Stabæk-Sarpsborg 3-0 (1-0)
NADDERUD (Dagbladet): Da Stabæk prøvde å være noe annet enn det klubben egentlig er, en liten toppklubb i en kommune som egentlig ikke bryr seg om fotball, gikk alt på dunken. Nederlagsdømte og nedrykkstippede for fjerde året på rad spiller de kontringsfotball av høy klasse hjemme på en arena ingen andre norske toppklubber ville vært bekjent av.
SIDEN SERIEMESTERSKAPET (2008) og flyttelasset til Telenor Arena (2009), da klubben endelig skulle realisere galskapens drømmer og kapitalisere på det laget som tok Norge med storm under Jan Jönsson, har økonomien vært en konstant plage. Det er ikke liv laga for store drømmer og god fotballøkonomi i Bærum. Bare for god fotball. Og med lufta ute av den pompøse ballongen som handlet om Champions League og gud veit hva på veien til utkastelsen fra luftslottet på Fornebu, er Stabæk blitt en troverdig fotballklubb med et ditto troverdig fotballag.
Der tæring etter næring – hardt prøvd av en klok sportsdirektør og gode trenere – er det som gjør dem gode.
STABÆK HAR INGEN arena å kalle et fotballhjem. Nadderuds forfatning – og da tenker jeg først og fremst på arenaens forfatning, gresset som per dato er skrekkelig vil jo alltid gro, er ikke bare en lokal skam for Norges rikeste kommunale fellesskap. Nadderud stadion er en direkte hån mot det vakre spillet. Ei rønne som burde vært forbudt i Eliteseriesammenheng. Ja, i all fotballsammenheng. Og stengt. Kondemnert. Jevnet med jorda. Men uavhengig av Eliteseriens skammeligste arena har Stabæk ni poeng og en mann ved navn Ohi Omoijuanfo, som har gjort to hat trick og scoret seks mål på fire kamper.
Det er ikke bare imponerende.
Det er tekstbokfotball i hvordan å få mye ut av lite.
JEG VET IKKE hvordan Inge Andre Olsen og gutta gjør det når de snur på krona og velger og signerer spillere ingen andre vil ha eller ser. Det registreres bare at de gjør det, igjen og igjen og igjen. Først med Bob Bradley etter opprykket i 2013. Nå, etter et lite feilskjær med Billy McKinlay i fjor, med Toni Ordinas. Og det beste eksempelet så langt denne sesongen, selv om Ohi Omoijuanfos seks scoringer selvfølgelig er en fest og Tony Brochmann Christiansens midtbanespill ditto, er 17-åringen Hugo Vegard Vetlesen.
Da han chippet Omoijuanfo fri bak Sarpsborg forsvarsrekka i forkant av 2–0 scoringa, i alle sammenhenger kampens deiligste øyeblikk, skrev jeg «Birger Meling» i notatene mine.
IKKE FORDI VETLESEN er den samme spillertypen som venstrebacken Stabæk solgte til RBK før denne sesongen, men fordi historiene kan likne hverandre. Ingen ville ha Meling da han ba om en sjanse på Nadderud. Ingen andre norske toppklubber ville gitt Vetlesen kontrakt dette året. Men Stabæk tar sjansen fordi de ikke kan være ekstravagante, gjør det, prøver det, er tålmodige og tjener på det.
Ja, det sier en del om Eliteserien.
Men det forteller mest om Stabæk.