DA Martin Johnsrud Sundby minst ventet det kom den seieren han trengte for å bli trygg på at VM i Lathi kan bli like stort som han drømmer om. Etter kollapsen i Toblach i går ble det tungt opp til det første bonuspunktet i dag også, men så ble det tyngst for alle de andre.
Det er slik det er ment å bli i slutten av februar i VM.
MYE fysisk form kommer til å endre seg både hos Martin og de hardeste konkurrentene innen den tid, men litt av det psykiske falt på plass i dag:
- Det å oppleve at den valgte taktikken fungerer i kamp mot sportens aller beste spurter, gir maksimal selvtillit.
Og akkurat det trenger Martin Johnsrud Sundby også for å oppfylle ambisjonen om å vinne et individuelt renn i et internasjonalt mesterskap.
DET fysiske har har han satt sammen bit for bit i år etter år. Prosjektet har dreid seg om å smelte sammen skifølelse, sener, muskler og pust på et vis som gir en marsjfart i løypa som bare noen få andre i sporten har kapasitet til å holde.
Med den farten som plattform har Martin på ulikt vis forsøkt å toppe mulighetene med en forbedret spurt. Det siste har vært utfordrende for en middels rask løper som ham. Det første forsøket med å skape en rå nok sprint til selve oppløpet, virket bare halvveis vellykket. På de siste årene er Martin blitt betydelig raskere i spurten på stadion; bare for å oppleve at det likevel ikke har holdt helt inn mot de aller kjappeste.
Den erkjennelsen presset fram årets prosjekt:
- En radikal, lang fartsøkning på den siste kilometeren der maksfarten skal vare i opp til et par minutter.
Akkurat det funket i dag.
I DE røffe løypene i åsene over den velkjente skistadion i Val di Fiemme, dro Martin til i en av de slakere stigningene med voldsom staking. Der og da presset det lufta ut av Sergej Ustiugov, Dario Cologna og resten av verdenseliten.
Rykket var ikke nok til å endre sammenlagtstillingen i årets Tour, men denne gangen var ikke seieren her det viktigste. Etter en sesong uten en maksimalt god opplevelse, trengte Martion først og fremst følelsen av at det han har lagt ned av trening virkelig fungerer.
Og det gjorde det.
STAKING i slak motbakke hører til den norske veteranens beste teknikker. Under VM får han mest nytte av det på 15km med enkeltstart, og i første del av duatlonløpet over 30.
Rykkene i felt kommer til å skje i fristil. Der så Martin allerede under sprintene i den første konkurransen i Tour de Ski, at maksfarten er bra. Det er denne maksfarten han altså skal bruke til å sprenge felt og dra lufta ut av de andre.
Dagens løp fortalte ham at det er mulig.
MEN disse to rennene i Val di Fiemme fortalte også at den norske dominansen i langrenn blir utfordret både blant gutta og jentene. I denne VM-sesongen er flere nasjoner enn på lenge med i kampen om topplasseringene. Det betyr mindre rent fysiske forskjeller og større betydning for dagsform og utstyr.
I kveld følger det nok et lite oppklaringsmøte om skipreparering. Hverken Ingvild Flugstad Østberg eller Heide Weng klarte å få bra nok feste på de parene de valgte, men det behøver ikke automatisk å bety at prepareringen i seg selv var så ille. Spørsmålet er også hvordan den enkelte klarer å tilpasse teknikken til skia.
Akkurat det fasitsvaret finnes kanskje ikke.
DET eneste som er sikkert er at Norge er med i tetkampen også under VM. Både fordi vi har enere som Johnsrud Sundby, Flugstad Østberg og Weng, men også fordi vi har bredden de andre nasjonene mangler.
I dag kom for eksempel Niklas Dyrhaug tilbake på det nivået han har vist i treningsarbeidet sist høst, og fortalte at Norge stiller med nok en medaljekandidat på 15km klassisk i VM.
Det er flust av dem i norsk langrenn for tida.