Jonas sa det slik: «Du må huske at jeg har vært mye ensom og nødt til å klare meg selv». Han fortalte det til meg, men ikke før han var blitt ungdom og var kommet til et fosterhjem. Da snakket han om hvordan det ble da han og moren kom til krisesenteret og hun forsvant og etterlot ham alene med fremmede. Han var fire år.
Vis mer
Endelig hadde moren greid å flytte fra mannen sin, faren til Jonas. Endelig skulle han kanskje sove roligere om natta. I stedet ble han redd på nytt.
Lars fortalte ikke bestemoren sin om hvor bekymret han var for at mamma skulle dø når hun injiserte seg på badet eller forsvant om kvelden for å skaffe narkotika. Eva fortalte ikke i barnehagen hvordan det var om natta når pappa bråkte og slo mamma. Anna snakket ikke med noen om at nå lå mamma på nytt i senga og ikke greide å stå opp. Anna måtte selv passe på å komme seg på skolen og selv finne seg mat i et kanskje tomt kjøleskap.
Først når barna er ungdommer eller voksne forteller de om hvordan det var hjemme – hvor håpløst og vanskelig livet kunne oppleves. Og de sier: «Hvorfor gjorde ingen noe?». «Hvorfor reagerte ingen?»
I lovforslaget til den nye barnevernloven stilles det krav om at «barns stemme skal høres». Det er bra. Alle er enige i det. Barna må komme til orde og få fortelle sine historier.
I 2010 ble barns rett til å bli hørt når foreldrene er pasienter innenfor rusomsorg, psykisk helsevern eller somatikk, lovfestet. Det var et stort skritt i riktig retning. Det betyr at når foreldre er i behandling skal barna som er pårørende få mulighet til å få hjelp.
Det er bare én hake ved det; Foreldrene må samtykke til at barnet blir snakket med og vurdert om det trenger noen form for hjelp eller behandling selv. Det er den som er barneansvarlig på den enkelte institusjon eller sykehusavdeling som i samarbeid med mors eller fars behandler skal ta initiativ til at dette skjer.
I en travel hverdag er det ikke alltid at helsepersonell greier å prioritere å få foreldrene til å samtykke. Det kan være dramatikk forbundet med en innleggelse av en forelder, slik at barnet blir glemt. Da kan det bety at barnet ikke får muligheten verken til å bli sett eller hørt før mamma eller pappa kommer til behandling neste gang. Hvis det blir en neste gang.
Før foreldre kommer i behandling vet vi at barn kan ha opplevd alt vi tenker barn ikke skulle være vitne til. Stadig usikkerhet, kommer mamma ruset hjem i dag? Kommer hun hjem i det hele tatt? Er pappa sint i dag? Kommer han til å slå mamma eller meg? Er mamma syk igjen? Hun oppfører seg så underlig. Jeg kan ikke gå på skolen i dag heller.
Tenk om hun dør?
Foreldre med rusproblemer vegrer seg mot å oppsøke hjelpeapparatet. De er redde for å miste omsorgen for barnet hvis de forteller hvordan det er i familien.
Hadde det bare vært slik at barna forteller til andre i familien, til læreren eller naboen om det som skjer hjemme. Men slik er det ikke. De snakker helst ikke, slik heller ikke vi voksne snakker om skamfulle og vanskelige hendelser. Barn har heller ikke et språk for det de opplever, fordi man ikke snakker sammen om det som skjer. Selv søsken snakker ikke sammen om det de er mest bekymret og aller reddest for.
Barna lærer tidlig å holde hendelsene i familien skjult. Når læreren spør hvordan barnet har det hjemme, sier de som oftest at det går bra. De er solidariske med foreldrene. De er redde for at det skal bli verre hvis de sier noe. De tror at det skal være slik. Barna hjelper foreldrene til å greie hverdagene sine. De hjelper pappa i seng når han er ruset og lager mat til mamma når hun ligger og gråter og er trist. Når foreldre endelig kommer til behandling, hvis de gjør det, har barna strukket seg altfor langt allerede. Mange er traumatiserte og behandlingstrengende og har allerede betalt en høy pris for livet de har levd.
Det er vi som møter barna som må snakke. Vi som lever våre velregulerte liv i verdens lykkeligste land. Vi er mange som kan gjøre det.
Fastlegen til mor eller far kan gjøre det. Hun har mulighet til å være opptatt av barnet til pasienten med rus eller psykiske helseplager. Hun kan spørre fordi hun vet at når en forelder strever med livet sitt, så vet barnet alt om det. Barnet er involvert. Eller ambulansesjåføren som blir tilkalt til hjemmet for en mulig overdose hos en forelder – han kan se barnet som er redd og kanskje har gjemt seg. Eller politiet som kommer til leiligheten der det er husbråk kan ta seg tid til å spørre etter barnet i familien. Berolige og forklare. Eller assistenten i barnehagen, læreren, naboen eller han i fritidsklubben eller i fotballaget kan ta seg tid til å bli kjent med barnet og bygge tillit.
Det er vi som må se og rose barna, heltene som hjelper familien til å fungere. Det er alle oss i verdens lykkeligste land som møter barnet som har et ansvar. Et ansvar om å se barnet og kanskje spørre: Hvordan greide du alt du har greid?
Jeg er imponert.