NÅR Therese Johaugs forsvarere ber om åpne dører under høringen i Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS), er det et viktig bidrag i den internasjonale striden som pågår om hvem som skal kontrollere jakten på de egentlige doperne.
For nå gjelder det å sikre innsyn gjennom hele rettsprosessen slik at det blir mulig å se hva og hvem som påvirker utfallet i de enkelte sakene. Der sitter kulturminister Linda Hofstad Helleland i en nøkkelrolle som visepresident i Verdens Antidopingbyrå (WADA).
Det kan gi Therese Johaug hjelp fra uventet hold etter en vinter der Helleland ikke har gjort seg utpreget populær i norsk skisport.
DETTE kunne vært en dobbeltrolle, men den slapp kulturministeren idet WADA bestemte seg for ikke å være med på anken fra det internasjonale Skiforbundet (FIS) mot den norske straffeutmålingen i Johaug-saken.
Samtidig er det grunn til å tro at FIS diskuterte anken sin nettopp med WADA i forkant. Det er i seg selv ikke noe suspekt ved det. En koordinert internasjonal tilnærming til det vanskelige spørsmålet om straffeutmåling er bra. Det problematiske kommer først når det ikke er mulig å ettergå hvilke personer som har krevd denne anken eller hvorfor det plutselig var nødvendig for et internasjonalt særforbund å overprøve den nasjonale dommen.
Det er jo problemet når FIS ikke vil fortelle hvem som for anledningen har sittet i dopingpanelet sitt sammen med den canadiske formannen Patrick Smith, og dessuten er svært generelle i begrunnelsen av anken.
MEN hovedutfordringen for rettsprosessen i skiidretten er at det ikke er noe troverdig skille mellom FIS-styret og de som tar de juridiske beslutningene i de enkelte dopingsakene. Selve dopingpanelet blir satt sammen nettopp av styret.
Det er den type sammenblanding av utøvende og dømmende myndighet som er bakgrunnen for den advarselen som i vinter kom fra Europarådets kontrollgruppe for den europeiske anti-doping konvensjonen. Der understreket kontrollgruppa at de dømmende myndighetene måtte være uavhengige, og viste til den europeiske menneskerettskonvensjonens paragraf 6,1:
- Alle har rett til en rettferdig og åpen rettergang.
Og da er vi midt i den kommende debatten om en åpen høring for Therese Johaug i CAS.
FOR CAS-domstolen i Lausanne har ingen tradisjon for en slik åpenhet. I mange tilfeller er det de impliserte utøverne som selv ønsker lukkede dører, og det kan være greie grunner for det. Det unntaket beskyttes da også naturlig i den samme paragraf 6,1.
Her er det imidlertid Therese selv som vil ha full åpenhet for å gi offentligheten best mulig innsyn i en sak der hun mener seg urettferdig dømt. I og med at FIS anket dommen, har også Thereses forsvarerer ombestemt seg. De anker nå den norske avgjørelsen om 13 måneders utestengelse og legger til grunn at Johaug er uten skyld for at det anabole stoffet kom inn i kroppen hennes.
Nettopp Johaug-forsvarer Christian Hjort sin overbevisende sakframleggelse av «ingen skyld» var det spesielle i den åpne norske høringen i januar. Det gjør det ekstra interessant å få følge direkte med på den kommende CAS-høringen.
DER kunne altså den norske kulturministeren vært en part. I og med at WADA ikke anket Johaug-dommen, slapp hun denne dobbeltrollen.
Nå kan Linda Hofstad Helleland i stedet med full kraft jobbe for at Therese Johaug i likhet med hvilken som helst idrettsutøver har en rett til åpen høring. En rettighet som altså er sikret ifølge den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Det er en oppgave Linda Hofstad Helleland burde være spesielt skikket til etter ett år der hun med overbevisning og stor kraft har krevd nettopp åpenhet i den norske idrettsbevegelsen.
Nå er anledningen en av Norges største idrettsutøvere som er avhengig av hjelp fra sin egen idrettsminister. og det i en sak som gjelder mange flere enn vår egen helt.
Fullt innsyn i de ulike rettsprosessene er til nytte for all internasjonal idrett, og vil i lengden gi en mye mer effektiv og rettferdig kamp mot dopingmisbruket.