Nils-Øyvind Haagensen er født i 1971. Vi skal ikke bruke det mot ham at det var i Ålesund. Han debuterte innenfor lyrikkens flyktige transitthall i 1998, og etter det har han vært en viktig samtidspoet med et knippe solide utgivelser. Bildet ble tatt, med en kledelig sixpence, under et flyktige møte i Citypassasjen, Oslo prosa by i vind, snø og uegnet vår.
Nå er hele hans produksjon, pluss upubliserte dikt, samlet under banneret: «Kanskje det hjelper. Dikt 1998 – 2010» med forord av forfatter Johan Harstad og intervju signert forfatteren John Erik Riley.
Harstad skriver « Stemmen hans, for det finnes en helt klar stemme i dette forfatterskapet, kan tenkes å ha vokst ut, bort og videre innover gatene fra andre stemmer, som Jan Erik Volds eller Salingers eller Rimbauds eller Turélls, O’Haras og Kerouacs, det er kanskje ikke så viktig, men altså videre, til den ufrivillig ga slipp og nå seiler sin egen sjø og kanskje aldri kommer hjem på noe tidspunkt».
Med slike sjuke stemmer i hodet, som følger oss på T-banen, tøyer vi forsiktig ut vår refuserte vinterkropp ( den med valker og skrukker og bakrus) med «første voldshandling» fra 2006-utgivelsen «Hvorfor så redd?»:
jeg har ballen i beina og Geir Thevik i ryggen sånn omtrent midt på den kommunale fotballbana bak Storhaugen i Steinvågen da jeg snur meg rundt og slår all lufta ut av ham, etterpå blir jeg stående over den sammenkrøkte kroppen og se på øynene hans og brillene som har falt sånn hvalveis av og gapet som er munnen, han ligner veldig på seg selv.
Nils-Øyvind? Kjenner ham ikke godt. De beste poetene gir seg da aldri helt til kjenne, men vi er på bra hils cirka tre ganger per år. Men, hans språk og bilder og historier er en venn, som gir mye motstand, som irriterer og tidvis gleder. Nils-Øyvind er underlig også. Sær. Sjenert. Småblid. Samma det. Leses med litt misunnelse, men også med mye skål i blikket, de blikket som inneholder minst et øye, det som mange av oss andre ikke er i besittelse av.
Harstad skriver: «Jeg vil tro at han kan ha vekket interessen for og vist verdien av lyrikk for mange som i forargelse og fortvilelse hadde avskrevet den som utilnærmelig og pretensiøs.
For lesere (og i enda større grad for ikke-lesere) som utelukkende så poesiene som et ubestigelig fjell, dekket av ugjennomtrengelige, språklige bilder og abstraksjoner, dulgte motiver og tilnærmet tungetale, sprengte han en tunnel tvers gjennom det.»
Vi avrunder med et falmet postkort Haagensen kalte (balanse) fra den første samlingen «Hender og hukommelse»:
en katt på en isbre
en globus på månen
helter og nerver
sommerfugler i New York