DENNE uka arrangerte Norges Fotballforbund (NFF) et seminar om sitt eget samfunnsansvar. Mediedekningen derfra har foreløpig begrenset seg til utviklingen i toppdommer Svein-Erik Edvartsens høyst private kamp for å få dømme i Eliteserien. Det er ironisk nok en følge av at den samme Edvartsen som leder NFFs seksjon for dette samfunnsansvaret, heller snakker om seg og sitt enn fellesskap.
Sånt er ellers en utfordring for mange av oss, og skygger for nødvendige debatter om fordeling av felles goder.
For eksempel det ganske så unike norske samfunnsgodet at vi har velmente, driftige idrettsklubber på hvert eneste lite sted.
DET er dette sosiale nettverket som står i fare for å rakne når innholdet i diskusjonen om norsk idrett begrenser seg til å beregne lunsjregninger eller kommandere vettskremte idrettsledere til såkalt «nådeløs åpenhet».
«Nådeløs»; smak litt på det ordet. Det er i hvert fall det stikk motsatte av hva jeg som frivillig trener blant andre mer eller mindre svake mennesker, har opplevd som en byggende verdi i min egen klubb de siste femti årene. For hvem har lyst til å ta et tak i en bevegelse der mistenksomhet og kontroll av ganske så alminnelig velmenende idrettsledere tilsynelatende er det viktigste? Og hvem klarer å begeistre unge om dette fortsatt skal være den altoverskyggende saken i norsk idrett?
Selve begrepet «Nådeløs åpenhet» ble lansert av fotballpresident Terje Svendsen i takketalen da han ble valgt på forrige fotballting, og er så langt fra lynnet til den joviale fotballsjefen som det er mulig å komme. Siden har da også dette uttrykket blitt misbrukt av de fleste som forkynner denne nye trosbekjennelsen for norsk idrett.
De nådeløse kravene gjelder visst for alle andre enn de selv.
DERFOR blir det bokstavelig talt for billig når politikere i vårens store fotballdebatt om faren for en økonomisk klassedelt sport, forventer at idrettstoppene rydder opp. Det må vi faktisk gjøre sammen.
For det første må vi som foreldre setter grenser for hva ungene skal få av dyre fotballstøvler, eksklusive sportsopplevelser og alt annet som egentlig bare er bruk og kast. Så må vi jobbe for at denne alminnelige fornuften blir felles regler i lokalklubben vår, og at de folkevalgte både regionalt og nasjonalt prioriterer midler til å sikre alle unger og unge like muligheter for lek.
MYE av dette skjer allerede i dag. Kraften i fotball-Norges hverdagsjobb burde gitt president Terje Svendsen selvfølelse nok til la hele bevegelsen være med på en offensiv dugnad for at sporten hans fortsatt kan være åpen for alle. Det er den faktisk for de drøyt 370 000 som i dag spiller organisert fotball:
- Det er fortsatt ganske billig å få være med på banen i fotballkamper.
Det viser en ny landsomfattende undersøkelse blant 617 klubber der kostnaden for barn gjennomgående er under 1 500 kroner i året, mens den vanlige prisen for ungdom ligger på under 2 000 kroner.
Med tanke på at norske idrettsklubbers utgift pr. medlem i snitt er over 3 000 kroner, er dette virkelig bra jobbet av de lokale fellesskapene. Det forteller at fotballen landet rundt tar sitt sosiale ansvaret på alvor selv om flere av klubbene ennå ikke har fått på plass ordninger som garanterer at alle barn uansett økonomi får være med.
MEN dette fine sosiale arbeidet er dessverre under press. Den samme undersøkelsen forteller at de billigste klubbene blir færre og de aller dyreste flere.
Prisstigningen kommer helst på grunn av meningsløst ambisiøse foreldre og for mange alt for høye treningsavgifter, men eksploderer også i enkelte klubber med ekstra tilbud og egenandel på internasjonale turneringer. Det er dette debatten om talentutviklingen i Oslo med rette har dreid seg om.
Likevel; det landsomfattende bildet av hva det koster å spille fotball er altså helt annerledes.
Akkurat som man ikke trenger noen nådeløs åpenhet for å avdekke at det slett ikke er krise i norsk idrett for tida. Det holder å se seg rundt på all den glade leken i nærmiljøet, huske hvilke gode verdier som egentlig preger de største idolene og toppidretten vår, eller sjekke stigende medlemstall blant unger over hele landet.
NORSK idrett er fortsatt en enestående suksess. Det er et faktum idretten selv må tørre å stå på i diskusjonen om hva samfunnet kan forvente av Norges største folkebevegelse.
Nå er det for mange som av personlige grunner ser seg tjent med å snakke ned idrettsbevegelsen. Det er denne nedrakkingen som egentlig er nådeløs, og den bygger såvisst ikke et bedre samfunn.