Nærmest på refleks stiller vi oss selv spørsmålet: Hva galt er det vi gjør her i Norge? Spørsmålet er godt fordi det kan bidra til at tjenestene blir bedre. Men hvis protestene ikke først og fremst skyldes barnevernet, er det grunn til å vurdere om selvransakelse er riktig svar.
Min påstand er at protestene mot barnevernet først og fremst må forstås i lys av forhold i demonstrantenes hjemland. Ser man på de østligst beliggende landene i vår egen verdensdel, der protestene har vært som sterkest, blir dette tydelig. Her er det politiske livet sterkt preget av en dragkamp mellom innadskuende, livsstilskonservative tankesett på den ene siden og mer progressive og verdensåpne retninger på den andre.
Sånne spenninger finnes jo absolutt også hos oss, men i Øst- og Sentral-Europa er de mer framtredende og danner klare skillelinjer i det politiske landskapet. Det å protestere mot det norske barnevernet, blir et samlingspunkt for de livsstilskonservative.
Ett av deres politiske mantraer er at deres egen nasjon har vært offer for historisk urett og fremdeles motarbeides av utlandet. Som nasjonalister flest bruker de biologiske sammenlikninger for å snakke om landet sitt («Moderland», «nasjonens sønner», «blod» og liknende).
Når «deres» barn blir tatt ut av foreldrehjemmet mens de bor i utlandet, framstiller de livsstilskonservative dette som et angrep på nasjonens kropp: Det norske barnevernet «fortsetter en gammel vikingtradisjon med å røve andre folks kvinner og barn» (Russlands forrige barneombud), kompenserer for «utbredt innavl ved å sikre seg friskt blod» (litauisk programleder på TV) eller «holder den nazistiske Lebensborn-tradisjonen for rasehygiene i hevd» (Tsjekkias nåværende president).
Enda er det flere grunner til at de livsstilskonservative ikke liker barnevernet. De er rett og slett skeptiske til ideen om at barn er individer med dertil hørende rettigheter. De er tilhenger av andre prinsipper. For det første ser de gruppetilhørigheten som viktigst, og da særlig grupper man tilhører uten vanligvis selv å ha valgt dem, slik som familien og nasjonen.
Dernest er de tilhengere av hierarki: Gud på toppen, så mannen, deretter kvinnen og på bunn barnet. Barnet er uferdig moralsk og trenger disiplin. Da er trusselen om mild fysisk vold fra foreldrenes side nødvendig, lyder argumentet.
For det tredje appellerer de livsstilskonservative til instinkter, der barn og biologiske foreldre uansett hører sammen. Barnevernets ideal er rasjonalitet og dermed er det for dem ikke per definisjon best at barna er hos foreldrene.
Mobiliseringen mot barnevernet dreier seg ikke først og fremst om barnevernet, men inngår i en større kampanje med mange forgreninger. – Vi må slåss mot gender, sier kulturkonservative øst- og sentraleuropeiske politikere. «Gender» er blitt samlebetegnelsen på alt fra selvbestemt abort til likelønn, forbud mot familievold, aksept av utradisjonelle seksuelle orienteringer og FNs barnekonvensjon. Og alt blir framstilt som fremmed, noe som påtvinges fra EU og «Vesten».
Argumentet er at Europa er i ferd med å få et «gender-diktatur» som tar sikte på å utslette menneskeheten slik vi kjenner den. Kjønn blir selvvalgt og flyktig, mannen blir degradert, foreldrene fratatt overtaket og familiene oppløst.
Vis mer
Barnevern er langt fra ukjent i Øst- og Sentral-Europa. Polen praktiserer omsorgsovertakelse i samme omfang som Norge, Tyskland, Finland og Sveits. Rundt ti av tusen barn blir plassert utenfor hjemmet i alle disse landene. Også i Russland har omsorgsovertakelse vært svært så vanlig, og fikk enorme dimensjoner på 1990-tallet. Russland har i dag 27 millioner barn. Ikke mindre enn 410 000 av dem er plassert utenfor hjemmet. Her kan man i dagligspråket høre uttrykk som «hun er fratatt» («oná lisjená) om en mor som har mistet omsorgsansvaret omtrent som man i Norge vil kunne si «han er uføretrygdet».
I en fersk – særdeles grundig og nyansert – bok om polske innvandreres møte med det norske barnevernet peker forfatteren, journalisten Maciej Czarnecki, på noen årsaker til at det norske barnevernet møter motstand. Én av dem er at kriteriene for omsorgsovertakelse framstår som vage. Mens man i Polen og mange andre land griper inn når barnets liv og helse er i direkte fare, viser man i Norge til skjønnsmessige forhold rundt barnets psykologiske og læringsmessige utviklingsmuligheter.
Dertil kommer at barnevernet i Norge benytter seg av opplærte, profesjonelle fosterforeldre mens man andre steder oftere plasserer barn hos slektninger. Opplevelsen av å miste barna blir dermed sterkere, ikke minst fordi de gjerne blir plassert i hjem uten tilknytning til hjemlandets familietradisjoner.
Czarnecki peker også på at det er vanskeligere for de biologiske foreldrene å få barna tilbake. Det tilskriver han den sterke vekten barnets tilknytning har i det norske systemet, da inkludert tilknytningen til fosterfamiliene. Er noen av disse særtrekkene ved norsk barnevern noe vi vil og slipp på?
Det er heller ikke sånn at barn med polsk litauisk, eller russisk bakgrunn bosatt i Norge har større sannsynlighet for å oppleve omsorgsovertakelse enn barn uten innvandrerbakgrunn. Tvert om. SSB-tall fra 2014 viser at for Norge som helhet blir 7,6 av 1000 tatt ut av hjemmet. Hvis vi ser på innvandrerbarn (og tar bort norskfødte barn av innvandrede foreldre, der tallene er enda lavere), ser vi at innvandrerbarn fra Russland får omsorgsovertakelse i 10,3 av 1000 tilfeller. For polakker i Norge er tilsvarende tall 2,2/1000, for rumenere 6,5/1000 og for litauere 2,3/1000.
Det er dermed fire ganger større sjanse for at et barn bosatt i Polen blir tatt ut av det biologiske foreldrehjemmet enn for et polsk barn i Norge.
Barnevernet kan med god samvittighet holde hodet kaldt. Ikke alt dreier seg om Norge!