Mer fra Dagbladet Meninger:
I antikvariatet er det bøkene som leter etter deg
Norli feirer 125 år som bruktbokhandel.
Erna Solberg trur ikkje lenger på tungetale og pinseunder
Andreas Homplands Sideblikk
Har Karl Ove Knausgård og andre forfattere en avføringsfetisj?
Eller rommer alt drittpreiket en betimelig advarsel?
Hege Storhaugs metode
Mistenkeliggjøringen av Hadia Tajik er velkjent, skriver Martine Aurdal.
Vegetarisk i vinden
Nordmenn vil gjerne spise mer dyre- og miljøvennlig – det vegetariske kjøkkenet viser oss hvordan. I dag går Oslo Vegetarfestival av stabelen med nesten 20 000 påmeldte.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
«Hadia Tajik har falt fra islam, eller (…) hennes ektemann Stefan Hegglund har blitt muslim,» skrev Hege Storhaug i april. For henne var det bare to muligheter. Ingen av dem var den åpenbare sannheten: To forelskede stortingsrepresentanter har giftet seg av kjærlighet i et sekulært samfunn, uten at noen dem har benektet sin tro eller konvertert.
Tajik kan utvilsomt forsvare seg selv. Problemet er at konspirasjonen rundt hennes er vante takter fra Storhaug og den offentlig finansierte tenketanken Human Rights Service (HRS): Mistenkeliggjøring av meningsmotstandere og selektiv omgang med fakta.
Utgangspunktet er prisverdig: Hege Storhaug har lenge kjempet kompromissløst for å sette søkelys på tvangsekteskap og omskjæring. Hennes engasjement har satt slike saker på dagsorden og sikret hjelpetiltak.
Dessverre har det samme engasjementet utviklet seg til noe som likner fanatisme etter Churchills definisjon: «En fanatiker er en som ikke kan skifte mening og som ikke vil skifte tema.» Storhaug har viet sitt liv til kamp mot «fascismen i islam», og bruker all sin tid på å uttrykke hvor undertrykkende religionen er.
Ofte blir de nevnte kulturelle skikkene begrunnet religiøst av overgriperne. Storhaug går i samme felle som dem når hun bruker eksemplene til stadige frontalangrep på islam. Det er tross alt lettere å reformere en verdensreligionen, enn å utrydde den.
Reell endring oppnås ikke uten langsiktig arbeid innad i de aktuelle miljøene. For å forebygge tvangsekteskap må man opplyse foreldrene, ikke bare om lov og straff, men også om skadevirkninger og andre muligheter. Som Merethe Much skrev på kronikkplass i går er også koordinert innsats mellom de ulike kommunale hjelpetjenestene og politiet avgjørende for tidlig å fange opp signalene om at noe er galt. Når man skal jobbe mot omskjæring av jenter, må man snakke med både helsevesenet og med mødrene – slik damer som Safia Abdi Haase og Asha Barre har gjort i en årrekke.
Og når man skal vise unge at det å være muslim ikke nødvendigvis innebærer bokstavtro tolkninger som forbyr kjærlighet med ikke-muslimer, bør progressive teologer og gode forbilder som nevnte Barre, Nazneen Khan-Østrem og Hadia Tajik løftes fram. De viser i kraft av egne valg med stor styrke at disse er mulig.
Storhaug velger konsekvent å mistenkeliggjøre dem. Denne gangen var det Hadia Tajik det gikk utover. Og da norske muslimer som Bushra Ishaq, Lena Larsen, Amal Aden og Muniba Ahmad forsvarte henne, stemplet Storhaug dem som «lite troverdige». I fjor var målet Faten Mahdi Al-Husseini, som sto i spissen for den store demonstrasjonen mot IS i Oslo. Storhaug gikk hardt ut mot tenåringsjentas bruk av hijab og sa at hun «framstår med verdivalg i strid med vårt verdigrunnlag». Før det mente Storhaug at nevnte Khan-Østrem «svermer for svarte burkaer i Teherans gater, med tilhørende gevær».
På samme måte har hun gjennom åra en rekke ganger påstått at Statistisk sentralbyrå (SSB) bevisst underrapporterer sin framskriving av innvandrerbefolkningen av politiske årsaker. SSB har selvsagt imøtegått kritikken like mange ganger, men Storhaug fortsetter å tolke tallene slik SSB sier at de ikke kan brukes. Nylig presterte hun også en grov feilframstilling av at «de fleste» båtflyktningene i Middelhavet kommer fra «ferieparadiset» og «turistlandet Gambia». At tallene ble plukket fra hverandre av bloggeren Doremus, førte ikke til noen innrømmelser fra Storhaug.
Paradoksalt nok virker denne strategien motsatt av intensjonen. Hver gang Storhaug proklamerer at «Norge og Europa er erklært krig» nører hun oppunder Eurabia-teorien om at alle muslimer er del av en konspirasjon for å ta over Europa. Fremmedfrykten slike tanker fører med seg fører til stigmatisering. Når grupper føler seg ekskludert, dannes nettopp grobunn for hat og radikalisering.
Hege Storhaug overser fullstendig at de fleste muslimer praktiserer islam i den private sfære på samme måte som mange norske kristne. Kun et lite mindretall ønsker noen form for sharia-lovgivning. I HRS’ framstilling er det ingen plass til progressive teologer, moderne kvinner eller tilpasning av muslimsk praksis til et sekulært samfunn. Selv om det er disse vi bør heie fram for å få til faktiske endringer.
Heldigvis er Hadia Tajik og andre kjente muslimer fullt i stand til selv å tolke og formulere sin tro. Etter flere innlegg, åpent brev og tilspisset debatt besvarte Tajik selv kritikken best: «Jeg er født med et hode, og liker å bruke det.»
Selv om mange nordmenn er kristne, regner alle med at de kan tenke selv. Det er ingen grunn til å frata muslimer den samme egenskapen. Eller som Trond-Viggo Torgersen sier det: «Du må tenke sjæl.»