Bioteknologirådet baler med mange vanskelige spørsmål og gir råd til politikerne om hvordan Norge bør stille seg i den rivende utviklingen rundt gener, DNA, fosterdiagnostikk og annen framtidsrettet forskning på liv og død. Dette er brennbare emner som diskuteres over hele verden, med dystopiske framtidsbilder som i Yuval Hararis «Homo deus», der menneskene ikke bare overflødiggjør seg selv, men endelig fullfører drømmen om å bli guder.
Bioteknologien gir nye muligheter til å forlenge livet, kanskje med noen år, kanskje med mange. Aubrey de Grey er en britisk forsker som hevder at de første menneskene som skal leve i 1000 år, allerede er født. Google har grunnlagt et firma, Calico, som skal bekjempe aldring. Det sprøytes penger inn i det evige liv.
Infeksjonssykdommer er på retur. Kreftbehandlingene blir stadig bedre. Ulykker er sjeldnere. Hungersnød har vi ikke sett her i strøket på hundrevis av år. Krig driver de med på avstand, det er andre som ofres. Likevel er det ikke nok. Nå forskes det på injeksjoner av tenåringers blod i aldrende kropper. Genspleising lar oss omprogrammere celler og fjerne gamle celler som tar opp plass i kroppen. Stamcellenes biologiske klokke endres og nye nerveceller dyrkes fram. Skader på DNA kan repareres. Genetiske risikofaktorer redigeres bort før fødsel. Gener fra mennesker og griser spleises for å dyrke bukspyttkjertler. Vev og organer kan 3D-printes. Forskerne har klart å lage hjerteceller som banker.
Norske politikere må ta stilling til mange av disse spørsmålene, etter betenkninger fra blant annet Bioteknologirådet, og de må bestemme om disse vidunderteknikkene skal kunne tilbys av det offentlige helsevesenet. Politikerne har ikke mulighet til å hindre utviklingen, de kan bare sette opp gjerder rundt skattepengene. Den som har økonomi til det, kan uansett kjøpe alt fra laboratorier og klinikker i land med friere næringer på det livsforlengende feltet.
Det er selvfølgelig de rikeste som skal leve lengst. Å stanse det ville bety revolusjon. Vi kan likevel dvele ved tanken på hva slags verden dette blir, når 850 år gamle utgaver av de superrike – Silvio Berlusconi, Rimi-Hagen og Mark Zuckerberg – skal forlyste seg med genspleisede, supervakre modeller av alle kjønn.
Noen husker kanskje den nitriste programserien «Lifestyle of the rich and famous» som gikk på TV utover 80-tallet. Her så vi den virkelige baksiden av det glamorøse livet: En ørkesløs vandring mellom svømmebassenger og pompøse møbler på steder der sola alltid skinner. Det er kanskje evig, men det er ikke noe liv.