremister på begge sider som driver denne definisjonsmakta.

    Det vet vi fordi mer enn 40 mennesker sist fredag i Odessa kom til sentrum for å demonstrere. Men ikke for å dø.

    Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

    Liverpools eget vrakgods er det eneste som kan redde seriegullet

  • Den nye Siv Jensen

    Siv Jensen er blitt ny. Nå er hun rolig, velformulert, dempet og nesten saklig. Men er det Nye Jensen FrP vil ha, spør John O. Egeland. (492 innlegg) Les mer

  • Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

    SAS-fly unngikk så vidt kollisjon med russisk fly. Må ha vært ubehagelig i cockpit

    Et passasjerfly fra SAS måtte i siste liten endre kurs for ikke å kollidere med et russisk overvåkingsfly. De to flyene passerte hverandre på bare 90 meters avstand sørvest for Malmö.

    Hendelsen skjedde 3. mars i år over internasjonalt farvann om lag 50 kilometer sørvest for Malmö, melder Sveriges Television.

    SAS-flyet hadde tatt av fra Københavns flyplass med kurs for Roma. Rett etter avgang fikk flygerne informasjon om at et uidentifisert fly lå midt i deres kurs.

    Det russiske flyet var av typen Iljusjin-20M og kunne ikke sees på SAS-flyets eget varselsystem. Det ble imidlertid oppdaget av en radarstasjon som igjen varslet SAS-pilotene.

    Hendelsen granskes nå av den svenske havarikommisjonen. De to flyene var bare 90 meter fra hverandre på det nærmeste, mindre enn en tredel av minimumsgrensen på 300 meter.

    – Det er jo veldig nære. Jeg kan tenke meg at det var en ubehagelig opplevelse i cockpit, sier Jens Olsson i den svenske havarikommisjonen til Sydnytt.se.

    (NTB)

    Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

    Ble pappa for femte gang

    Bruce Willis (59) fikk en datter.

    Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments

    Vi har testet Audis nye råskinn, men måtte de ta den så langt?

    DINSIDE.NO: Audi A7 er en uvanlig vakker tysk luksussedan. Men hva skjer når du parer den med RS-avdelingens råeste triks?

    Vanligvis ville jeg ha hyttet en neve mot himmelen og skamkalt værgudene og alle andre kosmiske krefter i denne situasjonen:

    Jeg står nemlig med nøkkelen til en bil med prislapp på nesten 2,5 millioner i hånda. Den har 560 hester og skal klare null til hundre på 3,9 sekunder. Og nå har plutselig været bestemt seg for å snu og la regnet bøtte ned i tilsynelatende uuttømmelige mengder.

    Men vet du hva? Det gjør ingen verdens ting.

    YES, regnvær!

    Nei, jeg har ikke tatt valium. Heller ikke meldt meg på meditasjonskurs for å finne mitt indre sentrum. Denne roen, eller skal vi snarere si oppgløddheten jeg føler når jeg kikker ut av vinduet på de vanvittige vannmengdene som fosser fra himmelen, kommer ikke fra innsiden. Den kommer av å studere fakta-arket på bilen jeg nå skal kjøre.

    RS + quattro

    Audi RS7 har nemlig skikkelig firehjulstrekk, ikke tullegreier med viskosekobling eller Haldex-opplegg. Her er det kontinuerlig grep på alle hjul, uansett føre og vær. Siste generasjon av quattro-systemet er i tillegg bedre enn noensinne.

    Utgangspunktet er en fordeling på 40 prosent foran og 60 bak. Ved fullt pådrag forandres dette til 15 foran og 85 bak. Dette gir en oppførsel på glatta som minner mer om gamle Delta integrale enn Audi 100. Her flyttes kreftene bakover lenge før fronten har snust på understyring. Betyr det at samtlige av bilens 560 hester og 700 Newtonmeter kan anvendes under dagens forhold? Vel, det er akkurat det jeg har tenkt å finne ut.

    Dette er nemlig en bil som er konstruert for å være rendyrket sportslig i mye større grad enn den mer moderate luksus-GT-en Audi S7, som vi også har testet.

    Grombil for helårsbruk

    Det finnes mange råe biler der ute. BMW M6, Porsche Cayman, Jaguar F-Type, Lamborghini Aventador, Ferrari F12 – herlige doninger, alle som en. Og samtlige blir fullstendig poengløse så fort føret blir dårlig. Hvorfor? Fordi de bare skyver med bakakselen, noe som gir utrolige kjøreegenskaper på tørr asfalt. Og intet mer. Hva er poenget med å kjøpe en supersportsbil som du bare kan bruke på godværsdager hvis du vil komme fra opplevelsen med livet i behold?

    Det er nøyaktig her magien med Audis RS-serie kommer til syne. Ja, de er store og tunge. Ja, de kan til tider virke vulgære. Men stylingen er det du som er sjef over når du bestiller bilen. Vil du ha en diskré og lite oppsiktsvekkende RS? Klart det lar seg gjøre.

    Audien som lystrer nøkkelen i hånda mi, er alt annet enn diskré. Siden A7 kom på markedet for fire år siden, har jeg beundret de elegante linjene. Og det sier en del, for jeg er absolutt ingen fan av Audis linjeføring historisk sett. Men A7 forandret alt. Men tåler det skjøre, delikate designet en full RS-overhaling uten å miste magien?

    Topper 300 km/t

    Helt ærlig: Nei. Dette er ikke den syver’n jeg har lært meg å like. Smaken er jo som baken, men dette blir for mye kebab og for lite kultivert for min del. 21-tommers felgene kler ikke bilen i det hele tatt. Den matte gunmetal-lakken er veldig fotovennlig, men ser bedre ut på stylede biler på SEMA Show i Las Vegas. Her blir det for mye av det gode. Og det er rart.

    Hadde dette vært en RS6, ville alle styling-elementene vært på sin plass. Men sjuer’n er et annet dyr, mer elegant, grasiøs og dynamisk i linjeføringen. Alt blir sablet ned av disse smått vulgære detaljene.

    Men, igjen – dette er en smakssak, og alt er opp til deg når du bestiller den. Jeg prøver å svelge førsteinntrykket og heller fokusere på kjøreopplevelsen.

    Etter å ha kjørt RS6 på tysk Autobahn under lanseringen i fjor, vet jeg godt hva som venter meg. Der var jeg en hårsbredd unna 300 km/t i frifartssonen, godt overbevist om at bilen greier den elektronisk sperrede toppfarten på 305 km/t. Her i Norge får jeg nøye meg med noen friske sprinter i lavere hastigheter. Mye lavere. Men det er greit, for nå skal jeg tross alt finne ut om dette er en anvendelig luksusrakett under typiske norske forhold. Og de er sjelden bra.

    Merkelig Dynamic-styring

    Sportssetene er akkurat like gode som jeg husker fra RS6. Ikke enorme sidevanger, men nok til å holde meg på plass etter hvert som veiene blir mindre og svingene kommer tettere. Bilen er fem meter lang og bortimot to meter bred, men den føles på ingen måte så stor som den er. Den uanstrengte drivlinjen hjelper på inntrykket; Audis 8-trinns tiptronic-kasse er silkemyk og lynrask og sportsdifferensialen (standard på norsksolgte RS-er) gjør den rett og slett leken på småveiene. Men jeg finner et stort ankepunkt: Styrefølelsen.

    Gjennom Drive Select-systemet kan jeg velge om styringen skal være i dynamisk eller normal innstilling. Mitt instinktive valg var å umiddelbart velge det første. Godt uti turen irriterer jeg meg mer og mer over en kunstig tyngde som legger en ufølsom hinne over tilbakemeldingene. Derfor prøver jeg å skru tilbake til normal styring: Og voilà! Som natt og dag – plutselig kjenner jeg alle de små nyansene som tidligere føltes så fjernt.

    Men hvorfor har de lagt inn denne «Dynamic»-funksjonen i styringen hvis alt den gjør er å legge på en kunstig tyngde? Jeg forstår det ikke.

    Bryter Audi-tradisjonen

    Med mine egne favoritt-innstillinger trygt på plass (sportsdifferensial, motorlyd, motor/girkasse og understell i «Dynamic», styring i «Normal») begynner jeg å teste kreftene som bor i bilen. Regnet slår fortsatt hardt mot frontruta, og veiene er klissvåte. Dette føret i kombinasjon med brede 21-tommers hjul og et moment som er hinsides all fornuft, er en perfekt oppskrift på ubehagelige kjøresituasjoner. Likevel skjer det motsatte.

    På vei ut av en sving trekker jeg i venstre girhendel. Turtelleren lander momentant på 5000 omdreininger, jeg svarer med å plante gassen i gulvet. Her skal en godt motorisert Audi tradisjonelt understyre rett ut i geografien. Umiddelbart kjenner jeg at denne vil noe helt annet. Bilen setter seg på bakbeina og skyver nøyaktig dit rattet peker.

    I utgangen kjenner jeg til og med at hekken setter seg ut litt, i en forsiktig skrens som raskt rettes opp uten at jeg trenger å løfte en finger. ESP-systemet har enda ikke grepet inn, her gjør differensialene all jobben. Ikke en eneste hestekraft går til spille. Fyttigrisen for en effektivitet!

    Høyre girhendel blir brukt flittig ut på rettstrekken, akselerasjonen tar ingen ende. Men dette er ikke Autobahn, minner jeg meg selv på, og roer ned før neste sving. Det samme gjentas. Festet er fenomenalt. Bilen føles mer bakhjulsdrevet enn firehjulsdrevet opp til grensen. Tramper du over, befinner du deg fort i en kontrollert firehjulsskrens som lett lar seg eliminere – hvis du vil …

    Like rask som oppgitt?

    På neste rettstrekke bremser jeg ned til stillestående og finner fram rundetid-funksjonen i kjørecomputeren. Nå skal jeg sjekke hvor rask den egentlig er. På papiret skal den greie 0-100 på 3,9 sekunder. La oss se, da vel. Launch Control-sekvensen iverksettes. ESP Off. En fot på bremsen, en annen på gassen. Turtallet legger seg på rundt 4000 omdreininger mens turbotrykket bygges opp. Så slipper jeg bremsen.

    Å, i helsike. Femti, åtti, hundre! Herrejemini. Det der var fort. Voldsomt fort. Stiv-nakke-fort. Jeg trykket på stoppknappen idet tallene i Heads Up-displayet skjøt forbi hundre. Hmmm … Den skal altså greie sprinten på 3,9 sekunder.
    Det gjorde den ikke. Den greide det på 3,8.

    I den empiriske forskningens navn tar jeg et par lignende akselerasjonstester til, med nøyaktig samme resultat. Jeg kjenner et ørlite grann hjulspinn akkurat idet bilen setter av gårde, men mesteparten av ferden mot hundre foregår med urovekkende godt feste. Av en eller annen grunn føles akselerasjonen mer voldsom her i RS7 på vått føre enn jeg kan huske at den var i RS6 på tørt føre.

    Sannsynligvis er det bare innbilning. Jeg forventet tross alt en lynrask akselerasjon da jeg testet RS6 under optimale forhold i fjor. Det jeg nettopp opplevde i RS7, var jeg totalt uforberedt på. Dette er rått. Brutalt. Hensynsløst effektivt. Og vanedannende.

    RS7 eller CLS63 AMG?

    Min dag i RS7 er over og jeg ser tilbake på mine godt utnyttede timer bak rattet. Kjøreopplevelsen har vært preget av voldsom akselerasjon, usannsynlig feste både rett fram og i svingene og høy komfort takket være det hydrauliske Dynamic Ride Control-systemet. Og, så lenge du dropper «Dynamic»-funksjonen i styringen, greier den å levere en involverende og sportslig føreropplevelse til tross for sine relativt digre dimensjoner.

    Men jeg sliter fortsatt med en ting: Utseendet.

    Ja, jeg vet at en RS skal se bøllete ut. Og det gjør den jo. Men måtte de ta den såååå langt? Det funker på RS6. Men her ble det litt for mye for min smak. Gi meg eksteriørpakken til S7 med drivverket til RS7, og jeg ville blitt fullstendig fornøyd. Og heldigvis kan du det. Kunden bestemmer, i alle fall i denne prisklassen.

    Men det finnes fortsatt en flue i salaten, og den heter Mercedes CLS63 AMG S 4MATIC. Den har mer krefter, mer moment og greier balansen mellom eleganse og råskap langt bedre enn Audi RS7. Men er 4MATIC-systemet like bra som quattro-systemet under slike forhold som dette? Tror nesten jeg må låne meg en og finne ut …

    Saken ble opprinnelig publisert på DinSide. Les her.

    Thursday, May 8th, 2014 Bil No Comments
     

    Recent Comments