Denne uken ble det vedtatt en ny fordelingsnøkkel av Norsk Tippings overskudd som går til samfunnsnyttige- og humanitære organisasjoner. I 2015 var dette på 636,5 millioner kroner (18 prosent av det totale overskuddet).
Disse pengene skal nå fordeles på flere organisasjoner enn tidligere. Det er det blitt bråk av. Før Stortinget på tirsdag vedtok den nye fordelingsmodellen, gikk drøye åtti prosent av overskuddet til ti store organisasjoner (kjent som 10H).
Den nye fordelingen innebærer at bare Norsk Folkehjelp, Røde Kors og Redningsselskapet (3B) skal beholde en fast andel (seksti prosent), mens de syv andre organisasjonene fra 10H må konkurrere med resten av frivillighets- og organisasjons-Norge om de resterende førti prosentene.
Umiddelbart kan det fremstå som urettferdig at syv viktige og gode organisasjoner, som for eksempel Flyktningehjelpen og Kreftforeningen, nå mister den faste finansieringen tippemidlene har gitt dem. På linje med Røde Kors, er det organisasjoner som utfører et viktig arbeid for det norske samfunnet.
Men, det vil være å trekke forhastede konklusjoner. Vi mener særlig to argumenter er tungen på vektskålen for en ny fordeling.
For det første er grunnen til at disse organisasjonene hadde privilegiet av en fast andel i utgangspunktet, at de tidligere tjente store penger på for eksempel kronespillautomater. Da disse ble forbudt i 2007, ble det vedtatt en midlertidig finansieringsordning som skulle sikre organisasjonene økonomisk forutsigbarhet i en overgangsperiode.
Fjorten år senere er det ingen grunn til å være misfornøyd med at tippemidlene skal fordeles på flere. Det var en varslet endring. Det at organisasjoner som før 2007 valgte å avstå fra å tjene pengene sine på spill og gambling nå sikres tilgang på mer penger er klokt og rettferdig.
For det andre er det gode grunner til at nettopp de tre viktigste beredskapsorganisasjonene bør beholde en fast andel. Ettersom norske myndigheter har valgt å overlate beredskapsarbeid på sjøen, til lands og til fjells til sivile organisasjoner, har vi også et ansvar for å sikre dem stabil og sikker inntekt.
Det er tenkelig at disse funksjonene kunne vært dekket over statsbudsjettet, men det ville også gjort organisasjonene mer sårbare for vilkårlig politisk styring. En modell som legger en buffer mellom direkte politisk styring og organisasjonene er et klok finansieringsmodell, all den tid vi har valgt å organisere pengespill i Norge slik vi gjør.
Vi har forståelse for at organisasjoner som Kreftforeningen og Blindeforbundet ønsker seg fast og sikker inntekt, men konkurranse om midler etter objektive søknadskriterier er mer rettferdig enn garantier.