KONSERT: Første gang jeg egentlig skjønte at Jenny Hval kunne være morsom, var da jeg så henne på Øya for to år siden. Hun hadde nettopp sluppet «Apocalypse, Girl» – hennes beste og mest humørfylte album til dags dato – og nå spaserte hun rundt på scenen med rosa parykk og rødmaling i skrittet.
«
Etter gårsdagens ekstraordinært tannløse festivaldag, kjennes det ikke bare godt, men nødvendig å få Hvals eksentrismer kastet etter seg.
»
Hvor
Sirkus, Øyafestivalen
Tilskuere
ca. 1000
Har man «hvallergi» høres det sikkert like klamt og insisterende ut som alt annet hun gjør, men for meg fremstod det der og da som hun hadde sluttet å ta seg selv så seriøst.
Jeg har sett henne et par ganger siden da, og det har ikke nødvendigvis vært mindre snodig: Under en spesielt teatralsk opptreden på Ultimafestivalen i høst tok hun, band og dansere seg en middagspause på scenen midtveis ut i settet.
Kveldens sett på Øya er også noe utenom det vanlige. Gudskjelov. Etter gårsdagens ekstraordinært tannløse festivaldag (modulærsynthnerden Kaitlyn Aurelia Smith var et hederlig unntak), kjennes det ikke bare godt, men nødvendig å få Hvals eksentrismer kastet etter seg.
«Vi er ikke her for å presentere et perfekt videoshow. Det kan dere få senere i kveld,» melder hun avslutningsvis – etter å ha brukt sirkusscenens storskjerm til å drøfte ordet «kjærlighet», filme seg selv med et mobilkamera, og gjøre et bildesøk på «true norwegian black metal metal girl» (spoiler alert: bildene er nærmest utelukkende av eller for menn).
Sistnevnte peker mot noe av intensjonen ved fjorårets diabolske «Blood Bitch»: Å «ta tilbake» estetikken fra en av de mest homofobe og sexistiske subsjangrene som finnes på denne planeten.
I likhet med eksperimentelle elektroniske musikere som Drew Daniel, DJ Sprinkles og Holly Herndon bedriver Hval musikkritikk når hun utøver musikk. Det er sikkert derfor tomsinger som meg lett lar seg rive med av de konseptuelle aspektene ved kunstnerskapet. Så hva med selve musikken?
Øya-settet baserer seg i stor grad på de urovekkende dronene som driver «Blood Bitch», inkludert en ekstra klubbklar tolkning av «The Great Undressing». Desto mer interessant er to nye låter: En diskolåt, av alle ting, og en meditasjon over tamblatrommer – urmusikk som kontrasteres med den nevnte mobilkamera-øvelsen.
«Is that what we want from festival concerts? Forget who we are?» messer hun under dette kuttet. Jeg tolker det umiddelbart som en betimelig refs av musikkfestivaler – påkostede mikrokosmos vi kan flykte inn i over en håndfull dager – men innser etterhvert at hun egentlig mener det godt.
«Alt vi gjør her oppe er kjærlighet». Etter endt konsert stikker jeg hodet ut i dagslyset, og kjenner sjøsyka atter herje i meg. Tre kvarter i trygge hender holder i massevis.