Tonje Gjevjon går til angrep på den nye loven om endring av juridisk kjønn. Det er blitt for lett å endre kjønnsstatus. Definisjonsmakten flyttes fra vitenskap til den enkelte persons opplevelse av sin kjønnsidentitet. Ifølge Gjevjon går rettighetene til en «mikroskopisk gruppe» som transpersoner på bekostning av cis-kvinners (kvinner med samsvar mellom fødselskjønn og kjønnsidentitet) rettigheter.
For å imøtegå noen av Gjevjons skrekkvisjoner, vil vi sette lovens bakgrunn, innhold og konsekvenser inn i en bredere menneske- og diskrimineringsrettslig sammenheng.
Et grunnleggende premiss for diskusjonen om anerkjennelse av kjønnsidentitet er at menneskerettighetene til personene det gjelder ikke krenkes – enten det er snakk om cis-personer eller transpersoner.
Lov om endring av juridisk kjønn gir alle personer en rett til å endre juridisk kjønn gjennom egenmelding. Bakgrunnen var det menneskerettighetsstridige kravet om diagnosen transseksualisme og gjennomføring av «fullstendig kjønnsbekreftende behandling», herunder irreversibel sterilisering. Denne praksisen bygget på foreldede medisinske kjønnsoppfatninger og var klart i strid med retten til privatliv og kjønnsidentitet etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Videre utgjorde den ulovlig diskriminering etter diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Vitenskapelige vurderinger er ofte blitt brukt som grunnlag for å innskrenke rettighetene til så vel majoritetskvinner som seksuelle minoriteter. Homofili var en psykiatrisk diagnose i Norge fram til 1977. Det er nettopp medisinens feilslåtte premisser som har nødvendiggjort lovreform. Gjevjons synspunkt om at vitenskapen og ikke individene selv skal få bestemme vitner om en kort historisk hukommelse, særlig når det gjelder lesbiske, homofile og transpersoners stilling.
Menneskerettighetene vektlegger individenes rett til selvbestemmelse og verdighet. En persons rett til anerkjennelse av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet er forankret i retten til frihet og likhet. Menneskerettighetene gir lesbiske, homofile og transpersoner samme diskrimineringsvern som heterofile kvinner og menn. FNs kvinnediskrimineringskonvensjon gir et omfattende vern mot individuell og strukturell diskriminering, herunder skadelige kjønnsstereotypier. Konvensjonens kvinnebegrep omfatter samspillet mellom kjønn, etnisitet, seksuell orientering og kjønnsidentitet, såkalt sammensatt diskriminering.
Det er vanskelig å se hvordan lov om endring av juridisk kjønn rokker ved cis-kvinners rettigheter. Innføringen av en felles ekteskapslov for sam- og flerkjønnede par medførte ikke noen endring i heterofile kvinners og menns ekteskap. På samme måte berører ikke den nye loven cis-kvinners rett til å betegne seg som mødre eller rett til behandling for kvinnesykdommer. Problemet er snarere at annen lovgivning innskrenker transpersoners rett til kjønnsidentitet. Eksempelvis gjøres det unntak for anerkjennelse av kjønnsidentitet
ved etablering av foreldreskap etter barneloven fordi reglene om morskap bygger på fødselskjønn.
Lovens største mangel er at den ikke konkretiserer hvordan transpersoners like rett til beskyttelse mot vold, trakassering og helsehjelp skal realiseres. Dette er heller ikke utredet i forarbeidene til diskrimineringsloven om seksuell orientering, eller i det nylig framlagte forslaget til en samlet likestillings- og diskrimineringslov. Utgangspunktet er klart, transpersoner skal ha samme rettigheter og samme rettsbeskyttelse som alle andre i samfunnet.
Gjevjon frykter at den nye loven vil bli misbrukt av cis-menn som ønsker å skaffe seg tilgang til kvinnearenaer som toaletter, garderober, krisesentre og institusjoner for å trakassere eller utøve vold mot kvinner. Det er i denne sammenheng viktig å ha for øye at både heterofile kvinner, lesbiske kvinner, homofile menn, transkvinner og transmenn utsettes for vold og trakassering på disse arenaene. Dette er et samfunnsproblem som ikke er skapt av lov om endring av juridisk kjønn. Videre er det slik at mange transpersoner unngår offentlige toaletter og garderober på grunn av sin særlige utsatthet for vold og trakassering i disse situasjonene.
Det er fra et menneske- og diskrimineringsrettslig ståsted viktig å ta tak i dette problemkomplekset i sin fulle bredde. Et grunnleggende spørsmål er hvordan alle kan sikres verdige og trygge toalett- og garderobeforhold. Dette forutsetter at diskrimineringsvernets individuelle og strukturelle side ses som to sider av samme sak. I USA, Danmark og Norge har debatten først og fremst dreid seg om transkvinner kan nektes adgang til kvinnetoaletter og kvinnegarderober. I disse sakene stilles individuelle transkvinners rett til ikke-diskriminering opp mot individuelle cis-kvinners rett til bluferdighet og privatliv. Fra et strukturelt synspunkt henger disse konfliktene sammen med at eksisterende bygningsstrukturer bygger på en tokjønnsmodell som ikke er tilpasset det eksisterende mangfold av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk. Myndighetenes plikt til å endre disse strukturene er verken berørt i forarbeidene til lov om endring av juridisk kjønn eller i forarbeidene til diskrimineringsloven om seksuell orientering. For det første foreligger en plikt til å avskaffe skadelige kjønnsstereotypier, herunder forestillinger om transkvinner som overgripere. For det andre kreves endring av fysiske strukturer som i kombinasjon med sosio-kulturelle stereotypier hindrer realiseringen av kvinner, lesbiske, homofile, transmenn og transkvinners like rett til verdige og trygge toalett- og garderobeforhold.
Lov om endring av juridisk kjønn gir, som vi har sett, ikke noen uttømmende regulering av transpersoners rettigheter. Loven går likevel i riktig retning ved å avskaffe tidligere menneskerettighetskrenkende praksis og ved å gi transpersoner samme rett til respekt og anerkjennelse av sitt kjønn som cis-personer. En videre utfordring er å ta tak i de underliggende sosiale, kulturelle og arkitektoniske strukturer som skaper konflikter og hindrer rettighetsrealisering.