I boka mi «Hvem skal bygge landet» beskriver jeg hvordan sosial dumping i flere bransjer nå har utviklet seg til regelrett arbeidsmarkedskriminalitet. I en situasjon der vi trenger sterkere fagforeninger og mer kontroll, har Høyre-Frp-regjeringen valgt motsatt vei: De har svekket arbeidsmiljøloven og fagbevegelsen, deregulert arbeidsmarkedet og åpnet opp for mer midlertidige ansettelser. De har også fått kritikk for sin svake og mangelfulle innsats mot arbeidslivskriminaliteten. I morgen behandler for eksempel Stortinget Riksrevisjonens knusende dom over regjeringens innsats. Og ifølge regjeringen selv melder alle kontrolletatene om at arbeidslivskriminaliteten er «blitt mer omfattende, grovere og mer sammensatt» på Høyres og Frps vakt.
Utviklingen er dessverre ikke overraskende. Både Høyre og Frp har stemt imot alle de viktigste tiltakene mot sosial dumping, helt siden begynnelsen av 1990-tallet. Da stemte Høyre og Frp mot det kanskje viktigste enkelttiltaket av dem alle, nemlig allmenngjøring. Det var LO og Arbeiderpartiet som kjempet frem loven som gjorde det mulig å allmenngjøre tariffavtalenes bestemmelser, slik at man fikk lagt et «lønnsgulv» i bransjer der sosial dumping er utbredt. For LO hadde dette vært en forutsetning for å slutte seg til EØS-avtalen, men loven møtte sterk motstand. Høyres daværende stortingsrepresentanter Kristin Clemet (nå leder av Civita) og John G. Bernander (senere NHO-sjef) representerte partiet i kommunal- og miljøvernkomiteen, som behandlet lovforslaget. Bernander definerte «såkalt sosial dumping» som «faren for at arbeidstagere fra europeiske lavkostland skulle kunne ta arbeid her til gunstigere betingelser enn det norsk arbeidskraft kan tilby.» Ordvalget var neppe tilfeldig. Det som for noen fremstår som dårligere vilkår og brutalisering, fremstår for andre som gunstigere og mer fleksibelt.
Fremskrittspartiets talsmann i saken, Pål Atle Skjervengen, hevdet på sin side at allmenngjøring ville «hindre enhver konkurranse fra folk som f.eks. enten er veldig unge og ønsker å komme inn på arbeidsmarkedet, eller som kommer fra et annet EØS-land, f.eks. portugisere, som måtte være vant til noe lavere lønnsnivå hjemme, hindre at de skal få lov til å komme inn på arbeidsmarkedet til en konkurransedyktig pris – eller lønn, om man vil.» Slik ville Arbeiderpartiet «ødelegge en av de mest positive effektene ved det indre marked (…) hvor man også kunne konkurrere direkte på lønnsnivå. Den muligheten blir nå borte i Norge, og da går vi glipp av noe av det beste med hele EØS-avtalen».
Fremskrittspartiets representant mente at «dersom arbeidstagere fra andre EØS-land (…) kan bidra til å presse kostnadsnivået i Norge ned ved å jobbe til litt lavere lønn, ser jeg på det utelukkende som en fordel.»
Da loven om allmenngjøring til slutt ble vedtatt i 1993, var det etter sterk motstand fra borgerlig hold, også i pressen. Høsten 1992 hadde Dagens Næringsliv slått an tonen på lederplass:
«Meget bevisst er et nytt begrep introdusert i EØS- og EF-sammenheng: Sosial dumping. Det gir assosiasjoner om menneskelige tragedier og uansvarlig politikk. Det leder tanken hen på fattige innvandrere som skal arbeide for lønninger under eksistensminimum i rike land. I virkeligheten dreier det seg om arbeidskraftens konkurranseevne. Nok en gang viser politikere at de egentlig ikke aksepterer de ideer som ligger til grunn for det europeiske samarbeidet. (…) I prinsippet er det (…) ingen forskjell på å frakte portugisere til Norge for å bygge et hus og å importere et ferdighus fra Portugal.»
På lederplass klaget Aftenposten over at loven var «skreddersydd for LO», og kronikkredaktør Kjell Hanssen skrev at:
«For å møte det frie arbeidsmarkedet forsøker man nå å forhindre at det skal virke i Norge. En ny lov skal forby at utlendinger driver «sosial dumping» med seg selv – dvs. arbeider for lavere lønn enn nordmenn.»
Den norske høyresiden var forent i sin motstand mot allmenngjøring som virkemiddel – helt på tvers av interessene til mange av de seriøse arbeidsgiverne. Da Bondevik II-regjeringen evaluerte loven i 2005, mottok de for eksempel en felles høringsuttalelse undertegnet Maler- og byggtapetsermestrenes landsforbund, Ventilasjons- og blikkenslagerbedriftenes landsforbund, Byggmesterforbundet, Norske rørleggerbedrifters landsforening, Norske anleggsgartnere og Norske murmestres landsforening. Arbeidsgiverne skrev blant annet:
«Vi ser på Lov om allmenngjøring av tariffavtaler som det viktigste redskapet til å sikre anstendige lønns- og arbeidsforhold for utlendinger som oppholder seg i Norge og dessuten til å sikre ordnede forhold i den norske byggenæringen. Vi ønsker en byggenæring med bedrifter som er i stand til å by sine medarbeidere – både utenlandske og norske – anstendige vilkår og gode arbeidsplasser.»
Uten en allmenngjøringsordning vil importen av arbeidskraft kunne trekke etter seg en lang rekke uheldige virkninger, herunder styrke uheldige tendenser som vi ser i dag. Vi ønsker å unngå at arbeidstakere i byggenæringen blir en sosial og økonomisk ‘lavkaste’, med de problemer dette medfører for næringen, samfunnet og enkeltmennesker. Vi ønsker videre å demme opp for uheldige endringer i bedriftsstrukturen og driftsmåtene i næringen. Press på lønnskostnadene gjør det vanskeligere å drive med fast ansatte og kan føre til oppblomstring av ‘svart’ arbeid.
I motsetning til andre land der det har vokst frem store lavlønnssektorer av «arbeidende fattige», har vi i Norge møtt denne utviklingen med politiske tiltak og en målrettet innsats for å gi arbeidsinnvandrerne rettigheter og få dem fagorganisert. Det gjør oss til en sjelden fugl i et Europa der kappløpet mot bunnen har tiltatt i styrke de siste årene, og hvor «atypiske ansettelser» er blitt det typiske. Men vi er ikke skjermet mot denne utviklingen – tvert imot.
Fordi den urettferdige konkurransen om sikkerhet, lønn og arbeidsforhold er så sterk, og fordi de useriøse aktørene er så tilpasningsdyktige, har det hele tiden vært nødvendig å fylle på med nye tiltak. Under Stoltenberg II-regjeringen kom det derfor hele tre handlingsplaner mot sosial dumping, med en rekke tiltak som bidro til å bekjempe utviklingen. Den siste handlingsplanen kom helt på tampen av forrige stortingsperiode, og rakk aldri å bli satt fullt ut i livet. Deler av den ble til og med reversert, som fagforeningenes kollektive søksmålsrett ved ulovlig innleie. Etter at Høyre og Frp tok over i 2013 har arbeidet for et seriøst arbeidsliv enten blitt satt i revers eller på pause. Som Byggmesterforbundets Frank Ivar Andersen har sagt, så har vi nå mistet en hel stortingsperiode i kampen mot sosial dumping.
Vi ser også at den norske allmenngjøringsordningen ikke fungerer godt nok, og at det i enkelte bransjer foregår en uakseptabel lavlønnskonkurranse. Derfor kreves det et forenklingsarbeid som gjør redskapet mer effektivt. I tillegg må bemanningsselskapene reguleres strengere, løsarbeiderkontraktene deres avskaffes – og det organiserte arbeidslivet styrkes. Alt dette har Arbeiderpartiet foreslått, men Høyre og Frp har – nok en gang – stemt imot. Det er alvorlig for norsk arbeidsliv. Men det er også noe vi kan gjøre noe med ved høstens stortingsvalg.
