Arbeidsmarkedet hardner til. For å henge med i arbeidslivet i dag er formell utdanning nærmest uunnværlig.
På grunn av teknologiutviklingen og samfunnsutviklingen har antallet ufaglærte jobber sunket dramatisk. Ifølge SSB var 61 % av arbeidsstokken ufaglærte i 1972, Tallet for 2014 var 21%.
Dette er bekymringsverdig fordi mange unge står i fare for å få store problemer med å få seg jobb.
Vi kan kanskje se en tendens til dette, også når vi ser på økningen i antall unge uføretrygdede. I løpet av de tre siste åra har det blitt over 4500 nye uføre under 35 år. Simen Markussen, ved Frischsenteret har uttalt at svært få går fra uføretrygd tilbake til arbeidslivet.
Med andre ord kan en kort sagt si at denne utviklingen er dramatisk. Frem til midten av nittitallet lå antall unge uføre stabilt.
Etter det har det vært en sterk økning, og siden 80-tallet har det vært en tredobling av antall unge uføre. Den vanligste årsaken til uføretrygd er psykisk sykdom.
Det er et faktum at det er flere gutter enn jenter som får uføretrygd i dag. Derfor snakkes det ofte om de «teorisvake» guttene som faller fra i videregående skole.
Tidligere kunne disse guttene reise til sjøs eller banke på fabrikkdøra. I dag er produksjonen flyttet til lavkostland og sjømennene hentes fra land der arbeidskraften nesten ikke koster noe.
I boka Sinte unge menn i kunnskapssamfunnet fra 2010 skriver Arne Klyve at noen gutter i stigende grad blir tapere i kunnskapssamfunnet. Dagens samfunnet belønner sosiale ferdigheter, omstillingsevne og talent for teoretisk innlæring høyere enn fysisk styrke og selvhevdelse.
Ifølge Klyve møter denne gruppen unge menn framtida med «større apati enn håp, i en hverdag preget av frustrasjon».
Klyve nevner dette når han skriver at unge gatefellesskap ofte varsler en mistillit til et samfunn som tilsynelatende ikke har bruk for dem.
Å ekskluderes fra arbeidslivet og samfunnslivet generelt kan gjøre at en del trekker mot skyggesamfunn der kriminalitet, ekstreme meninger eller rus blir en del av hverdagen.
Denne gruppen unge menn er en gruppe vi stempler som mislykkede – men hvor mye gjør vi for denne gruppen? Enkelte argumenterer for at det er deres egen skyld og at de «får se å skjerpe seg».
En slik holdning er ikke bare farlig, men den er bygget på en inngrodd ignoranse.
Dette er som regel gutter som har hatt en vanskelig oppvekst med mye sosial elendighet, lav mestring på skolen og lite hjelp hjemmefra. Å marginalisere denne gruppen mer vil ikke hjelpe, men heller skyve disse unge mennene enda lenger utenfor.
Alle i vårt samfunn må gjennom en obligatorisk skolegang, og det har lenge vært et mål om at norsk skole skal bidra til sosial utjevning i skolen, og det uttalte politiske målet er at skolen skal føre til sosial utjevning.
Ut ifra økningen i antall unge uføre og at omtrent 8 prosent av jentene og 18 prosent av guttene etter endt grunnskole ikke har fullverdig lesekompetanse ser det ut som skolen ikke klarer å demme opp for de sosiale forskjellene.
Ifølge flere forskningsrapporter viser det seg at om man justerer for sosial bakgrunn så vil man se helt tydelige tegn på at forskjellene ikke jevnes ut.
Skolen skal i utgangspunktet være kunnskapsformidler, men har i dag blitt pådyttet flere oppgaver. Skolens ansatte skal i dag være oppdragere, sosiale arbeidere og samtidig formidle kunnskap.
Dette kan i realiteten bli en umulig oppgave for lærerne og andre som jobber i skolen. Så vi står fremdeles med et ubesvart spørsmål, og det er hvordan vi skal demme opp for denne negative utviklingen.
De flinke pikene får mye oppmerksomhet. I fjor kom Solveig Melkeraaen med filmen «flink pike» der hun forteller sin historie om hvordan hun kollapset i en dyp depresjon etter over lengre tid ha tillagt seg selv et nærmest umulig prestasjonspress.
Begrepet om flink-pike syndromet har blitt hverdagstale. Ser vi på tall fra høyere utdanning er det eksplosiv vekst i forskjellene mellom gutter og jenter.
I dag er det overvekt av jenter på nesten alle studieprogrammer bortsett fra realfagsstudier, men også der blir det stadig flere jenter.
Det vi ikke snakker så mye om er de jentene som ikke klarer seg så godt og som faller utenfor. Dette er en gruppe det tilsynelatende snakkes lite om, men som helt klart er der ute i alt mylderet.
Dikotomien mellom de flinke pikene og de mislykkede guttene gjør at de jentene som faller utenfor ikke får den oppmerksomheten de kanskje burde fått. Når vi snakker om unge uføre, må vi derfor ikke glemme denne gruppen.
Sannsynligvis er likevel gruppen med jenter som faller utenfor lavere enn antallet gutter som faller utenfor. Det kan kanskje skyldes at skolen i dag er mer tilpasset jenter enn gutter.
Kanskje handler også om at jenter og gutter takler prestasjonspress på ulike måter. Kan det være slik at der jenter arbeider så hardt at de sliter seg ut, så mister guttene interessen og dropper ut?
Kanskje kan vi, i stede for å snakke om de mislykkede og de flinke heller snakke om de inkluderte og de ekskluderte. I dagens samfunn er ekskluderings- og inkluderingsmekanismene sterke.
Kompetansen og kunnskapen som kreves for å «få det til» i kunnskapssamfunnet kan være krevende for mange. Særlig om man allerede fra tidlig grunnskole har slitt med utfordringer av ulik art.
Inklusjon krever i dag at en har de «riktige evnene». I dag er nøkkelkompetanser som kommunikative evner, samarbeidsevner og evnen til livslang læring helt grunnleggende for å klare seg i samfunnslivet. Har man i tillegg dårlige lese- og skriveferdigheter kan det å falle utenfor nærmest uunngåelig.
Vi står ovenfor et stort samfunnsproblem som allerede nå koster den enkelte mye lidelse og som ikke er økonomisk bærekraftig for samfunnet. Den enkeltes lidelse kan føre til en håpløshet som kan bli vanskelig for mange å takle.
Satt i en slik situasjon kan depresjonen lett banke på døra og i ytterste konsekvens kan selvmord bli siste utvei fra en håpløs tilværelse.
Derfor har vi som samfunn en plikt til å finne løsninger på denne problematikken. Derfor inviterer jeg til en offentlig idédugnad i aviser, på universiteter, høyskoler, i departementer og i private hjem for å finne løsninger. Kanskje kan også noen av disse unge ekskluderte få en stemme i mediene for selv å kunne fortelle hva de trenger fra oss alle.
Bruk gjerne hashtaggen #inkludermeg
