bilindustrien

fra norsk tipping

(Dagbladet): Den norske Eliteserie-giganten som har vunnet serien de siste to årene, har byttet nesten to startellevere før sesongstart. Rosenborgs hovedtrener forteller at utskiftningene er naturlig, men ikke optimalt.

- Det er naturlig. Vi har solgt spillere og da må de erstattes. Så mange utskiftninger er i meste laget og ikke gunstig. Men sånn er det i Rosenborg. Spillere blir alltid solgt, og må vi ha muligheter for å bygge nye lag, sier Kåre Ingebrigtsen til Dagbladet.

Også lagkaptein Mike Jensen er enig i at endringene er i meste laget.

- Kåre har rett når han sier det er litt på grensen til hvor mye det kan være, men sånn er det i fotball. Sånn er det i Rosenborg også. Vi lever av å selge spillere, og vi har fått nye inn, forteller Mike Jensen til Dagbladet.

Nøkkelspillere som Christian Gytkjær og Jonas Svensson er blant de 12 spillerne som har forlatt trønderne denne vinteren. De er erstattet med Niklas Bendtner og Vegard Eggen Hedenstad, som en del av 8 nye spillere inn. Dansken er fornøyd med de nye innkjøpene.

- Det som er viktig er at vi bygger form, kontinuitet tross alt, og har en stamme i laget som går igjen. Så er det selvfølgelig viktig at vi får kvalitetsspillere inn, når vi selger kvalitetsspillere, og det har vi gjort. Så det ser jeg ikke som noe problem.

Bygge på relasjoner

Ingebrigtsen sier at det er samholdet har vært viktig de siste sesongene. Også nysigneringene er hentet med tanke på gode relasjoner.

- Det er vanskelig å si om vi er styrket. Jeg er veldig fornøyd med de vi har hentet inn. Vi har bygget mye det som er god relasjoner. Vi har hentet spillere som går godt sammen, så får vi se hvor lang tid det tar å bygge nye relasjoner, forteller Ingebrigtsen.

Mange utskiftninger eller ei, seiersoppskriften er den samme.

- Vi spiller stadig med en klar filosofi, og en klar måte å spille på. Det nye i år skal vel være at vi håper å ta enda et steg i den riktige retningen utviklingsmessig, sier Jensen.

- Ikke redd for favorittstempelet

Maestroen i smørøyet på Rosenborg vil ikke tenke mot Champions League helt enda. Fokuset er på Eliteserien, hvor gullmedaljen spåes å havne i Trondheim.

- Jeg tror også vi kommer til å vinne. Favorittstempelet er vi ikke redde for å ta på oss, forteller Jensen.

For å vinne gullet, igjen, er det stabile prestasjoner som blir viktig.

- Nøkkelen blir å være stabil på nivået vi ønsker å være. Det har vært nøkkelen i de foregående årene. Vi har et høyt bunnivå som vi ønsker å opprettholde, sier Ingebrigten.

For å vinne, må det rette spillematerieale være på plass.

- At Eliteserien blir yngre er forsåvidt bra. Men man kan ikke ha ambisjoner om en snittalder på 20 år hvis man vil vinne. Vi må ha spillere med erfaring for å komme til Europa.

Mike Jensen fylte 29 i år, og passer beskrivelsen med erfaringer. Flere av kapteinene i Eliteserien som Dagbladet har snakket med, spår dansken som Årets spiller.

- Jeg håper de får rett. Det er ikke noe man sikter etter, men det alltid noe man blir glad for. Det er jo topp, men det er tross alt viktigere for meg med mitt lag.

Det norske overgangsvinduet stenges midnatt 31. mars. Rosenborgs “nye” lag åpner sesongen på Lerkendal mot Odds Ballklubb søndag kl. 20.00. Kampen sendes på Eurosport Norge.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Riksbanken i Sverige holder nå på å bytte ut samtlige mynter og sedler. Men størrelsen på myntene er stort sett den samme.

Dette skaper hodebry for synshemmede, skriver Expressen.

Synskadades riksförbund kritiserer Riksbanken i Sverige for ikke å ha lyttet bedre på deres forslag til de nye myntene og sedlene.

- Det er kaos

- Riksbanken var entydig da de bestemte sedlene skulle være like høye. Hadde de gjort de litt ulike, hadde det vært lettere å skille dem. Nå er det mer eller mindre kaos, ettersom det er både nye og gamle penger som går i omløp, sier Håkan Thomassen, leder av Synskadades riksförbund, til Expressen.

Ifølge Riksbanken har sedlene blitt litt mindre for å spare miljøet, og at de nye sedlene skal være vanskeligere å forfalske.

- Vi innså tidlig at det ikke var like lett å skille dem, sier Leif Jacobsson, prosjektleder for seddel – og myntutbyttet i Riksbanken, til Expressen.

Det var i 2015 Riksbanken begynte å bytte ut de gamle myntene og sedlene.

Ikke perfekt

- På de nye sedlene har vi forhøyninger i papiret som gjør at man kan kjenne på fingeren verdien av seddelen, dette og målebåndet tok vi fram sammen med Synskadades riksförbund, sier Jacobsson, og fortsetter:

- Vi har gjort sifrene litt større og fargene klarere, men visst, ingenting er perfekt, sier Leif Jacobsson, prosjektleder for seddel – og myntutbyttet i Riksbanken.

Synskadades riksförbund mener likevel at banken ikke har gjort tilstrekkelig arbeid.

- Vi kom med synspunkter, men det spiller ingen rolle når Riksbaken allerede har bestemt hvordan det skal være, sier Håkan Thomassen, leder av Synskadades riksförbund.

Riksforbundet opplyser på sine nettsider at 30. juni 2017 er siste dag man kan bruke de gamle sedlene.

Også i Norge skal vi bytte ut sedlene og myntene. 100- og 200-lappene er først ute og vil være i sirkulasjon fra 30. mai 2017. De øvrige sedlene finner ikke veien til lommebøkene før 2018 og 2019.

fra norsk tipping

BEVEREN (procycling.no): Både gode og ulykksalig partnerskap har formet historien til de store klassikerne.

Et av de mindre lykkelige var Greg Van Avermaet og Philippe Gilbert. Den myke og forsiktige «nesten-rytteren» fra Lokeren kom aldri til sin fulle rett, verken i Omega Pharma eller BMC, i tospann med den flamboyante Monaco-innvåneren. Siden separasjonen før denne sesongen, blomstrer de begge for fullt.

QuickStep-duoen Tom Boonen og Stijn Devolder fungerte bedre sammen. Hvert fall frem til Devolder hadde vunnet Flandern rundt to ganger og snakket opp sine sjanser i media om å ta en tredje strake. Etter det fant ikke Patrick Lefevere plass til «Volderke» på «Team Tommeke» og en kald krig oppsto.

Mellom Paolo Bettini og Michele Bartoli var det derimot åpen, fullblods kamp. Bartoli virket som et skikkelig varp for Mapei på overgangsmarkedet, men den gamle mesteren taklet ikke å dele oppmerksomheten med noen. Formen visnet og Bartoli sluttet å møte opp til ritt. Mapei-karrieren fikk sånn sett en verdig finale da han kastet sykkelen etter Bettini under VM-samlingen i 2003.

Annen type enn Paolini

Partnerskap og sameksistens er også et stadig mer aktuelt tema for Alexander Kristoff (Katusha-Alpecin). Inn mot VM på hjemmebane må den doble monument-vinneren finne seg i et elsk-hat tvangsekteskap på landslaget med Edvald Boasson Hagen. Langt ifra ideelt, har Kristoff innrømmet.

Men foran sesongens viktigste klassikere – Flandern rundt og Paris-Roubaix – virker han derimot avslappet og sikker på at Katusha-samarbeidet med Tony Martin kan bære frukter. De to deler nemlig lederrollen mellom seg i søndagens De Ronde. Relasjonen er nok annerledes enn den med Boasson Hagen, og ute på veien blir dynamikken ulik den som gjaldt med Luca Paolini (tidligere vise-kaptein i Katusha).

– Martin er en helt annen type rytter. Kanskje en del sterkere enn Luca (Paolini), mens Luca kjørte litt smartere. Martin ender ofte i trøbbel og har veltet nesten i hvert løp her nede. Og det handler nok litt om at han ikke er vant til å kjøre disse type løp. Dette er en spesiell type kjøring med mye kamp om posisjonene, mens han er kanskje vant til en litt roligere type kjøring, sier Kristoff til procycling.no.

2017 er bare den andre fulle klassikersesongen tyske Martin kjører. I 2016 syklet han både Flandern og Roubaix for Etixx-QuickStep, men da i en mer utpreget hjelperrolle.

– Jeg har nok mer å lære av Alex, enn han av meg, innrømmet tyskeren.

– Han er kanskje litt nervøs og da havner man fort i bakken, sier Kristoff.

– Det står nok litt på erfaringen. Men han har beina til å prestere. Han er sterk. Forrige helg kjørte han nesten litt for hardt. I E3 kjørte jeg alt jeg hadde, da han støtet. Gruppen var samlet og jeg måtte henge med. Det ble tungt. Og for min del er det ikke fordel at det rittet blir ekstra hardt, sier Kristoff.

I E3 Harelbeke hadde Martin en voldsom akselerasjon på brosteinspartiet Stationberg i jakten på favorittgruppen med Greg Van Avermaet (BMC), Philippe Gilbert (Quick-Step) og Oliver Naesen (Ag2r). Samtidig satt Kristoff lengre bak i gruppen og kjempet med nebb og klør for å holde seg i feltet. Her viste Katusha-duoen kanskje at premissene for samarbeidet ikke var klart meislet ut på forhånd.

– Sånn sett har vi litt motstridende egenskaper hvis vi skal kjøre for samme mål. For hans del er det sikkert fordel at det blir superhardt og at man kommer inn en og en til mål. Sånn er det ikke for meg. Det blir ikke nødvendigvis hardere for meg hvis han følger angrep. Men det blir hardere for meg hvis han lager angrep, sier Kristoff – og forklarer et mer ideelt scenario foran søndagens brosteinsklassiker.

– Derfor er det nok smartere at han følger angrepene, ikke lager dem selv. Med mindre han har kommet av gårde allerede. Jeg må finne ut hva han mener om det. Det er fortsatt ting vi må finne ut av. Vi har ikke kjørt supermange ritt sammen. Uansett må jeg være sterk nok til å henge med de som kommer først til mål.

Kristoff tror imidlertid at Katusha-Alpecin har fått en ny dimensjon med Martin i laget. Sportsdirektør Torstein Schmidt greier ut taktikken i grove former.

– Martin vil har friheten til å følge angrep. Hvis han kommer i en favorittgruppe med Sagan og Gilbert for eksempel, så trenger han ikke å vente på Kristoff. I et slik scenario vil det være bedre for oss å følge kontraangrepene og sitte med en veldig rask avslutter bak. Både Alex og Tony starter med like muligheter, sier den tyske sportsdirektøren.

Roet sjefene med De Panne-seier

Hvis antall fremmøtte journalister på Katusha-Alpecins pressekonferanse fredag var et presist barometer for Kristoffs favorittstatus før Flandern, vil han nok ikke få mer enn én eller to stjerner i den store flamske avisen Het Nieuwsblad søndag morgen.

Det labre oppmøte var nok også en refleksjon av nordmannens sesong så langt. Mens det har gått trutt i klassikerne i Belgia så langt, presterte 29-åringen godt i Milano-Sanremo (4.plass) og De Panne Tredagers som vanlig. Etappeseieren onsdag var et effektivt botemiddel for den spente atmosfæren internt.

– Jeg føler laget har vært ganske stresset. Vet ikke helt hvorfor. Jeg har ikke kjørt så veldig mye bedre i disse løpene tidligere år uansett. Jeg sa før sesongen at jeg ville prestere bra i Sanremo og Flandern. Foreløpig har jeg prestert godt i løpene jeg lovet. Søndag får vi se hva som skjer. Jeg vet ikke hvorfor de stresser så mye, avslører Kristoff.

– Det har vært mye styr. Vi har ikke prestert som håpet. Derfor var det godt å prestere godt nå, og få roet sjefene litt, sier Storhaug-ekspressen – som dampet inn til en etappeseier i De Panne, lagets første seier i Belgia denne sesongen.

– Jeg fulgte ikke Gilbert på Muuren (etappe 1 i De Panne), og det har gjort meg litt usikker. Jeg har ikke manglet mye på formen. Bare den siste lille biten, som jeg håper nå er på plass etter De Panne.

Den gode følelsen

Vanedyret Kristoff har som vanlig ladet opp til Flandern med De Panne Tredagers denne uken, rittet hvor han tok sin første profesjonelle seier utenfor Norge. Nesten hver dag underveis fikk han spørsmål om hvorfor han kjører det stressende rittet, når andre Flandern-favoritter (sett bort ifra Philippe Gilbert) er hjemme og trener i ro og mak.

– Jeg finner alltid en god følelse her, gjentok Kristoff til det kjedsommelige.

Og nordmannen liker ikke endring. Derfor var det heller ikke «en god følelse» å flytte base fra Kortrijk til Beveren (nærmere den nye startbyen Antwerpen) i dagene før Flandern rundt. Park Hotel i Kortrijk huset ikke bare rytterne til Katusha, men også de gode minnene fra feiringen etter Flandern-seieren i 2015.

– Det var koseligere å bo i byen og ikke rett ved en motorvei som her, sier Kristoff litt oppgitt.

– Jeg har bodd i Kortrijk i alle år og føler litt at det er blitt hjemmet mitt i Belgia. Så det er rart å komme her til …. Beveren… eller hva det heter.

Hvilken taktisk plan gir han god følelsen før søndag? Gå etter Peter Sagan? Er det lurt eller bare selvmord?

– Hvis jeg har krefter, så er det det smarteste. Sagan kjører uansett hvem han har på hjul. En gruppe med han og Van Avermaet hadde vært det beste. Jeg vet at jeg kan slå dem begge i en spurt. Men jeg klarer ikke å kjøre fra dem.

– Sagan kjører som regel med alle, men begynte å bløffe i Gent-Wevelgem?

– Fordi de andre ikke kjørte med ham. Men jeg hadde kjørt med ham. Og da er han fornøyd og bare kjører på.

Saken er levert av procycling.no!

fra norsk tipping

(Dagbladet): I går ble en 24 år gammel mann siktet for å drept sin egen far i Sørlia i Steinkjer.

24-åringen varetektsfengsles i fire uker, med medieforbud og fullstendig isolasjon i en uke.

Siktede samtykket til fengsling, forutsatt at han får opphold på psykiatrisk sykehus i fengslingsperioden.

24-åringen vil trolig bli overført til Brøset psykiatriske sykehus i Trondheim rett over helga.

Utilregnelig?

I kjennelsen, som ikke er unntatt offentligheten, står det at retten finner at siktede med skjellig grunn kan mistenktes for en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder.

Forsvarer Christensen fortalte til Dagbladet tidligere i dag at hans klient kan ha vært psykotisk i gjerningsøyeblikket.

Rettspsykiater Michael Setsaas undersøkte den siktede i går, og konkluderte med at det er betydelig tvil om siktede var tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

- Retten har lagt til grunn til at han kunne være utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Min klient anket kjennelsen på stedet, noe som var litt overraskende, sier Rolf Christensen.

Preget av hendelsen

Forsvareren sier 24-åringen er preget av hendelsen.

- Han er veldig nedfor. Han er litt vanskelig å få kontakt med, sier Rolf Christensen.

24-åringen ble pågrepet i går, etter å ha vært involvert i det som først ble omtalt av en slåsskamp av politiet.

Faren, en mann i 60-åra, døde som følge av voldsepisoden, som fant sted ute på gata i et boligfelt i Sørlia i Steinkjer.

24-åringen erkjenner å ha forvoldt farens død, men han erkjenner ikke straffskyld.

fra norsk tipping

SARPSBORG (Dagbladet): Emil Iversen (25) var forrige sesongs stjerneskudd i internasjonal langrenn da han gikk fra å konkurrere i skandinavisk cup til å banke til med tre verdenscupseiere.

Meråker-gutten ble belønnet med landslagsplass og tok nye steg denne sesongen. Etter en god sesonginnledning, med unntak av Tour de Ski, nådde Iversen et nytt klimaks da han herjet under verdenscuphelga i Falun i slutten av januar. Blant annet slo han Martin Johnsrud Sundby i en ren duell på tremila.

Iversen seilte opp som en gullkandidat i VM i Lahti på både sprinten, lagsprinten, 15 kilometer klassisk og stafetten. Mesterskapet ble tidenes antiklimaks for Iversen: Tre fall, to vrakinger og ingen medaljer ble fasiten.

Heller ikke etter VM har Iversen oppnådd sine mål. Plutselig kom all motgangen på en gang.

- Jeg har ikke vært så dårlig på ski på fem-ti år. Det er kjedelig, men nå er heldigvis sesongen ferdig. Jeg får prøve å se på det som var bra, fram til og med lagsprinten i VM da jeg falt. Det er tungt, men jeg får bare prøve å glemme det og revansjere meg neste år, forteller Iversen til Dagbladet.

- Jeg fikk meg en knekk i VM og mistet mye selvtillit. Da mistet jeg litt av min greie – å ha det artig å gå på ski. Jeg mistet gnisten. Det har vært tungt, men når mai kommer, skal jeg revansjere meg. Jeg gleder meg til neste år, slik jeg får dette på avstand.

Problemet på landslaget

I sin første sesong på landslaget gjorde Iversen det lenge svært bra, fram til han gikk – bokstavelig talt – på trynet i Lahti. Tidligere har mange slitt i sin første sesong på elitelandslaget. Derfor er 25-åringen totalt sett ganske fornøyd med sesongen som helhet.

- Det er mange som har fått det tøft etter man har blitt tatt ut på landslaget for første gang og vært en skygge av seg selv. Sånn sett vil jeg gi meg godkjent og er ganske fornøyd, forteller Iversen.

Kahtrine Harsem snakket ut om problematikken overfor Dagbladet tidligere i sesongen. Iversen blir preget av hardkjøret til kapasitetsløpere som Martin Johnsrud Sundby, Didrik Tønseth, Niklas Dyrhaug, Sjur Røthe og Hans Christer Holund.

- Det har vært tøft på trening med veldig hardkjør. Det blir litt endring på treningsplanen til neste sesong. Nå kjenner jeg styrkene og svakhetene til landslagsutøverne bedre. Da er det lettere å være mer kynisk, sier Meråker-gutten.

Iversen er en annen type løper enn de øvrige. Han er mer eksplosiv og må trene annerledes for å lykkes.

- Blir preget av de andre

Det er imidlertid ikke alltid like enkelt når han ser hvordan de andre landslagsgutta banker på i treningshverdagen.

- Ja, man blir litt preget av de treningsmengdene. Men jeg har vist at jeg kan hevde meg og vinne, selv om jeg henger litt etter på trening om høsten. Det er en trygghet som jeg skal ta med meg. Det blir litt endringer som gjør at jeg tror jeg kan bli enda mer stabil neste sesong.

- Hvilke da?

- Det handler om å ikke bry seg om hvor mye de andre gutta trener og ligger an. Det er veldig mange sterke gutter på laget som trener voldsomt mye, men som er seigere og har en annen kropp. Jeg kan ikke trene som dem og må trene annerledes. Neste sesong må jeg trene enda mer annerledes, erkjenner Iversen.

- Har dette bekymret deg?

- Jeg var ikke bekymret, men jeg har tenkt vært observant på det. Det er viktig å holde på det som fungerer best for deg. Johannes Høsflot Klæbo viser at man kan hevde seg selv om man ikke trener like mye og hardt. Han viser at det kan fungere selv om han ikke trener mest. Det er til inspirasjon for meg. Da blir det lettere å holde seg frisk og uthvilt.

Vil ha inn Krogh og Klæbo

Nå håper Iversen at han får Finn-Hågen Krogh og Johannes Høsflot Klæbo med seg opp på allroundslaget, slik at han får to utøvere som minner mer om ham selv, som trener færre treningstimer enn de øvrige og som kan matche Iversen på hurtighetsdrag.

- Vi er ganske like. Det blir spennende å se om jeg får Krogh og Klæbo på laget. Da kan vi kanskje danne en gruppetto på langkjøringer. Jeg skulle gjerne hatt begge dem på allroundlaget. De er mer lik meg enn Didrik, Sjur og Hans Christer. Det tror jeg er bra for laget, så får vi god matching på hurtighetsdrag også.

Iversen hyller Klæbo.

- Han er det største langrennstalentet vi har sett gjennom tidene. Klæbo er en jordnær fyr som vet hva han gjør. Han blir nok en ekstrem sterk konkurrent de neste ti årene. Han er som inspirerer og som jeg vil ha i bakhodet når jeg trener.

- Vi får rådføre med hverandre. Jeg kom jo litt fra intet jeg også i fjor, så jeg har nok noen tips. Så håper jeg å få noen tilbake.

- Det er brutalt

Denne sesongen har vært en kontrastfull reise for Iversen, som i sine beste stunder har vært best i verden og andre stunder har gravd seg lengre ned enn kanskjen oen andre.

- Det er brutalt å kjenne at toppnivået kan være så høyt, men at de ikke fungerer når det gjelder. Men jeg har kommet meg over det og satser på å slå sterkere tilbake neste sesong. Da er målet å kjempe om pallplass sammenlagt i verdenscupen og ta medalje i OL, forteller Iversen.

- Jeg har sagt en del ting jeg ikke mener selv. Sånn er det. Man legger livet i det. Da er det greit å miste hodet litt etter rennet. Det kan bli mye følelser og tanker rett etterpå, men når man får summet seg, skjønner man at det kanskje ikke var så smart sagt.

Den siste perioden har han forsøkt å koble av.

- Jeg har holdt på å flyttet inn i nytt hus den siste tiden og har fått koblet av med litt andre ting. Jeg skal glemme dette og se på de rennene som har vært gode.

Lokkemat til Northug

I tillegg til Krogh og Klæbo skulle Iversen gjerne også hatt med kompisen Norhug på landslaget.

- Jeg skulle gjerne hatt Petter på laget også, men det er tydeligvis ikke nok med meg for å lokke med ham. Vi skulle nok hatt noen damer, helst glamourmodeller. Men jeg vet ikke om Tor Arne er så interessert i det. Jeg tror noen glamourmodeller kunne ha vært et nødvendig trekkplaster, mener Iversen.

- Hvilken aldersgruppe da?

- Det er vidt spekter fra rundt 20 til 40 år. Jeg setter grensa fra 22 til 25 år. Jeg er kritisk når det kommer til konematerialet. Jeg er selvfølgelig ute etter det. Alle gutter er på utkikk etter kone, selv om jeg ikke skal ha familie helt ennå. Jeg har bygd meg hus nå, så jeg er et lite steg på veien.

Slår tilbake mot kritikken

Før Lahti-VM kritiserte han Northugs treningsfilosofi etter smellen han gikk på i høst.

Nå slår langrennsstjerna tilbake mot kompisen.

- Nå tror jeg Emil må kritisere sitt eget opplegg i stedet. Du ser det på mønsteret at han ikke har den samme punchen på lagsprinten i VM. Når han har den, er han rå. Men når Emil ikke er i form, er han ikke noe bra. Men det er en sånn løper du vil være: enten vinner du, eller så er du langt bak, sier Northug til Dagbladet.

- Emil var styggsterk i Kuusamo og gikk fort en del skirenn etter det, ikke minst i Falun. Der gikk han kjempebra, men så fikk han en dupp fram mot VM. Det er der han må gjøre evalueringen sin og finne ut hva han må gjøre annerledes, mener 31-åringen fra Mosvika.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Onsdag skrev administrator i Facebook-gruppene Nav Hjelpen og Uførehjelpen Randi Sejer et debattinnlegg i Dagbladet, der hun gjorde oppmerksom på at flere gjerne vil ha aprilutbetalingen flyttet til før påske.

Hun skrev blant annet:

«Det var et sterkt ønske for mange å få den før påske. Vi rettet mange henvendelser til Nav om dette, men tilbakemeldingene var at Nav holdt fast i utbetalingsdato den 20. Begrunnelsen for det var at uføre trenger forutsigbarhet og faste datoer. En forklaring som de fleste uføre ikke forstår, da Nav på eget initiativ endrer utbetalingsdato i mai og desember til mellom 10. og 15. Altså trenger uføre forutsigbarhet kun når Nav bestemmer det »

Innlegget er i skrivende stund, delt, likt eller kommentert 7500 ganger.

Framhever forutsigbarhet

Dagbladet tok kontakt med Nav, og økonomi- og styringsdirektør Geir Axelsen, som svarer at utbetalingene skjer til faste datoer.

- Hvert år setter vi opp en plan for utbetalinger, hvor vi tar hensyn til helligdager. Denne planen blir publisert på nav.no. Årsaken til det er at de som mottar penger fra NAV skal vite når de får pengene på konto. Slik at de kan disponere pengene ut fra en fast utbetalingsdato og ha forutsigbarhet i økonomien.

Det er kun i mai og desember de har tidligere utbetalinger.

- Uføretrygden betales i all hovedsak ut den 20. i hver måned. Påskedagene er i år mellom 13. og 17. april, da vil utbetalingen av uføretrygden komme som vanlig den 20. april. Vi gjør unntak for desember. Da vil de som mottar uføretrygd få pengene rundt den 12. desember og i mai vil pengene være på konto før 17. mai. , sier Axelsen til Dagbladet.

Sejer skriver videre at situasjonen for mange har forverret seg etter uførereformen i 2015, og at bostøttereglene som nylig er endret, har gjort at mange har mistet bostøtteinnlegget.

Dagbladet sendte over et oppfølgingsspørsmål om det ikke er spesielt i år, siden mange har mistet bostøtten, men et døgn seinere, har vi ikke mottatt noe svar.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Forholdet mellom Russland og Norge er om ikke iskaldt, så i alle fall svært kjølig. Ordkrigen mellom norske og russiske myndigheter har tiltatt i styrke de siste månedene, og kulminerte – foreløpig – da den russiske ambassaden i Oslo karakteriserte forholdet mellom de to landene som «ikke holdbart».

Helt uavhengig av dette har norsk barnevern fått mye oppmerksomhet mange steder i Europa de siste årene, ikke minst i Russland.

I 2014 gikk den russiske barneombudsmannen Pavel Astakhov og beskyldte Norge for «terror», for å ha adskilt 55 russiske barn fra sine foreldre og for å kidnappe russiske barn.

Advarer turister

Dette har tydeligvis satt seg så godt, at når russisk UD nå publiserer et skriv der de kommer med retningslinjer for hvordan russiske turister bør oppføre seg når de er på ferie i utlandet, er dette det eneste det står spesifikt om Norge:

«Det er viktig å være spesielt oppmerksom på den strenge lovgivningen når det gjelder alle former for vold mot barn. Det inkluderer klaps mot hodet, bruk av høy stemme, osv. Slik adferd kan framtvinge spørsmål fra barnevernet og politiet, med alt det innebærer av konsekvenser.»

- Ser positivt på det

På spørsmål om hvordan barnevernet forholder seg til stikk som dette, svarer direktør i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Mari Trommald, følgende:

- Vi vet at det ikke er bra å slå barn og at vold mot barn ikke er forbundet med noen positive effekter. Derfor kan vi velge å se positivt på at russiske turister avstår fra å slå barn når de er i Norge. Jeg håper flest mulig også tar med seg denne skikken hjem av hensyn til barna, sier hun til Dagbladet.

Selv om Norge, og besøk her i landet, bare er nevnt en gang spesifikt, er publikasjonen full av generelle råd om hvordan russiske myndigheter ønsker at russere på utenlandsferie skal oppføre seg.

Begrunnelsen for å gå ut med rådene er å unngå «uønskede hendelser», som da – for Norges vedkommende – å få barnevernet på nakken.

Råd om akseptabel oppførsel

Om Sverige får russiske turister råd om at det kan være vanskelig å prate med svensker om følelsesrelaterte saker. I Canada frarådes de å fleipe om likestilling og i Nederland advares de mot å komme for sent til avtaler.

I Norge skal de altså ikke klapse egne eller andres barn på hodet.

Her er hele smørbrødlista (på russisk) hvor russisk UD gir sine landsmenn råd om hva som er akseptabel oppførsel når de oppholder seg i utlandet.

fra norsk tipping

(FourFourTwo): Bastian Schweinsteger ble i går presentert som Chicago Fire-spiller etter overgangen fra Manchester United. Men det var en i salen som stjal oppmerksomheten.

Det var videoreporter Derek Henkle, utsendt fra nyhetsbyrået AFP, som kom med et merkelig spørsmål om hvorvidt Schweinsteiger håpet å vinne VM med Chicago Fire. Schweinsteiger henvendte seg til manager Veljko Paunovic, og det var tydelig at tyskeren skjønte at det var noe som ikke stemte.

Reporteren tok etter hvert selv ordet igjen, og ba om å få omformulere spørsmålet. Det ble ikke noe bedre (se video øverst i artikkelen).

- Først trodde jeg han ikke forsto spørsmålet. Det jeg forsøkte å få svar på, var om vi kunne forvente store trofeer fra Chicago Fire, særlig etter suksessen til Chicago Cubs (baseball) og Chicago Blackhawks (ishockey), sier Henkle.

Videoreporteren forteller at han mente å snakke om VM for klubblag, som Chicago Fire vil kvalifisere seg for dersom de skulle vinne CONCACAF Champions League.

- Vi som klubb spiller ikke i VM, vi får rette det til MLS-cupen, sa Chicago Fires sportsdirektør Nelson Rodriguez, før Schweinsteiger fikk ordet.

- Beklager

Henkle forteller at han ikke er en sportsreporter, men at han dekker mange forskjellige temaer for AFP. Han har derfor ikke alltid like god kunnskap om emnene han jobber med. Schweinsteiger svarte heldigvis høflig på spørsmålet.

- Jeg beklager virkelig hvis jeg fornærmet noen. Jeg har skjønt at jeg snakket om feil turnering og jeg er veldig takknemlig for at Schweinsteiger forsøkte å rydde opp for meg. Det var fint gjort, sier Henkle til The Telegraph.

Saken fikk stor oppmerksomhet i sosiale medier i går, og mange latterliggjør Henkle. Det har han selv fått merke på kroppen.

- Det har vært noen turbulente 24 timer for meg, og det har vært ganske aggressivt i sosiale medier og slikt. Vi journalister liker ansvarlighet og jeg er her for å gi det, sier Henkle.

40-åringen forteller at han dekker alt fra politikk til vitenskap, og innrømmer at han ikke er redd for å spørre når det er noe han lurer på.

Godt betalt

Amerikanske Major League Soccer blir altså neste stoppested for Sebastian Schweinsteiger, som fikk lite spilletid i Manchester United både under Louis van Gaal og José Mourinho.

Ifølge Chicago Tribune skal midtbaneveteranen ha signert en ettårskontrakt verdt 4,5 millioner dollar (rundt 35 millioner norske kroner) med Chicago Fire. Det betyr at han blir han en av de best betalte spillerne i MLS.

Chicago Fire er nummer sju i Eastern Conference etter tre spilte kamper.

fra norsk tipping

(procycling.no): Skal man kastes ut av sykkelritt om man lurer seg unna brosteinen? Det er en het potet under opptakten til Belgias største sykkelfest, Flandern rundt.

UCIs rådende regelverk fikk i 2014 et tillegg som sier at ryttere som sykler på fortauet «enten skal straffes med bot på 200 sveitserfrancs, eller ekskludering».

Under lavprofilerte tredagers i De Panne, gikk man for bot til de 15 rytterne i brudd som inntok starten av De Muur på fortauskanten.

Philippe Gilbert og norske Ole Forfang var blant rytterne som ble bøtelagt. Deretter bekreftet Adrian Aas Stien at beskjeden foran neste dag, var at ryttere som brøt reglene, skulle kastes ut av rittet.

Lagsjefer vil ha mer sperring

Trusselen om ekskludering, hvor tom eller innholdsrik den enn er, eksisterer også foran søndagens Flandern rundt.

Der har arrangøren i langt større grad vært flinkere til å sette opp sperregjerdene helt inntil brosteinspartiene, slik at rytterne ikke får noe valg.

Det gir mer spektakulære TV-bilder, bringer publikum tettere inn på rytterne og øker kanskje også sjansen for en og annen velt. Det som i hvert fall er klart, er at lagsjefene støtter løsningen med fysiske avsperringer, snarere enn at rytternes rettferdighetssans skal utfordres.

- Det finnes i realiteten bare to løsninger. Enten gjør du det umulig å bruke fortauet, ved å sette sperregjerder langs veien, ellers får man begynne å kaste ryttere ut av løpene. Det bør ikke finnes noen mellomting, sier Quick Step-sjef Patrick Lefevere til cyclingnews.com.

Han innrømmer at rytterne alltid forsøker å finne den korteste veien til målet:

- Dersom de ser en mulighet til å gjøre det lettere for seg selv i noen hundre meter, vil de ta den.

UCI-kommissær: – Ingen diskusjon!

På den andre siden varsler sjefen for UCI-kommissærene, Didier Simon, at han er klar til å ta affære under Flandern rundt.

- Dersom noen ser sitt snitt til å lure til seg én meter på fortauet, vil de umiddelbart bli fjernet fra rittet. Uten diskusjon.

Flandern-sjef Wim Van Herreweghe maner UCI-kommissærene til å iverksette «strengere tiltak» mot ryttere som forsøker å lure seg unna brosteinen.

Han deler også bekymringen til arrangøren av De Ronde, som opplevde at rytterne syklet faretruende nære tilskuerne på fortauet.

- Ingen ønsker å sparke ryttere ut, men om det skjer en ulykke med en tilskuer, er det veldig alvorlig, påpeker Van Herreweghe overfor cyclingnews.com.

Stygg ulykke i 2014

I 2014 pådro en kvinnelig tilskuer seg permanente skader etter å ha kollidert med Johan Van Zummeren under nettopp Flandern rundt.

- Det er tøft. Men jeg har det bedre på sykkelen enn om jeg skulle ha sittet hjemme. Det er en måte å prøve å glemme det som skjedde på. Jeg holder kontakten med dem via telefon, sa Van Zummeren mens den 65 år gamle kvinnen fremdeles lå hardt skadd på sykehus.

Under årets Omloop Het Nieuwsblad kom uenigheten om bruk av fortauet igjen i nyhetsbilde. Da fikk bruddet på seks mann lov til å sykle på fortauet, mens det sto en politimann og passet på på den samme strekningen da forfølgergruppen ankom samme parti.

Også i forkant av det rittet hadde UCI advart om at de som unngikk brosteinen ville bli kastet ut av rittet.

Problemet var kanskje at i den aktulle gruppa satt Sep Vanmarcke, Peter Sagan og Greg Van Avermaet.

Trioen som til slutt inntok de tre trinnene på podiet den dagen. Hadde UCI-kommissær og arrangør gjort jobben sin den gangen, hadde vi sluppet å diskutere sykling på fortau foran den 101. utgaven av Flandern rundt.

Artikkelen er levert av sykkelnettstedet procycling.no!

fra norsk tipping

Nå når den norske fotballen omsider begynner å rulle igjen, inntar publikum tribunene for å se på. Ikke i samme antall som for noen år siden, men også i år vil trolig en gjennomsnittlig serierunde bli sett av over 50 000 tilskuere, og det bare i toppdivisjonen.

Publikum er av mange slag, og har mange slags motiver, ikke minst i fotball. Flertallet kan best beskrives som tilskuere, de overværer først og fremst det som skjer på banen og responderer eventuelt på det. De kan klappe for gode prestasjoner, løfte på hatten de neppe har hvis hjemmelaget skulle score, og de kan stønne oppgitt over en feilpasning eller en dårlig dommeravgjørelse. For øvrig sitter de nokså stille og konsumerer den smule underholdning kampen måtte by på.

De som kaller seg supportere, avviker fra dette mønsteret. Supportere definerer seg ikke som tilskuere, eller i hvert fall ikke bare som tilskuere. De er like mye deltakere. De overværer ikke bare en fotballkamp, de har som mål å være med å skape den, forstått som et helhetlig ritual hvor det som foregår på banen og på tribunen på en måte forutsetter hverandre. Mange supportere har en usvikelig tro på at trøkket de lager kan påvirke resultatet av kampen. Hjemmelaget skal kjenne at de har folk i ryggen og dermed løpe enda litt mer og fortere, bortelaget skal kjenne atmosfæren som ubehagelig og helst bli handlingslammet. Det er slett ikke sikkert at det foreligger noen slik effekt, men den begrunner likevel mye av det supportere gjør.

Hva skiller ellers selverklærte supportere og den jevne tilskuer? Blant annet at supportere synger mer og lager mer lyd, og at dette bare delvis er avhengig av hvordan kampen arter seg. Sett fra utsiden kan en supportertribune fremstå som en imponerende vegg av lyd, relativt koordinert og enhetlig. Det er normalt også mer farger på tribunene hvor supporterne oppholder seg, og i det hele tatt mer liv og røre.

Jeg tror ikke folk flest, hverken den jevne tribunesliter eller de som foretrekker å se fotball på TV, nødvendigvis beundrer disse miljøene. Men jeg tror likevel mange skjønner at supporterne i mange tilfeller bidrar til å gi fotballkamper en mer minneverdig atmosfære. Slik blir supporterne, ikke i kraft av sitt antall, men i kraft av sin evne til å påvirke stemningen, viktige normsendere for hvordan fotball best bør oppleves. Det vises også ved at klubbene i økende grad oppfatter dem som tydelige interessenter; som stemmer det er verdt å lytte til.

Supporterne skiller seg også fra det øvrige publikum på en annen måte: de står, og de foretrekker å stå. Selv i de tilfellene hvor de faktisk har en stol på plassen sin, står de. Hvorfor gjør de det?

Den praktiske begrunnelsen er at supportere har sang som et viktig virkemiddel, og man synger normalt bedre stående enn sittende. I tillegg kommer at det å stå er et bedre utgangspunkt for å hoppe, som mange supportere også gjør til visse sanger.

Historisk har ståplassene vært de billigste på alle slags kulturarrangementer, og slik var det i fotball også. De billigste plassene befant seg ofte på kortsidene bak målene, og det var der supporterne begynte å samle seg, særlig da ungdomstiden begynte å bli en mer tydelig avgrenset livsfase i 50- og 60-årene. Folk med penger kunne betale seg ut av ubehaget ved å stå, og finne seg et sete. Men slik supporterkulturen har utviklet seg, er det å stå den beste måten å oppleve fotball på. Det kunne vært flaut å ikke ha råd til noe annet enn å stå, men i stedet ble det omtolket til et symbol på høy status på fotballfeltet.

Slik er det knapt på mange andre felt. Operaen selger for eksempel ståplasser, men jeg tviler på at de mest fremskredne operaentusiastene bevisst går for disse plassene. For noen år siden ville Ryanair tilby flypassasjerer ståplasser. Det ville neppe vært noe for forretningsreisende.

Ståplasser i fotball er heller ikke noe for folk som drar på kamp for å pleie forretningsforbindelsene. Men i motsetning til i operaen og på flyet er det likevel de som har ståplassene som angir tonen for hva en fotballkamp er for slags arrangement. De sosiale og kulturelle elitene har ikke klart å etablere noe hegemoni. Hvis de vil bli tatt alvorlig på feltet, må de tvert imot adoptere kodene som supporterne har utviklet. Supporterne kan på sin side snakke foraktfullt om VIP-tilskuere som er mer opptatt av rekesmørbrødene sine enn av å støtte laget, og det samme kan enkelte spillere gjøre.

Kanskje kan fotballkamper best sammenlignes med rockekonserter. Der er også liv og røre blant publikum ofte en forutsetning for en god opplevelse, og liv og røre skapes best om man kan bevege seg, skumpe i hverandre, danse og hoppe.

At supportere foretrekker ståplassene har i tillegg historiske årsaker. Som nevnt er naturligvis ståplassene billigst, og fotballen gir fortsatt assosiasjoner til arbeidsfolk som vil avreagere et par timer etter en hard arbeidsuke, gjennom å skrike, skråle, synge og lufte sine frustrasjoner. Det er denne holdningen som angir tonen for hvordan fotballkamper bør arte seg, og hvordan et godt publikum skal oppføre seg.

Fordi ståplasser er mer fleksible og åpner for en viss bevegelse, legger de også til rette for kollektive uttrykksformer. En sittende tilskuer på et avgrenset og definert sete er et individ, avgrenset fra andre individer. Det legger til rette for en individuell opplevelse. Tilskueren blir da en kunde som betaler for et par timers underholdning, og som kan sette seg mer eller mindre bekvemt ned og konsumere kampen. Folk som finner sitt sete på en fotballkamp, kan føle lettelse hvis de oppdager at setet ved siden av dem er tomt, slik at de for eksempel kan legge fra seg jakka si.

Hvis man står, er man i stedet en del av et kollektiv, og nærheten til andre gir energi i stedet for å tappe deg. Nærheten til andre skaper ikke ubehag, men en følelse av fellesskap. Om det er tomt rundt deg, søker du mot gruppen. Kollektivet er en forutsetning for all den synging, hopping og roping og annen bevegelse som kommer til uttrykk.

For stående supportere er fotballkampen slik både vedlikehold av det de oppfatter som en tradisjonsrik praksis, så vel som en mulighet til å søke mot euforiske opplevelser. Mens mange bruker fotball som en kilde til rekreasjon, en mulighet til å lade batteriene etter en hard dag eller uke, er det for supporterne motsatt: de ser ikke fotball for å koble av, men for å koble seg til. De er mer utladet når kampen er slutt enn når den begynte, enten det endte med seier eller tap.