- Statsløshet er et helvete, spør du meg

(Dagbladet): – Dagene er like for meg. Jeg har mistet rettighetene mine. Jeg er rettsløs og statsløs. Jeg har verken ID, pass, jobb eller inntekt. I tillegg sitter jeg med masse regninger. Jeg har også mistet retten til å stemme, sier Mahad Abib Mahamud (30) til Dagbladet.

Etter at han i fjor mistet statsborgerskapet, har han saksøkt norske myndigheter for å få det tilbake. Dommen er ventet å falle neste uke.

I dag er Mahamud statsløs i Norge.

- Ifølge forvaltningen har jeg ikke eksistert siden 2008. Jeg mistet alt, pengene jeg har skattet og de opptjente pensjonspoengene mine. Denne saken har påført meg belastninger både fysisk og psykisk. Jeg mistet et liv, hus, jobb og alt jeg eide. Jeg lever et usikkert liv, jeg vet ikke hva som vil skje i ettermiddag eller i morgen. Jeg sover lite og spiser dårlig.

- Mine spørsmål er: Hva har forvaltningen eller regjeringen tenkt å gjøre med meg? Hvor lenge skal torturen jeg blir utsatt for fortsette? Når og hvor vil den ta slutt? Jeg vil leve som alle andre. Jeg unner ingen å bli statsløs. Statsløshet er et helvete, spør du meg.

Å gjøre noen statsløs

«Et statsborgerskap kan sies å være den juridiske forbindelsen mellom et menneske og en stat, som medfører rettigheter og plikter. En statsløs person anses ikke som borger av noen stat», skriver FN om begrepet.

Statsløse omfattes av FN-konvensjonen om statsløses stilling av 1954, og FN-konvensjonen om reduksjon av statsløshet av 1961. Førstnevnte ble ratifisert av Norge i 1956, og den andre i 1971.

Norge er forpliktet å følge disse to konvensjonene, og norsk lov er nødt til å samsvare med innholdet i dem.

Statsløs blir du dersom statsborgerskapet ditt blir tilbakekalt, og du ikke har et annet statsborgerskap du kan falle tilbake på. Personer kan få tilbakekalt statsborgerskapet sitt, dersom de har gitt uriktige opplysninger som har hatt betydning for forvaltningsprosessen – men ikke alltid.

I den norske statsborgerloven står det at «tilbakekall av statsborgerskap som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare foretas hvis søkeren mot bedre vitende har gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket».

I konvensjonen av 1954 står det følgende: «Stater skal ikke utvise en statsløs som lovlig oppholder seg på deres territorium, med mindre det skjer av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller den offentlige orden».

Er det uforholdsmessig å utvise med varig innreiseforbud?

Basert på opplysningene som framkom i rettssaken mellom Mahamud og staten, skal retten nå bestemme om det er mer sannsynlig at han har gikk uriktige opplysninger, enn at han ikke har det. Det er staten som har bevisbyrden.

Dersom retten finner at det er overveiende sannsynlighet for at Mahamud har gitt uriktige opplysninger, og at UNE kan opprettholde vedtaket om tilbakekall av statsborgerskap, kommer man til spørsmålet om utvisning.

UNE mener at Mahamud skal utvises fra Norge, med varig innreiseforbud i hele Schengen-området. Da vil man måtte gjøre en forholdsmessighetsvurdering:

«En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene», sier utlendingsloven.

Forholdets alvor må altså veies opp mot personens tilknytning til Norge.

Her kommer både Grunnloven og menneskerettighetene inn.

Menneskerettighetenes artikkel 8 omhandler retten til respekt for privatliv og familieliv: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når det er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn [...]».

Det samme går igjen i Grunnlovens § 102.

Norge vs. hjemlandet

Statens argument er at norske utlendingsmyndigheter baserer sin kontroll på at søkere forholder seg lojalt til loven og de vedtak som fattes i medhold til den. Systemet bygger altså på tillit.

Videre mener staten at man på grunn av et allmennpreventivt hensyn, må håndheve loven slik at overtredelser får konsekvenser.

Disse punktene oppsummerer spørsmålet om hvorvidt uvtvisning vil være uforholdsmessig: Tilknytning til Norge vs. hjemlandet, botid og slektninger i Norge vs. hjemlandet, alder ved ankomst, reiser til hjemlandet, språkferdigheter, familie i Norge, integrering, utdannelse og arbeid.

Staten konkluderer med at «tilknytningen basert på opphold på uriktig grunnlag må ilegges liten vekt, mens forholdets alvor er meget alvorlig».

Her er Mahamuds advokater helt uenige. De mener at staten har tillagt forholdets alvor for stor vekt, og at tilknytningen til Norge er nødt til å veie sterkere. Dermed konkluderer de med at det vil være et uforholdsmessig tiltak å utvise Mahamud fra Norge med varig innreiseforbud.

Mahamuds alder da han kom til Norge, vil her være et viktig punkt. Ifølge lovforslag Ot.prp.nr. 75 (2006-2007) fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, ønsker flere høringsinstanser et absolutt utvisningsvern også for utlendinger som er kommet til Norge i ung alder.

«Det er i dag et vilkår for utvisning at dette ikke er et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Som følge av dette vilkåret forekommer det svært sjelden at personer som kom til Norge før 12-årsalderen, blir utvist. Det finnes imidlertid eksempler på at det har blitt fattet vedtak om utvisning også av utlendinger som kom til landet før fylte 10 år. Selv om utlendingen ikke kom til Norge i ung alder, vurderes lang botid som et tungtveiende moment i forholdsmessighetsvurderingen.»

Dersom han sendes tilbake

Hvis det i Mahamuds sak konkluderes med at han skal utvises fra Norge, og at han skal returneres til Djibouti, vil dette medføre nok en prosess.

Norge har ikke inngått returavtale med verken Somalia eller Djibouti, men en avtale må ikke nødvendigvis være signert for at retur skal være mulig.

Norske myndigheter har imidlertid opplevd problemer i saker hvor returlandet ikke ønsker å ta imot den som utvises.

«Forhold som forårsaker returproblemer kan grupperes i to hovedtilfeller: I det ene tilfellet kan ikke retur til hjemlandet finne sted fordi hjemlandets myndigheter ikke vil ta imot egne borgere som ikke selv medvirker til hjemreisen, dvs. reiser frivillig. I det andre tilfellet kan ikke retur finne sted fordi utlendingens identitet er uavklart. At identiteten er uavklart kan omfatte både hvem utlendingen er og hvilket land utlendingen er hjemmehørende i», står det i en Stortingsinnstilling fra 2000-2001.

Gitt at Mahamud verken har oppholdstillatelse eller statsborgerskap i verken Somalia eller Djibouti, er man nødt til å søke om å få returnere.

I utlendingsforskriften omhandler § 8-7 UNEs mulighet til å gi oppholdstillatelse, der retur ikke er mulig å gjennomføre. Da må følgende vilkår være oppfylt:

«a) Det har gått tre år siden saksopprettelse uten at avslaget er iverksatt, og det er heller ikke sannsynlig at iverksettelse vil kunne la seg gjennomføre.
b) Det er ikke tvil om søkerens identitet. Som hovedregel må søkeren ha medvirket til å avklare sin identitet under perioden som asylsøker.
c) Søkeren har bidratt til å muliggjøre retur, herunder bidratt til å skaffe seg hjemlandets reisedokukment.»

- Både Norge og personen kan ha et problem

André Møkkelgjerd, juridisk seniorrådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), sier at norske myndigheter er avhengig av å få en form for aksept fra staten personen skal returneres til.

- Det er mulig å utstede et reisedokument for en enkeltreise, men Norge er avhengig av at den andre staten aksepterer dette. Det vil bli en konkret vurdering om det vil være mulig å returnere. Man kan snu på det og spørre: Hva slags dokumentasjon krever Norge for å akseptere at noen returneres tilbake fra utlandet?

Om man er statsløs eller ikke, vil ha en betydning for returprosessen.

- Hvis noen er fratatt statsborgerskap i Norge etter en korrekt forvaltningsprosess, så er personen i utgangpunktet ikke lenger Norges ansvar. Men hvis ingen stat aksepterer å ta personen tilbake, vil både Norge og personen ha et problem. Det finnes en snever unntaksregel i utlendingsforskriften som åpner for oppholdstillatelse for personer som er ureturnerbare, men den er svært lite brukt i praksis og vil nok ikke være relevant for en person som er fratatt statsborgskapet i Norge.

Ikke alltid mulig å gjennomføre

Møkkelgjerd sier at det av og til hender at personer blir returnert, uten at man vet om den andre staten vil akseptere det.

- Det er ikke alltid en formell prosedyre i forkant av en retur. Dersom personen har et pass fra hjemlandet, kan det være nok til at norske myndigheter forsøker å returnere. Men når man ankommer det som skal være hjemlandet, kan det oppstå uforutsette ting som gjør at mottakerstaten ikke akseptere retur. For eksempel hender det at noen hevder å være fra et annet land. Hvis norske myndigheter har lite dokumentasjon på en utlendings identitet, vil de forsøke å opprette en dialog med den andre staten og få en aksept for at retur kan gjennomføres. Returavtaler er en formalisering av en slik dialog.

Videre sier seniorrådgiveren i NOAS at vedtak som avgjør personens oppholdsstatus i Norge og spørsmålet om retur til hjemlandet, er to ulike ting.

- Norske myndigheter ser på spørsmålet om status i Norge, og muligheten for retur som to separate ting. Konsekvensen kan bli et vedtak som innebærer en plikt til å forlate landet, men at det ikke er mulig å gjennomføre vedtaket. Utlendingsnemnda (UNE) har normalt ansvar for spørsmålet om status i Norge, mens Politiets utlendingsenhet (PU) har ansvaret for å effektuere vedtaket. Hvis effektuering ikke er mulig, ender man opp i en uavklart situasjon i Norge med svært begrensede rettigheter, og få utsikter til en løsning, med mindre det skjer en endring i situasjonen.

Friday, March 10th, 2017 Bil

No comments yet.

Leave a comment

 
March 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Recent Comments