Må innvandrere lære seg å ha en annen tålegrense enn flertallet?

Det er en spesiell type avmakt man føler når ens barn er offer for noe man ikke rår over, eller å vite at barnet ditt kan bli utsatt for trakassering, diskriminering eller risikere å bli sosialt ekskludert hvilken dag som helst. Avmaktsfølelsen blir dessuten større når man tenker på at ens barn kommer til å møte på disse tingene hele livet. Og frustrasjonen øker når man tenker på at dette er en realitet for mange foreldre i dagens Norge.


KOMMUNESTYREREPRESENTANT: Farid Shariati, Miljøpartiet De Grønne Vadsø
Vis mer

La oss reflektere litt over mobbing i skolen. Verst må det være for barnet som blir utsatt for den systematiserte trakasseringen. Men forestill deg å være foreldre til det barnet. Når barnet gråter over hvordan det har det i skolen, føler man fort at man ikke strekker til. Det må føles innmari urettferdig å se en uskyldig sjel bli behandlet på en helt ufortjent måte. Når man ikke kan beskytte det mot omverdenen, er det naturlig å tenke at man som foreldre har sviktet sitt barn.

Som storsamfunn er vi heldigvis kommet så langt i dag at vi kollektivt tar mobbing på alvor. Vi reagerer empatisk og med bestyrtelse når vi hører om en vedvart og alvorlig mobbesak. Barn skal trives i skolen og føle seg trygge der. Mobbing skal forebygges til enhver tid, og som storsamfunn godtar vi ikke at våre barn må grue seg til å gå på skolen på grunn av hvordan de ser ut, hvilke klær de har på seg, hvilket idrettsutstyr de har eller hvilken familie de tilhører. Men hvorfor reagerer vi ikke like empatisk i andre tilfeller?

La oss nå forestille oss hvordan det er å være foreldre i Norge når du ikke er hvit i huden. Barn som ikke er hvite i huden og som i tillegg har et navn som ikke er typisk norsk, kan forvente seg ei framtid i Norge der de vil bli møtt annerledes enn hvite barn med typisk norske navn. De vil bli stilt andre spørsmål i sin oppvekst, deres stemmer kommer forbli marginalisert og de vil oftest være den stereotypiske røveren i filmer og spill. De vil merke at deres navn vil påvirke om de blir innkalt til et arbeidsintervju eller om de får leid den leiligheten som de har lyst på. De vil bli stilt til ansvar for andres handlinger når de er negative, men sjelden får de ros for andres handlinger om det er positivt.

Det er foreldrenes hovedansvar, ikke storsamfunnets, å oppdra barn og gi dem den nødvendige veiledningen som de trenger. Noen ting er banale og universelle, som for eksempel «ha på deg en hjelm når du sykler» eller «ha respekt for din lærer og bidra til ro og trivsel i din klasse». Andre ting er mer alvorlige, men ikke alle noe foreldre trenger å forholde seg til. Som for eksempel å forklare for ditt barn i seksårsalderen hvorfor noen kaller hen for neger. Eller å gi din tiåring et kurs i hvordan hen skal snakke og oppføre seg rundt politiet for og ikke bli mistenkeliggjort eller snakket til. Til og med prosessen rundt et så grunnleggende privilegium som å velge navnet til sine barn er forskjellig avhengig av hudfarge. Det er noe trist over at folk velger navnet til sitt barn fordi de også tenker hvordan de strategisk kan unngå at deres barn blir diskriminert og forhåndsdømt som følge av navnet. Det er litt av en tragedie å måtte velge mellom å kunne overføre sin kulturarv til barnet eller å assimilere det for å bedre barnets sjanser til å lykkes i samfunnet.

Jeg er en av dem som skremmer livet av statsråd Sylvi Listhaug når hun tenker på sine barns framtid i Norge. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men det har visst noe å gjøre med at jeg også vil være lykkelig, leve i et fredelig samfunn og fordi jeg flyktet fra krig og elende. Kort fortalt er jeg ifølge Listhaug ikke en ressurs for dette landet, men en belastning for velferdsstaten. Og i framtida vil min sønn kunne lese at integrerings- og inkluderingsministeren i Norge, som har hovedansvaret for å forene oss, sier det om hans far – og i forlengelsen om ham selv.

Er det virkelig slik at man selv må være innvandrer, eller ha familie som innvandret, for å kunne relatere til problemene og for at de skal vekke en motreaksjon? Er det naivt å tenke at en empatisk person skal kunne bli indignert når vedkommende opplever at andre blir diskriminert?

Det jeg beskriver er institusjonalisert rasisme, som har dype røtter i våre samfunn. Vi ser den i mange forskjellige sammenhenger, og den påvirker alles selvbilde, hvordan vi ser på andre og hvordan vi reagerer på det som skjer rundt oss. Et aktuelt eksempel er nazistiske og terrorstemplede Nordiska motståndsrörelsen (NMR), som tidligere søkte om å få demonstrere under parolen «knus homolobbyen». Politiet innvilget først søknaden, men trakk den i etterkant. Det interessante var mangelen på reaksjoner fra for eksempel vår regjering innen tillatelsen ble trukket. Ingen uttalelser, ingen fordømmelser. Ingen tok avstand. Situasjonen hadde vært fullstendig motsatt dersom det hadde vært Den islamske staten (IS) som hadde søkt og fått innvilget tillatelse til å demonstrere under den samme parolen. Statsrådene fra Frp og Høyre hadde stått i kø for å fordømme demonstrasjonen. Politimesteren hadde blitt innkalt til justisministerens kontor. Vi hadde hørt om lovforslag som hadde gjort det vanskeligere for slike organisasjoner å demonstrere. Framfor alt hadde vi fått til en debatt!

Eksempelet jeg løfter fram handler ikke om prinsippet bak ytringsfriheten, men om vår kollektive reaksjon avhengig av hvilken organisasjon det er som skal benytte seg av den friheten. Og det er paradoksalt at nazistene vekker mindre oppsikt enn for eksempel IS. Nazistene har en lang og mørk historie her i Norge med okkupasjon og terrorangrep i moderne tider. De er aktive, blir mer organiserte, de samarbeider på tvers av landegrenser og de er flere og utgjør en langt større trussel mot det frie samfunnet enn IS i Norge. Hadde det vært IS som skulle demonstrere, hadde regjeringen sikkert snakket om å helt forby asylsøkere retten til å søke beskyttelse i Norge – på grunn av risikoen ved at noen har sympatisert med terrorister. Da burde også vi svensker forbys å innvandre til Norge med den samme argumentasjonen, siden NMR i all hovedsak er en svensk organisasjon.

Jeg vil forebygge rasisme og diskriminering og bekjempe institusjonalisert rasisme som viser seg i folks hverdager. Men det forutsetter at vi anerkjenner at det er et samfunnsproblem og setter temaet på dagsorden. Framfor alt, og det må ikke undervurderes, vil jeg at vi skal kunne snakke om rasisme og hvordan det setter kjepper i hjulene til folk på en direkte og indirekte måte, uten å la folks krenkede følelser sensurere diskursen. Og la oss unnvike å legitimere rasisme ved å sette det opp imot andre gruppers systematiserte undertrykkelse, som for eksempel kvinner og homofile. Antirasisme forutsetter at du tar et aktivt standpunkt mot diskriminering i alle former, og forstår at et angrep mot andres frihet er et angrep mot din egen.

Tuesday, July 25th, 2017 Bil

No comments yet.

Leave a comment

 
March 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Recent Comments