I begynnelsen av januar i år døde Sapae-ing Basor i Malaysia. Mannen, som nok er ukjent for de fleste nordmenn, var den spirituelle lederen for mange muslimer i Thailand og assosiert med Barisan Revolusi Nasional (BRN), en av partene i en konflikt som sikkert også er ukjent for nordmenn flest.
BRN er den største av flere opprørsgrupper som kjemper mot myndighetene i Thailands fire sørlige provinser Pattani, Narathiwat, Yala og Songkhla. Konflikten går langt tilbake i tid, og handler om rett til selvbestemmelse, respekt for kulturell, språklig og religiøs identitet og kamp mot diskriminering. De siste årene, etter militærkuppet i 2014, har gjenopprettelsen av demokrati også blitt en viktig sak for noen av disse gruppene.
Konfliktens intensitet har gått i bølger, og i årene siden 2004 har vi sett en eskalering i forhold til perioden før. Mellom 2004 og slutten av 2016 var det registrert rundt 16.000 væpnede angrep, nærmere 7000 døde og over 12.000 skadde i konflikten. Mens opprørsgruppene blant annet har gjort seg skyldige i angrep på skoler, lærere og munker, har statlige sikkerhetsstyrker svart med utenomrettslige henrettelser, angrep på sivile og tortur. Myndighetene holder offisielt døren åpen for en dialogprosess, men det er en utbredt oppfatning, både blant befolkningen i sør og flere av de væpnede gruppene, at dette ikke er annet enn et forsøk på å framstå som dialogorienterte. Myndighetenes respons har hovedsakelig vært, og fortsetter å være, militær.
Omtrent samtidig som Sapae-ing Basor døde, publiserte Statistisk Sentralbyrå sine tall for norsk utenrikshandel i 2016. Der kom det blant annet fram at Norge hadde solgt våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil». Vi selger altså våpen til et land rammet av intern konflikt, hvor statlige sikkerhetsstyrkers framferd bryter med folkeretten og internasjonale menneskerettigheter.
Thailand har i tillegg vært et militærdiktatur siden kuppet i 2014. For den norske regjeringen er det tydeligvis greit å fortsette å væpne en militærstyrke som har tatt den politiske makten i landet. Selv dersom det skulle bli avholdt demokratiske valg i år, og det er tvilsomt, har militæret, gjennom grunnloven som ble vedtatt i fjor, sikret seg god politisk kontroll over viktige deler av statsapparatet i flere år framover. Dersom det er sånn at norsk eksportkontrollregelverk åpner for eksport av våpen til militærdiktaturer og land rammet av intern konflikt, er det på tide å gjøre noe med dette regelverket.