Trettenåringen din som drømmer om å bli Cristiano Ronaldo kan i stadig større grad få hjelp på veien, av en bedrift som tar seg klekkelig betalt. Private idrettsungdomsskolene skyter nemlig opp over hele landet. I tillegg til tilbudene i Oslo, Tønsberg og Bærum, der elevene betaler 22 000 kroner i året for en skolegang med vekt på trening og helse, fikk Kongsvinger idrettsungdomsskole i fjor. Til høsten begynner de første elevene ved liknende skoler på Lillehammer og i Stavanger. I Stavanger var den nye skolen uønsket av et flertall av lokalpolitikerne, men deres ønsker måtte vike da Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet ga sin godkjenning. Fordi diskusjonene i stor grad har vært tatt i byene og kommunene det gjelder, har det ikke vært tilstrekkelig debatt om en utvikling som knapt kan kalles klok.
For det er vanskelig å se at dette er heldig for andre enn Norsk toppidrettsgymnas og Wang, som driver skolene. Verken samfunnet eller elevene har mye å vinne på at flere tolvåringer og trettenåringer spesialiserer seg innenfor idrett utover det de gjør på fritiden. For samfunnets del trengs det ikke at store grupper skoleelever oppmuntres til å se for seg en karrierevei som de aller færreste av dem kan leve av. Avgjørelsen om å melde seg på for alvor i denne konkurransen bør skje seinere. Det er bedre om dem som skal drive samfunnshjulene rundt om femten-tjue år blir stimulert til å bli gode i matematikk, norsk og naturfag. I tillegg er utviklingen en trussel mot lokale, offentlige skoler, som kan få problemer med å holde seg flytende hvis Wang setter støvsugeren sin mot elevgrunnlaget deres.
For den enkelte elev vil det være snakk om å sette store ressurser, i form av tid og penger, inn på et løp der de aller fleste av dem vil komme til å bli skuffet, i den ene eller den andre sileprosessen i tiåret etter at de begynner på ungdomsskolen. At tilbudet eksisterer, i nærmiljøet, vil skape et press innad i idrettslag og vennegjenger. Når fem av dem som virkelig er gode på laget med stjerner i øynene søker seg til en skole som skal gjøre dem enda bedre, vil det så klart også friste de andre, som vil ønske både å beholde kontakten med vennene og holde tritt treningsmessig. Det å elske idretten sin, å brenne for å bli virkelig god, blir stilt på en ny og unødvendig prøve: Er du virkelig dedikert nok hvis du ikke velger skolen som kunne gjort deg enda bedre?
Det hører med at idrettsungdomsskolene ikke inneholder færre fag enn offentlige skoler; de holder i stedet elevene på skolen i flere timer. Men også de alminnelige skolefagene vris i retning av trening og helse, og med mentaliteten i slik grad innrettet mot den sportslige utviklingen, er det vanskelig å se for seg hvordan det faglige vil bli tilstrekkelig prioritert. I det store og det hele representerer idrettsungdomsskolene et fundamentalt valg av livsstil og grunnleggende prioriteringer. Slike valg burde ikke uferdige tenåringer bli stilt overfor.