Sigrid Hvidsten skriver i Dagbladet 18. mars at Oslo trenger en byarkitekt, angivelig fordi flere signalbygg «skvises» inn på samme område. Hvor har det blitt av helhetstenkingen? spør hun.
Plan- og bygningsetaten har hele tiden tenkt helhet, og i Oslo er dette vårt ansvar og oppgave. Med unntak av Munch-museet, kanskje Norges viktigste museum, og derved egnet som et landemerke, har prinsippet vært å trappe bebyggelsen ned i høyden fra jernbanesporene og ut mot fjorden.
Munch-museet, Havnelageret og Operaen vil danne et storslått fjordbyrom ved sjøen, som blant annet skal ha en park med badestrand og arealer for alternative kulturaktiviteter.
Operaens arkitekter, Snøhetta, tegnet opprinnelig en bygningsrekke mellom Operaen og Tollbodene foran Christian Fredriks plass ved Østbanebygningen. Plan- og bygningsetaten ønsket i stede et raust byrom mellom Jernbanetorget og Operaen.
Jeg er meget fornøyd når jeg nå ser bibliotekets skråstilte fasade reise seg som en byvegg som leder blikket og våre bevegelser mot Operaen.
Lite spennende, men i en kontrasterende form, blir den nye diagonale gata som løper fra der Akerselva krysset Dronning Eufemiasgate.
Sett fra dette punktet vil vi få Havnelageret som en fon mot sørvest.
Operaen var aldri ment som et solitært bygg på en stor åpen flate. Det var heller ikke Rådhuset ment som.
Som Rådhuset vil Operaen ha åpenhet mot fjorden og mot Karl Johans gate, en vil eller være en del av byveven.
Det er det arkitektoniske, helhetlige byplangrepet.