FORTELLINGEN om sprint-stafetten i VM 2017 skulle vært en hyllest til det å leke på ski. På et feil sporskifte ble det i stedet alvor:
- Der inne på skistadion så det ut som om vår mann kjørte i stykker hjemmefansens gullhåp like kaldt som forholdet de siste årene har vært mellom norsk og finsk skisport.
Det var ikke sant. Emil Iversen er så langt fra en kynisk langrennsløper det er mulig å komme. Med ham følger alltid smilet og gleden i toppidretten.
Og så ble det plutselig bare trist.
SELVE feilen var grei nok. Iivo Niskanen skled inn Emil meter for meter inne på stadion. Nordmannen merket at han kom; sjekket sporet på innsiden mens finnen kom skliende bak ham, men bestemte seg for seint å utnytte fordelen av indresvingen. For Niskanen hadde allerede skiftet spor, hadde klar høyest fart og så kom krasjet. Det var bare Emils skyld.
Sannsynligvis ødela han sitt eget gull. Emil Iversen mot Iivo Niskanen på oppløpssiden er rått parti uansett hvor presset trønderen følte seg av den jaktende gruppa bak.
Det får så være. Slike medaljer får gjerne gå tapt bare ikke Emil dømmer seg selv for hardt.
En feil; javel. Muligens et tapt VM-gull. Men heller ikke noe mer.
DET er sånt makkeren Johannes Høsflot Klæbo forstår. Det vil gjøre ham til en like flott type i langrennsmiljøet som Emil har vært etter gjennombruddet sist vinter:
- Vi er unge. Vi har vist at vi er de beste skiløperne. Det kommer mange flere sjanser, sa Johannes.
Og alt sammen stemmer.
FOR helt til Emil skiftet spor et tiendedels sekund for seint, var denne stafetten fortellingen om den kraften som ligger i norsk langrenn.
Det var jo slik litt godslige Emil omsider ble toppløper etter å ha kavet bak på resultatlistene som barneløper fordi langrenn fikk være lek. Så ble leken litt etter litt satt i system slik han selv hadde lyst til med kloke pappa Ole Morten som forsiktig rådgiver i bakgrunnen.
Dette var en røff dag for Sveriges kvinnetrener Ole Morten Iversen. Først så han eleven Stina Nilsson misse medalje på oppløpet før gutten hans gjorde en tabbe disse mest lekne skiløperne sjelden gjør; det å miste den naturlige forståelsen av snø, spor og fart.
Det var jo Emil som var kommet til Lahti nettopp for å sklid inn gull på vei ned til stadion. Nå ble han selv sklidd inn.
Det er da det gjelder å beholde oversikten på hva man driver med.
FOR om dette endte nitrist, fortalte denne dagen mest om grunnen til at Norge dominerer i internasjonal langrenn. Vi har en sport med kunnskap over hele landet til å få fram typer som Maiken Caspersen Falla, Heidi Weng, Johannes Høsflot Klæbo og Emil Iversen. Dette er 90-talls generasjonen som skal prestere i mesterskap etter mesterskap framover.
Fulgte du Johannes sin nye hoppende fiskebeinsteknikk, er det mulig å skjønne hvorfor. Også han har lekt seg fram. Morfar Kåre og Johannes har i det lange samarbeidet sitt mest snakket om det å skape overskudd. Å gjøre selve konkurransen til den aller hardeste treningsøkta. Minuttene der det største skal skje.
DET var lett å kjenne igjen den tankegangen opp den bratteste mota der både Maiken og Johannes smadret alle konkurrentene, men også i de uanstrengte, fine etappene til Heidi og Emil.
Mest naturlig hadde dette endte med to gull. Når det ble ett, er det bare å huske på at Norge fortsatt har flest av de stjernene som leker seg flottest fram på på ski. Det er en kvalitet som holder idet også når et VM-gull glipper.