Fraværsproblemet i videregående forsvinner ikke. De som vil se, vet at problemet ikke først og fremst har å gjøre med vgs., men har dypere røtter. De som ikke fullfører slet allerede på barneskolen.
Det er altså ikke snakk om uregjerlig ungdom som heller vil finne på tull og som må disiplineres av fraværsregler til å holde seg på skolebenken. Det er barn som sviktes av et skolesystem som ikke er tilpasset dem, om de er evnerike eller har vanskeligheter for å lære.
Det er ingen tvil om at bedre og mer spesialundervisning de første åra hadde hjulpet. Men det kamuflerer det underliggende problemet, nemlig at skolen er en forferdelig konstruksjon for læring.
Man sier gjerne at barn trenger disiplin for å lære. Det er nok en nødvendig ingrediens. Men det blir alt du har å spille på om du først har tatt knekken på lærelysten og ikke evner å motivere dem til å bry seg om oppgavene.
Skulle jeg laget et system som dreper barnas naturlige lærelyst, ville jeg konstruert den skolen jeg gikk på, og som fortsatt er dagens skole.
Det verste jeg vet er å tvinges til å lære noe jeg ikke forstår hvorfor jeg skal lære. Og den verste måten jeg tilegner meg kunnskap på er umotivert tavleundervisning.
I et slikt klima kan jeg kanskje motiveres av en konkurranse, en prøve. Gjør jeg det godt, motiveres jeg i det minste til å gjøre det bra på prøven. Gjør jeg det dårlig over tid, gir jeg opp. Hvem gidder å spille et spill du taper?
Dette er den norske skolen. Det belønner de pliktoppfyllende, de som vet å tilpasse seg systemet og som ikke har for mye mark i rumpa.
Frafallet er størst på yrkesfag. Det skyldes nok at dette er elever som er skoletrøtte og som studerer det de må, framfor det de har lyst til. Men det skyldes også at yrkesfag er skåret over samme lest som resten av skolen.
Hvis du heller kan gå rett i lære hos en bedrift får du konkrete prosjekter å løse. Du fyller en funksjon i et arbeidsfellesskap. Du må bruke huet selv for å løse et konkret problem som en kunde er avhengig av at du løser. Det kan være hardt, det kan være kjipt, men det er meningsfullt på en helt annen måte enn skolen er.
Det er umulig å fastslå hvilke konkrete løsninger som vil være best egnet for å skape motivasjon allerede i barne- og ungdomsskolen. Til det kreves det prøving og feiling av en helt annen art enn det styringen av den norske skolen legger opp til i dag.
Men det er likevel klart at det å gi elevene større rom for å fordype seg og utforme egne prosjekter som faktisk betyr noe for dem, vil være nødvendige ingredienser i dette. Vi motiveres av å jobbe sammen mot et felles mål, for å gjøre noe som betyr noe for noen.
Se bare på de mest skoletrøtte elevene. Når de finner sin nisje, f.eks. i et dataspill, kan de bruke time etter time på å forbedre seg, lære og gjøre. De var ikke immune mot læring, de var bare allergiske mot skolen.