I en lengre sak i Dagbladet Magasinet lørdag 24. juni beskrives Kulturrådets mange støtteordninger som et system der vennskap og kjennskap på Facebook er avgjørende for hvem som blir tildelt støtte. Vi, som styrer de organene som tildeler denne støtten, ønsker med dette å si at vi ikke kjenner oss igjen i saken og at vi har full tillit til våre til sammen nesten 300 råds-, styre-, utvalgs- og komitemedlemmer.
Kulturrådets støtteordninger har som felles formål å stimulere samtidens mangfoldige kunst- og kulturuttrykk og å bidra til at kunst og kultur skapes, bevares, dokumenteres og gjøres tilgjengelig for flest mulig. Avsetningene Norsk kulturfond, Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde er på til sammen nesten 1,3 milliarder kroner. De organiseres noe ulikt, men har det til felles at midlene deles ut på bakgrunn av kunst- og kulturfaglig skjønn. Det betyr at det er oppnevnte kunstnere og kulturarbeidere, som på bakgrunn av sin fagkunnskap og kjennskap til norsk kunst- og kulturliv, som avgjør hvilke søkere og prosjekter som tildeles støtte. Våre om lag 60 støtteordninger har ulike kriterier for hvem som kan søke og hva som kan få støtte. Felles for alle ordningene er at høy kunstnerisk kvalitet er det viktigste kriteriet i vurderingene.
Vurdering basert på kunstnerisk skjønn er ikke en metode Kulturrådet har funnet på eller er alene om å praktisere. Her ønsker vi å henvise til «Innst. S. nr. 316», der det klart fastlås at rådets sammensetning er et basert på deres samlede faglige kompetanse:
«Departementet vil understreke at rådets beslutninger er basert på et kunst- og kulturfaglig skjønn… De skal arbeide etter prinsippet om armlengdes avstand både fra politiske myndigheter og ulike interesser. Rådet bør ha full autonomi i sin kunstfaglige skjønnsutøvelse.»
Kvalitet kan ikke måles og vurderes etter gitte kriterier, slik vi kan med et regnestykke eller en byggesøknad. Kvalitet varierer i ulike sammenhenger, og det vil også være en andel subjektiv oppfatning, basert på erfaring og kunnskap, som bidrar inn i vurderingen. Det er derfor laget strenge regler for oppnevning og habilitet, nettopp for å hindre at man gir støtte til sine «egne» venner eller meningsfeller, slik Dagbladet indikerer i sin sak. Kulturrådets habilitetsreglement praktiseres svært strengt, og vi følger også forvaltningsloven og offentlighetsloven. I tillegg kontrollerer Riksrevisjonen at administrasjon, utvalg, råd og komiteer utfører de oppgavene de er satt til å forvalte. Kulturrådet har faktisk fått ros fra Riksrevisjonen for hvordan habilitetsreglementet praktiseres. Dette mener vi kommer dårlig fram i saken i Dagbladet. Det er heller ikke tatt hensyn til hvem som har gått på gangen under søknadsbehandlingen, når Dagbladet har sett på hvem som gir støtte til sine Facebookvenner.
Når det er sagt så er det et faktum at norsk kunst- og kulturliv er et lite og relativt oversiktlig miljø. Telemarksforskning oppgir i den siste levekårsundersøkelsen for kunstnere (2015) at det finnes ca. 24 000 kunstnere i Norge. Blant disse er det garantert kunstnere som ikke pleier stor omgang med andre kunstnere. Men vi mener at det heller ikke er unaturlig at norske billedkunstnere eller forfattere både er venner, og ikke minst at de inngår i et profesjonelt nettverk, som jo Facebook er for veldig mange. I dag er det vel heller mindre vanlig at du ikke er Facebook-venn med noen av dem du studerte med, jobber med eller omgås profesjonelt. Vi vet at flere av de som sitter i våre utvalg har 3-4000 venner på Facebook. Det sier seg selv at man ikke er nære venner med alle disse. Det å være venner på Facebook kvalifiserer ikke til at du er inhabil. Det er ditt personlige eller profesjonelle forhold til søker som er avgjørende. Og det er et forhold vi opplever at våre oppnevnte utvalgs- og komitemedlemmer tar på største alvor.
Våre tre fond mottar til sammen over 19 000 søknader i året. Alle søknader får minst en totrinnsbehandling, det vil si at de vurderes i minst to instanser, noen ganger i tre. Skulle det i tillegg blitt gitt fyldige avslagsbegrunnelser for alle disse søknadene måtte vi brukt langt mere penger på administrasjon og saksbehandling enn i dag. Vi ønsker mest mulig kunst og kultur for de offentlige midlene vi forvalter, og selv om systemet ikke er perfekt, mener vi at dagens system er den beste måten å organisere det på. Noen må gjøre vurderingene, og vi tror og mener at de fleste i kunst- og kulturfeltet er enige med oss i at det er bedre at det er representanter for kunstnerne selv som gjør denne vurderingen, og ikke bare byråkrater som vurderer etter objektive kriterier.
Vi forstår også godt at det er det kan være tungt å få avslag på en søknad og et prosjekt man selv har stor tro på, og at mange blir frustrert når de får avslag om offentlig finansiering av noe det er lagt mye tid og penger i. Vi kan bare oppfordre til å prøve igjen, og vi ønsker også å forsikre om at kritikk av systemet ikke diskvalifiserer til støtte ved en senere anledning. Vi prioriterer hele tiden mellom gode søknader, og det er bare de som vurderes som de aller beste som kommer gjennom nåløyet.
Til slutt vil vi understreke at av samlet kunstnerstand på om lag 24 000 så har Dagbladet kun snakket med en håndfull. Tidligere undersøkelser og vår dialog med feltet gir oss et annet inntrykk enn det Dagbladet skaper i sin artikkel. Vi håper og tror at vurdering etter kunstfaglig skjønn er den beste måten å forvalte midlene vi rår over. Men vi ønsker alltid en debatt velkommen og hører gjerne fra flere av kunstnerne vi er oppnevnt for å jobbe for.