Hans Fredrik Marthinussen, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, mener ytringsfriheten tilsier at nynazister må få marsjere. Det er å sette deres menneskerettigheter over rettighetene til deres ofre. Mye av diskusjonen omkring nynazistenes marsj overser noen sentrale forhold, så også hos Marthinussen:
1. Det er problematisk at Marthinussen og andre så entydig stadfester at parolen “Knus homolobbyen” er en lovlig ytring. Det er ikke en ugjennomtrengelig gåte hva Den nordiske motstandsbevegelsen mener med parolen, selv om mange uttaler seg som om det er det. Motstandsbevegelsen forklarer det nemlig tydelig på hjemmesiden. De anser homofili som en sykdom og en trussel mot samfunnet. De ønsker derfor å forby homofili i det offentlige rom, og å fengsle skeive aktivister. Ser man i tillegg hen til hva motstandsbevegelsens leder har sagt, ønsker de trolig også å henrette skeive lederskikkelser.
De går altså inn for omfattende statlig forfølgelse av skeive generelt og skeive organisasjoner spesielt, for å oppnå et samfunn hvor homofile – i beste fall – er drevet under jorden. Det skal egentlig godt gjøres å mene at dette ikke er “hatefullt”.
Så kan man jo også se hen til hvordan nazister har “knust” homofile før, både under det tredje riket og gjennom en rekke fysiske angrep på homofile i Sverige. Slik det gjerne er med politiske bevegelser, har paroler gjerne en konkret betydning – og denne er mørk.
Debatt
Det betyr ikke at det er sikkert at parolen ville bli dømt i en norsk rett, gitt den (til tider svært) høye terskelen vi opererer med i slike saker her til lands. Det kan imidlertid argumenteres for at en parole som dette er mer i kjernen for hva som virkelig utgjør en hatefull ytring enn eksempelvis en løsrevet, hatefull utskjelling av en fremmed på gata. Her er det snakk om en programerklæring om omfattende forfølgelse av skeive, kombinert med organisasjonens utpreget voldelige karakter, alt sammen på en nasjonalsosialistisk plattform som historisk omfatter massedrap på homofile.
2. Både Marthinussen og andre uttaler seg som om FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) ikke finnes. Det er paradoksalt, gitt at det nok er den mest relevante konvensjonen i møte med denne gruppen. At gruppens fokus nå er homofile, endrer ikke på at det er snakk om en grunnleggende rasistisk – ikke minst – antisemittisk – organisasjon.
Under menneskerettene er det ikke bare rom for å begrense visse typer ytringer – det er påbudt, for å verne gruppene som rammes av dem. Under FNs rasediskrimineringskonvensjon, som Norge har tilsluttet seg, skal både rasistiske organisasjoner og propagandaaktiviteter av samme type forbys. Norge har ikke implementert dette forbudet fullt ut, noe FN regelmessig kritiserer oss for. Hvis vi hadde implementert det, er det ikke bare nazi-marsjen som skulle vært forbudt, men organisasjonen som sådan.
Noen mener dette representerer et autoritært og antidemokratisk syn, og strider med ytringsfriheten. Dette er altså det synet som er etablert av verdens stater i fellesskap under FN-paraplyen. En viktig del av bakgrunnen var nazismens nesten ufattelige ondskap og ødeleggelser. Nå trenger selvsagt ikke folk flest å bry seg om hva en FN-konvensjon sier, men det er litt spesielt å se jurister – også på menneskerettsfeltet – oppføre seg som om den ikke finnes.
Vår forpliktelse til å forhindre spredning av rasistisk propaganda synes per i dag å komme i konflikt med grunnlovens nylig utvidede forbud mot forhåndssensur. Politiet kan dermed ikke forby en slik demonstrasjon eksempelvis på grunn av en problematisk parole, nær sagt uansett hvor hatefull den skulle være. Det politiet derimot kan gjøre, er å varsle nazistene om at en parole som handler om å forfølge homofile eller en annen gruppe, kan være straffbar. De burde også advare mot at bruken av rasistiske symboler kan være straffbar, et forbud motstandsbevegelsen antagelig brøt.
Marthinussen viser til at det man ber om, er “forhåndssensur” ut fra gruppetilhørighet. Ja, det er hva FN-konvensjonen pålegger Norge og andre land, og som vi i prinsippet har tilsluttet oss. Hvis du frivillig går inn i en gruppe som er selverklært nasjonalsosialistisk, og dermed per definisjon voldelig, hatefull og rasistisk, er det å regne som en kriminell handling under konvensjonen.
For øvrig er det virkelig ikke slik at nazisters ytringsfrihet er reelt truet. Gitt internettrevolusjonen har også nynazister bedre muligheter til å ytre seg enn nær sagt noen gang i historien. Det betyr derimot ikke at vi trenger å tillate at de skal skremme og intimidere mennesker i gatene våre. Det føles nå litt som om vi begynner fra bunnen av hver gang nazister beveger på seg, uten hensyn verken til annen verdenskrig, eller til det som ble tenkt og besluttet innenfor rammene av FN-systemet den gang konvensjonene ble skrevet.
3. Det er snakk om en utpreget voldelig organisasjon, noe merkelig mange unnlater å problematisere. Det ville rett og slett være helt utenkelig at så mange hadde forsvart en voldelig, islamistisk organisasjon uten å nevne volden, eller ved å nedtone den. Mange overser også denne kjernen: En slik marsj handler i stor grad om å vise makt, og om å skremme de uskyldige menneskene som rammes av ekstremistenes hat – de som har blitt, og vil bli, utsatt for gruppens vold.
Her ligger også politiets primære grunnlag for å kunne nekte en nazistisk marsj, nemlig at den åpenbart utgjør en trussel mot offentlig ro og orden. Nynazistene har igjen demonstrert at de ikke respekterer politiet ved å trosse forbudet som ble nedlagt i Fredrikstad, og målbevisst gjennomføre en umeldt demonstrasjon et annet sted i landet. Nylig har de både drept en motdemonstrant i Finland, og angrepet politi under en demonstrasjon i Stockholm. At de utgjør en trussel mot offentlig ro og orden både i forbindelse med demonstrasjoner og ellers, er et faktum.
Dette er dermed det reelle grunnlaget for å nekte dem å demonstrere: ikke at noen av oss skulle ha et rufsete forhold til ytringsfriheten, men at motstandsbevegelsen med sin voldelige framferd selv har valgt å sette seg ut over grunnleggende demokratiske spilleregler.