bilindustrien

fra Easyshopper

(Dagbladet): 14. april 1912 forliste skipet RMS «Titanic» på sin jomfrutur mellom Southampton i England og New York i USA.

Katastrofen var spektakulær. «Skipet som ikke kunne synke» gjorde nettopp det, og dro med seg omkring 1500 mennesker i døden i det iskalde Atlanterhavet.

Over 100 år etter den skjebnesvangre turen, ligger «Titanic» som et spøkelsesskip på havbunnen, men det kan være i ferd med å bli spist opp.

Dekkoperasjonen

Skipet sank over 600 kilometer fra kysten av Newfoundland i Canada og ligger på hele 3800 meters dyp.

Det tok over 70 år før skipet ble funnet i det som var en amerikansk dekkoperasjon. Egentlig lette den amerikanske professoren Robert Ballard etter de to ubåtene «Tresher» og «Scorpion», som hadde sunket under den kalde krigen på 60-tallet. «Scorpion» fraktet blant annet atomvåpen, og det amerikanske forsvaret lanserte en spektakulær aksjon for å finne de to eneste amerikanske ubåtene som har sunket.

Men i letingen etter ubåtene, gjorde Ballards ekspedisjon et enda mer spektakulært funn. De fant verdens mest omtalte skipsvrak i letingen. Det var en drøm for Ballard, som jobbet i den amerikanske marinens etterretningstjeneste, å finne skipet, selv om han egentlig lette etter ubåtene.

Og det var selvsagt funnet av det luksuriøse passasjerskipet som tiltrakk mest oppmerksomhet. På 3800 meters dyp er det et intenst trykk og bekmørkt. Forholdene er ulevelige for de aller fleste livsformer. Det betyr at «Titanic» på bunn var skånet for de aller verste belastningene, og prosessen med å bryte ned skipet gikk sakte. Da skipet ble funnet i 1985 var det i usedvanlig god stand til å ha ligget på havdypet i 73 år.

Gir skipet til 2030

Siden har det skjedd mye, og enkelte forskere gir «Titanic» bare 13 år før det er spist opp av en unik bakterie.

Ifølge BBC samlet kanadiske forskere i 1991 rustdeler hengende fra skipet. Forskerne tok med rusten tilbake til laboratoriet og fant ut at partiklene som kloret seg til skipet yret av liv.

Men først i 2010 – anført av forskeren Henrietta Mann ved Dalhousie University – fant man ut av slags liv det dreiet seg om.

Forskerne isolerte én type bakterie, som viste seg å være en helt ny oppdagelse. Bakterien ble døpt halomonas titanicaea etter skipet selv og hadde egenskaper som er få livsformer på jorda forunt. Den kan overleve forhold som er ulevelige for det aller meste: bekmørkt vann og et enormt trykk. I tillegg klarer den å overleve i vann med en svært høy saltkonsentrasjon.

Alt i alt er bakterien halomonas titanicaea enormt tilpasninsdyktige, og den elsker å spise jern. Professor Mann og hennes Team har dermed gitt Titanic fram til 2030 å overleve før det bare er «en rustflekk» på havbunnen.

Det er vanlig at alger og bakterier spiser opp skipsvrak, og mange bakterier er glad i gammelt tre som får råtne på havbunnen. Felles for mange av algene og bakteriene er at de også skaper et beskyttende lag for havets krefter og dermed bevarer skipsvrakene i mange tiår.

Nå er det imidlertid i ferd med å snu for Titanic, skal vi tro Mann og hennes forskerteam, som oppdaget bakterien.

Brannteori

Det 52 310 tonn tunge skipet brakk i to da det sank og har siden vært en av historiens mest berømte og spektakulære hendelser. Skipet ble bygget i Belfast, og kunne huse nesten 2500 passasjerer. 2229 var om bord på overfarten fra Queenstown i Irland, bare drøye 700 av dem overlevde turen.

Siden er historien er blitt fortalt og gjenfortalt uttallige ganger, mest kjent gjennom den legendariske «Titanic»-filmen fra 1997. Interessen for forliset har vært enorm i mange tiår, spesielt etter funnet av vraket i 1985. Den nyoppståtte interessen har blant annet ført til en rekke teorier om hvordan skipet kunne synke da den traff på et isfjell i Atlanterhavet sørøst for Newfoundland.

Tidligere i år hevdet blant annet den irske dokumentarskaperen Senan Molony at en brann i skorget kan ha medført svakheter i skipet, som kan ha forårsaket ulykken.

Teorien har vekket mye skepsis blant «Titanic»-kjennere, og den etablerte teorien er at skipet kolliderte med et isfjell før skipet deretter ble «delt i to som en banan».