bilindustrien

• Send en siste hilsen til Lage Fosheim

(Dagbladet): Lørdag kveld ble det kjent at The Monroes-vokalist Lage Fosheim gikk bort etter flere måneders sykeleie.

Gjennom sin lange karriere som musiker, og senere også artistpromotør, har Fosheim bygd opp et stort nettverk av bekjente.

Hans venner er i sorg etter å ha mottatt beskjeden om musikerens bortgang.

- Den eneste igjen

Venn og kollega Trond Myhre sier han i dag satt og sorterte gamle bilder.

- Jeg så på et bilde av Jan Werner, så et bilde av Eivind Rølles, og mens jeg så på et bilde av Lage Fosheim, fikk jeg telefon med dødsbudskapet. Da tenkte jeg at nå er jeg den eneste som er igjen, sier Trond Myhre.

Som bransjemann har Myhre hatt med alle disse artistene å gjøre i mange år. Werner døde i 2006, mens den andre delen av Monroes, Eivind Rølles, døde i mars i år.

- Mistet en av mine beste venner

Forfatter og komponist Ketil Bjørnstad sier at han vil huske Lage Fosheim som en veldig god venn.

- Jeg føler at jeg har mistet en av mine beste venner. Han var til de grader sine venners venn, sier en trist Bjørnstad til Dagbladet.

Bjørnstad forteller at han møtte Lage Fosheim på 70-tallet, da de opptrådde på samme scener, mens Fosheim var medlem i «Broadway News».

- Det jeg vil huske aller best er nærværet og entusiasmen hans. Han er en av de mest fantastiske personlighetene jeg har møtt, sier forfatteren om vennen som gikk bort i dag.

- Jeg er så stolt av å ha jobbet og kjent han, understreker Bjørnstad.
De to jobbet sammen på Ketil Bjørnstads rockeoperalbum, kalt Rift, fra 1991, hvor Lage Fosheim hadde vokal på to av sangene. Så sent som i 2002 ga de to, i samarbeid med Torstein Bieler, ut boka «Mannen som gikk på jorden». Ketil Bjørnstad mener Lage Fosheim har spilt en enorm rolle i norsk kulturliv.

- Han har betydd så mye for norsk kulturliv, mye mer enn folk aner, tror jeg. Etter at han ga seg som artist, så valgte han å være en bakmann, og jobbe for andre, sier Bjørnstad om den avdøde vennen.

Begge døde av kreft

Tidligere proffsyklist og NRK-profil, Dag Erik Pedersen, sier det var utrolig tøft å få beskjed om Fosheims bortgang.

- Det er helt vannvittig. Jeg ble kjent med Lage gjennom Jahn Teigen, og han var en fantastisk flott fyr. Han var en god venn med en vanvittig entusiasme jeg ikke har sett maken til. Jeg snakket nettopp med Jahn Teigen og sa til ham at han må ta med det beste fra Lage videre, sier Dag Erik Pedersen.
 
Pedersen var en god venn av Fosheim, og i 2007 spilte The Monroes-duoen Fosheim og Rølles under en veldedighetskonsert i Nevlunghavn til inntekt for Kreftforeningen. Konserten var i regi av Dag Erik Pedersen og Arthur Buchardt. Den spilte inn over to millioner kroner til Kreftforeningen. 

- Det som er ekstra trist er at begge to døde av kreft. De som sang inn så mye penger til kreftsaken. Budskapet om hans død er utrolig trist, sier Pedersen.

(Dagbladet): Dagbladet har gått gjennom årsrapportene til de største selskapene med statlig eierskap, der de aller fleste oppgir hva konsernledelsen får utbetalt. Tallene er deretter sammenliknet med tallene fra skattelistene.

Statoil-sjef Helge Lund og Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas er blant dem som tjener aller mest.

Ifølge årsrapporten fikk Lund 13,8 millioner kroner utbetalt i samlede godtgjørelser i 2012, mens skattelistene gir han en inntekt på 14,3 millioner. Baksaas fikk ifølge årsrapporten til Telenor 10,7 millioner kroner, mens skattelistene gir han en inntekt på 12,2 millioner kroner. Lund hevet hele 3,3 millioner i bonus.

Begge hadde ifølge årsrapportene en millionøkning fra 2011 til 2012: Lund gikk opp 1,6 millioner og Baksaas 1,4 millioner.

Til sammenlikning hadde daværende statsminister Jens Stoltenberg 1,4 millioner i lønn i 2012. Altså like mye som Baksaas’ lønnsøkning.

Tar nesten igjen sjefene

Mens de fleste i toppledelsen i både Statoil og Telenor tjener mellom rundt én til seks millioner kroner i samlede godtgjørelser, er det enkelte som nesten tar igjen konsernsjefene.

Spesielt britiske John Knight (54) i Statoil peker seg ut. Han tjener 12,2 millioner kroner i sin stilling som konserndirektør for global strategi og forretningsutvikling. I Houston finner vi amerikanske William Maloney (58). Han får totalt 9,4 millioner kroner som konserndirektør med ansvar for utvikling og produksjon i Nord-Amerika.

- De er rekruttert i et annet marked enn de norske konserndirektørene. Vi måtte legge til rette for å være konkurransedyktige i rekrutteringsmarkedet de er en del av, sier informasjonsdirektør Jannik Lindbæk jr. til Dagbladet.

- Det er nok mulig å finne eksempler på høyere godtgjørelser i henholdsvis London og Houston. Vi er nok ikke lønnsledende, og slik skal det være, sier han.

600 000 unna sjefen

I Telenor er det også til utlandet vi må se for å finne de som kjemper med Baksaas i lønnstoppen. For konserndirektør og Asia-sjef Sigve Brekke får utbetalt hele 10,1 millioner kroner – altså bare 600 000 kroner unna Telenor-toppsjefen.

Bare 2,9 av de over 10 millionene får han i fastlønn. Han får nemlig 5,1 millioner i «andre ytelser» blant annet på grunn av hans internasjonale toppjobb. Brekke fikk også 1,1 millioner i bonus.

Selv om den rødgrønne regjeringen i åtte år har forsøkt å få bukt med høye lederlønninger og gullkantede bonus- og pensjonsavtaler i statlige selskap, har ikke alt gått rette veien for Giske & co.

Refset bonusordning

I et brev sendt til oppdrettsselskapet Cermaq mandag denne uka går den nå avgåtte nærings- og handelsministeren hardt ut mot en bonusordning. I juli i år ble det nemlig kjent at de seks toppsjefene i selskapet hadde fått en bonus på tilsammen sju millioner kroner i forbindelse med salg av fôrvirksomheten Ewos.

I brevet skriver Giske at han er «lite tilfreds med at staten ikke ble orientert om bonusordningen før eller etter at de aktuelle bonusavtalene ble inngått i mai 2013», og at avtalene helt klart går utover «de synspunktene som vi som største aksjonær har gitt uttrykk for».

Cermaq-styret vedtok lederlønnserklæringen allerede i mars, altså flere måneder før ekstrabonusen kom på plass. Likevel ble ikke erklæringen oppdatert med den nye bonusen under generalforsamlingen. Konsernsjef Jon Hindar har sagt til Finansavisen at de ba sin juridiske rådgiver om det var nødvendig.

- Vi fikk rådet at det var det ikke, og at det var mer naturlig å inkludere det i neste års lederlønnserklæring, sa konsernsjef Jon Hindar til Finansavisen.

Han avviser at bonusdetaljen ble forsøkt holdt skjult for aksjonærene.

- Vi har aldri hatt ønske om å holde noe skjult for generalforsamlingen. Spørsmålet er snarere hva som er formelt korrekt framferd, mener Hindar.

(Dagbladet): De har preget sportssidene i avisene i årevis, og er enere innen sine idretter. Likevel står blant andre Aksel Lund Svindal, Suzann Pettersen og Morten Gamst Pedersen med null i inntekt i de norske skatteregisterne.

Forklaringen er enkel.

Mange av utøverne har meldt flytting ut av landet, og dermed skatter de ikke til Norge av inntekten sin.

0 i inntekt

Aksel Lund Svindal har meldt flytting til Østerrike og står oppført med null i inntekt, formue og skatt for inntektsåret 2012. I de tre foregående årene tjente han henholdsvis, 17,6 millioner, 20,5 millioner og 19,4 millioner kroner.

De pengene er altså flyttet ut av Norge.

Flere andre står også med null i inntekt og skatt.

Morten Gamst Pedersen, John Arne Riise, Petter Solberg, håndballspiller Håvard Tvedten, syklist Thor Hushovd og fotballspilleren Alexander Tettey er noen av dem som skatter til andre land enn Norge, og står dermed oppført med null i inntekt og skatt hos Skatteetaten.

Ulovlig inntekt?

John Carew, derimot, har en netto inntekt på 163 000 og en formue på over ti millioner kroner i fjor. Det er åtte millioner kroner mindre enn i 2011, men nesten hele inntekten spises av skatten Carew blir utlignet.

Personer som er bosatt i utlandet må uansett skatte til Norge av eiendelene de eier her.

For boksedronninga Cecilia Brækhus er situasjonen litt annerledes. Hun finnes ikke i det norske skattesøket, men har kjempet en årelang kamp mot myndighetene for å slippe å skatte til Norge.

Grunnen er selvfølgelig at hun er bosatt i Tyskland, og tjener paradoksalt pengene sine på en aktivitet som så langt har vært forbudt i Norge.

- Det er veldig morsomt at de skal ha alle pengene mine, selv om jeg ikke kan bokse her, sa Cecilia Brækhus til Dagens Næringsliv i 2012.

Idrettsfond

Også for spydkjempen Andreas Thorkildsen er situasjonen annerledes enn for de utlendige nullskatteyterne i idretten. Thorkildsen står oppført med 1169 kroner i inntekt, men skatter nesten 100 000 kroner for fjoråret.

Idrettsutøvere i Norge kan nemlig sette pris- og sponsorpenger inn i spesielle idrettsfond, som gjør all inntekt skattefri inntil de tar ut utbytte av fondene sine. Tanken er at utøverne skal ha en mulighet til å fordele inntekten sin utøver hele livsløpet, selv etter at karrieren er over.

Selv om man på grunn av fradrag har null i nettoinntekt, må man allikevel betale bruttoskatter hvis man har mottatt lønn, pensjon (eller eventuelt næringsinntekt som selvstendig næringsdrivende). Bruttoskattene, det vil si trygdeavgift og eventuell toppskatt,  regnes av brutto inntekt.

For idrettsutøvere med penger i de spesielle idrettsfondene betyr dette at de betaler skatt når de tar ut penger av fondene, mens pengene kan forrente seg skattefritt inntil de er ferdige med karrieren.

Reduksjon av formue kan skyldes at man har plassert midlene i for eksempel kunst eller eiendom som gir en lavere ligningsverdi, man kan ha økt gjelden, eller brukt noe av midlene til forbruk, for eksempel – eller en kombinasjon av alle tre. I tillegg kan det man eier ha sunket i verdi – typisk aksjer osv.

(Dagbladet): Far og sønn Mohn var de som tjente desidert best i året som gikk. Med en skattbar inntekt på henholdsvis 323 og 142 millioner kroner, og begge over 3,5 milliarder på bok, var det også blant dem som også bidro best til statskassa.

Trond Mohn topper ikke bare lista over Norges best betalte, men han betaler også mest skatt. Han betalte over 134 millioner kroner, mens sønnen Frederik betalte over 79 millioner.

Etter Mohn var det eiendoms- og hotellkongen Olav Thon som betalte mest. Thon er også Norges rikeste mann, med 9,9 milliarder på bok. Han betalte 124 millioner kroner i skatt i fjor.

Næringslivstoppen Kjell Inge Røkke er Norges nest rikeste mann med litt over 9 milliarder i formue. Han har imidlertid ingen skattbar inntekt. Røkke er nummer tre på lista over de som betaler mest skatt, og måtte betale nesten 100 millioner i fjor.

Forretningsmannen Johan Henrik Andresen, som har tronet formuetoppen de fire forrige årene, har stupt på skattelistene. Han har 4,4 milliarder mindre i formue enn i 2011, etter at han i fjor overførte store verdier til sine barn. Andresen er likevel en velstående mann med 6,7 milliarder i formue. Han betaler 77 millioner i skatt.

Lenger ned på lista finner vi næringslivsmannen Alf Christian Thorkildsen. Med en inntekt på 102,2 millioner kroner, og en formue på 82 millioner, måtte han punge ut 49 millioner kroner til felleskassa.

Investor Helge Eide Knudsen, som har en formue på over 2,5 milliarder kroner og en inntekt på 68 millioner kroner, måtte betale 47 millioner.

Eiendomsmagnat Peter Groth tjente 96 millioner og har 52 millioner i formue, men måtte ut med 44 millioner i skatt.

20 år gamle oppdrettsarvingen Gustav Magnar Witzøe må betale 44 millioner kroner i skatt, med sin gigantformue på 2,4 milliarder kroner. I fjor tjente han 61 millioner kroner.

(Dagbladet): Fryktelig, pinlig, vondt, ufattelig, beklagelig. Det mangler ikke på bekmørke beskrivelser når fotballfamilien beskriver hvordan de siste fire ukers sammenhengende bråk har vært.

Stridens kjerne stammer fra et konferanserom på Hotel Bristol i Oslo torsdag 26. september.

Det var da Norges Fotballforbunds øverste tillitsorgan, forbundsstyret, bestemte seg for å ansette Per-Mathias Høgmo som Norges neste landslagssjef. I utgangspunktet fra 1. januar 2014, men dersom det var sånn at Egil Drillo Olsen ønsket det selv, kunne Høgmo tre inn allerede fra 1. oktober.

Trodde Drillo ville slutte

Og – som Dagbladet skrev allerede 28. september:

Mange i styrerommet trodde oppriktig at Drillo selv ønsket nettopp en sånn løsning. Det var godt kjent i miljøet at 71-åringen var svært langt nede etter tapet for Sveits på Ullevaal tidligere i måneden. Så langt nede at flere i midten av september forberedte seg på at Olsen selv skulle levere inn sin avskjedssøknad.

Det skjedde imidlertid ikke.

Å presse Olsen ut var ikke noe ønske fra forbundsstyret i møtet 26. september. Men dersom det faktisk var sånn at Drillo ville føle det som en lettelse å tre til side, så skulle han få lov til det.

Øynet VM-playoff-håp

Men Drillo hadde kommet seg opp av kjelleren på dette tidspunktet. Han så ikke lenger helsvart på situasjonen. Han var til og med begynt å øyne håp om at VM-playoff ikke var så umulig likevel. Dette fikk han imidlertid aldri sjansen til å kommunisere direkte til styremedlemmene.

Noen få timer etter at møtet var hevet, ble Drillo kontaktet av fotballpresident Yngve Hallén. På vegne av forbundsstyret la han fram følgende forslag for landslagssjefen:

At han sluttet i stillingen der og da, for å la Per-Mathias Høgmo ta over umiddelbart.

Drillo aksepterte løsningen. I ettertid hevder han at dette forslaget i praksis var ensbetydende med at han fikk sparken. NFF-ledelsen mener på sin side at han sto overfor et valg:

Hadde han sagt nei til å slutte, og forklart Hallén at han var motivert for å avslutte med stil, ville han fått lov til det.

Det gjorde han ikke. Neste dag satt 71-åringen ved siden av Siem, Hallén og Høgmo på Ullevaal stadion. Her fortalte Drillo at han selv hadde overbevist Høgmo om at det var greit å bytte nå, og at han ikke så dramatikken i situasjonen.

Ville fått fortsette

Men dramatikk har det vært hver eneste dag siden. I et intervju i torsdagens utgave av Dagbladet ble NFFs generalsekretær Kjetil Siem spurt:

- Gikk prosessen litt for fort?

- Ja. Drillo sier selv at han kunne fått lov til å fortelle styret hvor motivert han var. At han var langt nede, men på vei opp igjen, svarte Siem.

Dagbladet kontaktet i går alle medlemmer av forbundsstyret. Responsen var taushet. Ingen ønsker å snakke med mediene.

Men fra informert hold får Dagbladet vite at dersom det hadde blitt slik Siem (og Drillo) sier, så ville bråket vært unngått:

Hvis Drillo var blitt bedt om å komme til hotellet i Oslo sentrum 26. september, og der fortalt forbundsstyremedlemmene hvor tent han faktisk var på å avslutte sin landslagssjefepoke med å gi alt mot Slovenia og Island, så ville han fått lov til det. Da ville Per-Mathias Høgmo blitt ansatt som framtidig landslagstrener.

Og norsk fotball hadde vært spart for fire marerittaktige uker.