Vis mer
Humanetikere og ateister bidrar til et viktig mangfold i måten vi tror og tenker på. Samtidig virker livssynets representanter merkelig ubevisste om både sin samtid og historie.
Da Arnulf Øverland holdt det flammende foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Oslo Studentersamfund i 1933, var det av gode grunner: Stortinget hadde akkurat tvunget – eller anmodet, som det het – Nationaltheatret til å ikke sette opp Marc Connellys Guds grønne enger. Gud selv var nemlig en karakter i skuespillet, og sånt gjorde man bare ikke.
Mye har skjedd siden Stortingets sensur og Øverlands foredrag. Bare halvparten av den norske kirkens medlemmer definerer seg som kristne, ja, en tredjedel kaller seg til og med ateister. Det er ikke engang sjokkerende at prester ikke tror på Gud. Det er snart bare konservative muslimer som har et aktivt forhold til begrepet «blasfemi».
Øverland kunne snakke til meningsfeller om «den tiende landeplage» og gjøre seg forstått: Selv den største ateisten i salen kjente bibelreferansen. Øverlands foredrag fra 1933 er nesten uleselig uten ganske solid kristendomskunnskap.
Selv om konteksten rundt Øverlands kristendomskritikk har forsvunnet, fortsetter polemikken på tomgang. Nå sist rundt Aps landsmøte, der K-en i KRLE-faget ønskes ut: «Den besværlige K-en i norsk skole», skriver humanetisk forbunds Jens Brun-Pedersen, «Den K-en må vekk, er dere heilt sinnssyke!» uttaler Kristoffer Joner fra landsmøtet.
Religion anerkjennes knapt som et eget fag, og kristendom er ikke nødvendigvis den religion som skal favoriseres. I et sekularisert samfunn er det helt forståelig: som nasjon og folk har vi mistet felles tro, dogmer og ritualer. Samtidig argumenterer deler av venstresida og humanetikere som om kristendommen har makta. Uten å ha fått meg seg at de kristne for lengst har gitt opp kampen og opprettet sine egne privatskoler.
Resultatet er en forbausende historieløs selvforståelse. For det er umulig å forstå humanetikk og ateisme uten å forholde seg til kristendommens utvikling: Luther og reformasjonen rev Bibelen ut av den katolske kirkas hender, oversatte den til folkespråk og krevde at alle skulle ha sitt eget personlige forhold til Bibelen og Gud. Med dette oppsto selvsagt også muligheten til å IKKE forholde seg.
Sekulariseringsprosessene ble initiert av de troende selv, og det ekstreme fokuset på individets frihet og valg slik det har utspilt seg i nyere historie, er utenkelig uten reformasjonen. Humanetikk og ateisme som vi kjenner det, finner vi primært på steder preget av disse strømningene, som Nord-Europa, Nord-Amerika og Australia.
Mer enn noe, er ateismen en luthersk sekt, som til og med har fått en solid plass i den norske kirke. Og i takt med at den begynner å få overtaket, har den mistet sitt forhold til historien. På samme måte som den lutherske kirke gjorde, da den ble frakobla den katolske kirke, og ga slipp på en lang tradisjon av tenkning og tekstfortolkning.
Hvis ikke humanetikere og ateister ønsker å ende opp som like historieløse som den protestantiske kirke ofte er, burde de kjempe hardt for å gi K-en solid plass i KRLE. Gjerne med liturgi og dogmatikk som særemne. For uten kristendom, ingen ateisme.