bilindustrien

(Dagbladet): Rosenborg-supporterne i Kjernen forbereder årets viktigste kamp når Celtic kommer til Lerkendal onsdag. Selv får de skryt fra flere hold.

- Jeg synes vi har de beste supporterne i Skandinavia, sier Rosenborg-angriper Matthías Vilhjálmsson til Dagbladet.

Islendingen var skuffet over stemningen på Celtic Park sist onsdag. Kampen endte 0–0 foran 49 172 tilskuere.

På forhånd ble det skrevet mye om heksegryta som skulle møte Rosenborg-spillerne. Men det endte med at Celtic-supporterne ble frustrert over sine egne.

Flere tusen gikk ut av stadion før slutt. Og da dommeren blåste av kampen, var det pipekonsert.

Rivende utvikling

Nå har Rosenborg muligheten på to fronter: Laget kan kvalifisere seg til playoff i Champions League. Og klubben kan vise verden hvilken helvetes ramme det er på Lerkendal.

- Jeg tar en Nils Arne Eggen: Den viktigste kampen er den du ennå ikke har spilt, sier Espen Viken, talsperson for Kjernen.

Det er lett å slå fast at det har vært en rivende utvikling på Lerkendal de siste åra. Du vil aldri nå den toppen Celtic Park har med sin kapasitet på 60 000 tilskuere. Men her kan det også være stille, hvis forventningene er høye og spillerne ikke innfrir.

På Lerkendal synger supporterne i to ganger 45 minutter. Skal vi sammenlikne det med noe – etter å ha besøkt x antall stadioner ute i Europa – holder Lerkendal Bundesliga-nivå.

- Vi har satt vår ære i å støtte laget. Vi prøver å synge sammenhengende under kampen, forteller Viken.

- Vi er nok litt mindre emosjonelt styrt enn de grønne horder fra Celtic. Det er ikke på 2–0 at laget trenger mest støtte. Vi er en hard kjerne som alltid er der, som alltid stiller opp.

Han fortsetter:

- Vi trege trøndere har kommet sakte, men sikkert. Det er ikke bare å stå og synge. Det tar tid å få folk i gang. Nå har vi vært stabilt gode over flere år.

2500 medlemmer

Viken mener at det spesielt er de tre-fire siste åra at Kjernen har vist klasse. Supportergruppa ble stiftet i 1996. Forløperen het Fragleberget.

Antall medlemmer er i dag 2500. Foran supporterne står det egne folk og svinger «taktstokken». På den måten får du koordinert massene og tilpasset sangene etter psykologien i kampen.

- Vi har mange forbilder. Men hvis det ligger en inspirasjon i bånn, så er den hentet fra Sør-Amerika. Der lager de liv og røre i to ganger 45 minutter. Det er flotte øyeblikk på Anfield også. Men store deler av tida er det helt stille der.

Heinz

- Hva med Bundesliga? Kjernen kan minne litt om stilen derfra.

- Ja da, vi har supportere som heter Heinz også, vi. Men, som sagt, vi får inspirasjon fra mange steder.

- Hva tenker du om at Matthías Vilhjálmsson mener dere er best i Skandinavia?

- Jeg tenker at Vilhjálmsson er en helhjertet rosenborger som vi liker å se i den hvite skjorta. Det er fint at han anerkjenner den jobben vi gjør, og synes den er viktig. Nå skal det sies at han ikke har spilt på alle stadioner i Skandinavia. Men målet vårt er å bli best i Norden.

Viken fortsetter:

- Vi er ganske stolte over den upolitiske og åpne stilen vi har. Om du er Frp-er eller buddhist spiller ingen rolle. Det er støtten til laget som teller.

Skremmer ikke

Det er ventet at Celtic kommer med en stor kontingent supportere til Trondheim. Norske halvliterpriser på 90 kroner er et tema, men skremmer ikke. For fansen kan kampen definere sesongen. Og i skotske aviser omtales Rosenborg med frykt og respekt.

- Vi har fokus på oss selv og ikke på Celtic-supporterne, sier Viken.

- Vi skal uansett synge dem kraftig ut på Lerkendal. Allerede fredag var kampen omtrent utsolgt. Det er et signal om hvordan trønderne ser på oppgjøret. Dette betyr noe, og temperaturen vil være høy. Det skal være konkurranse på mange nivåer. Det skaper sjarmen rundt dette som vi alle liker.

Bortestøtte

Kjernen jobber hele tida med å forbedre seg.

- Etter forrige sesong spurte vi spillerne hva de kunne ønske seg mer av. Svaret var mer støtte på bortekampene. Derfor satser vi på det, vi sponser bortekampene hardere.

- Aldri noe tull og tøys?

- Det får andre avgjøre. Klart, vi har hatt uheldige episoder vi også. Noe har vært i media, noe har ikke kommet opp i media. Fotball er følelser. Og når følelser kommer i sving, kan det skje uheldige ting. Noen har snakket om «svenske tilstander» og «massive problemer». Men vi er litt vaksinert mot den type vinklinger. Enkelte bladskrivere har sin oppfatning.

Ramlet ut

Mange har tradisjonelt sett på Vålerenga-supporterne i Klanen som Norges beste supportere, men dette fnyser Viken av:

- De har tatt en del uheldige avgjørelser og ramlet ut.

Men nå handler det om slaget mot Celtic:

- Det er en kamp der sjansene er 50–50. Jeg håper vi får se et Rosenborg som er like godt og modig som det laget vi så på Celtic Park.

Celtic-manager Brendan Rodgers ga i helga uttrykk for at det er Rosenborg som nå har presset på seg:

- Returkampen vil bli mer åpen. Rosenborg har et stort press på seg siden de spiller på hjemmebane. Det bør føre til at det blir mer rom å spille i, erklærer Rodgers.

Hun har siden fredag vært innlagt på Akershus universitetssykehus, etter et kraftig tilbakefall. Legene mener Marthe Sundby (42) bare har dager igjen. Leverkreften har festet et jerngrep om kroppen hennes.

- Legene sier at jeg har veldig kort tid igjen, i beste fall én uke. Jeg er ikke redd for døden, men jeg er trist fordi jeg er i ferd med å forlate alle dem jeg er så glad i. Jeg har bare dager igjen av livet mitt, men legene sier at jeg har en sterk kropp. Det kan hende at jeg får litt ekstra tid, sier Sundby.

Leveren vokser

Det er to måneder siden kroppsbygger Marthe fikk den tøffe beskjeden om at immunterapien som hun har fått en stund, ikke lenger virker. Hun har primær leverkreft, og det finnes ingen kreftkur mot denne typen. Derfor har Marthe fått immunterapi, etter at leverkreften ble oppdaget i fjor sommer. Det skjedde ni år etter at Marthe fikk leverkreft første gang. Da ble to tredeler av leveren fjernet. Denne gangen har det vært lite legene har kunnet gjøre for å få Marthe frisk.

- I våres sa legene at jeg i beste fall hadde ni måneder igjen av livet mitt. Da jeg for åtte uker siden fikk vite at leveren vokste og at det ikke var mer å gjøre, forstod jeg at tiden snart ville renne ut for meg. Da startet min sorgprosess. Mine nærmeste håpet at det ikke skulle gå så raskt. De har det på mange måter tøffere enn meg akkurat nå. Jeg har forsonet meg med hva som er i vente, sier Marthe.

Familien

Likevel; Marthe hadde håpet å få med seg høsten. Hun synes det er en frisk og fargerik årstid. Den skulle hun gjerne ha tilbrakt sammen med sine nærmeste dette året også. Slik blir det ikke.

- Men jeg har veldig mange flotte minner, sier hun.

Marthe har ikke mann og barn, men foreldre og to søsken. Og hunden Blue, en engelsk staffordshire på knapt ett år.

- Han har vært viktig for meg hele veien. Jeg fikk Blue etter at jeg ble syk. Jeg avtalte med mamma at hvis jeg ikke kunne overvinne sykdommen, så skulle hun ta seg av Blue. Han bor hos henne nå. Mamma er en sprek dame på 70 år som vil ta godt vare på prinsen min.

Begravelse

Marthe har tatt farvel med leiligheten sin i Oslo.

- Det kjennes rart å aldri være der mer. Det var min trygge base.

Hun har ordnet med testament, og bestemt hvordan sin egen begravelsen blir.

- Alle de flotte ordene som sies i en begravelse, har jeg de siste dagene hørt fra familie og venner. Det gjør inntrykk. I himmelen vil jeg sitte og vente på alle de jeg er glad i. Vi møtes igjen. Jeg er ingen veldig troende person, men jeg har tro på at det ikke er slutt når jeg har sovnet inn, sier Marthe.

Marthe har hele tiden slåss for å bekjempe kreften.

- Jeg tapte ikke kampen mot kreften, for jeg har fightet – kjempet hver eneste dag. Det å hevde at jeg har tapt er som å si at jeg har sviktet i en kamp utenfor min kontroll. Primær leverkreft må bekjempes med rette medisiner, og de finnes dessverre ikke ennå. Håpet og fighterviljen min har vært der hele tiden, men alt løser seg ikke med håp og vilje alene, sier Marthe.

Ta vare på hverandre

Marthe har i mange år jobbet med eiendomsforvaltning. Hennes store lidenskap på fritiden har i mer enn 20 år vært kroppsbygning. Marthe kan skilte med å være både norsk og nordisk mester i bodybuilding.

- Jeg har levd livet. Drømmene min har jeg fulgt, og jeg har opplevd mer enn en 80-åring. Jeg føler jeg har lite ugjort. Helt siden jeg ble syk har jeg sagt hvor viktig det er å leve livet og ikke utsette ting. Vis kjærlighet og ta vare på dine nærmeste. Hvis flere gjør det, ja da skal jeg sitte bak skyene der opp og smile fornøyd!

Under tittelen «Gode tjenester der folk bor» hevder kommunalminister Sanner i Dagbladet 21/7 at regjeringa har bidratt til god kommuneøkonomi og økt lokalt sjølstyre. Mens SP ser bakover, er det de blå-blå som med hevet blikk har svar på morgendagens utfordringer, påstår han. Sammenslåinger er løsninga. I hans verden må det være stort for å være bra.

Joda, ministeren har spyttet i kassa til en del kommuner; de som har gjort som han vil. Det kunne vært fristende å bruke et mer saftig uttrykk enn «gulrøtter» om ekstra veimillioner og uforpliktende julegaver til dem som har vedtatt sammenslåing. Slike smøreutlegg blir likevel bare blåbær mot den øvrige pengebruken i statsrådens prestisjeprosjekt. Konsulenter til utallige utredninger, bruk av offentlig ansatte i alle forvaltningsnivåer, prosjekveiledere og andre sammenslåingsmisjonærer har kostet flesk.

Så kommer reform- og engangsstøtte til dem som fusjonerer, øremerkede midler til erkjente omstillingskostnader. Svimlende beløp til tross; erfaring viser at det neppe er nok til å dekke de reelle utgiftene. Parallelt med skrytet av påståtte resultater, burde ikke Sanner også legge fram et totalregnskap for sin reform? Om det er han tyst, men det er ingen tvil om at det her dreier seg om flere milliarder.

Tenk om disse pengene heller kunne blitt fordelt på eksisterende kommuner! Uten den blå-blå reformpsykosen, hadde de også sluppet unna den største tidstyv i norsk offentlig forvaltning, en enorm sløsing av kroner og arbeidsinnsats. Det ville virkelig gitt styrket økonomisk ryggrad, og folkevalgte og administrasjon kunne ha konsentrert seg om daglig drift og samfunnsbygging.

Sanners uttalelser om økonomi faller på egen urimelighet. Begrunnelsen for mange sammenslåinger er jo smalhans og frykten for enda dårligere framtidige rammebetingelser. Viktigst her er fjorårets endring av inntektssystemet, statsrådens panikkhandling i strid med tidligere lovnader om at ingen skulle tape på å stå alene. Den selverklærte velgjørers økonomiske strupetak er altså den direkte årsak til at noen kaster inn håndkleet, og dette gjelder ikke bare små kommuner. Ta Nedre Eiker med 25.000 innbyggere! Folket stemte nei. Kommunestyret fulgte opp for så før jul i fjor å snu. Mørke økonomiske skyer var argumentet som drev dem til Drammen.

Å påberope seg ære for økt lokalt sjølstyre er drøyt når det kommer fra en mann med mål om å desimere antall lokaldemokratiske enheter og dermed også folkevalgte på grunnplanet. Når mange færre skal bestemme mer over mange fler som bor mye lenger bort, er det tvert om en enorm sentralisering av makt. En ubønnhørlig følge av det er sentralisering også av aktivitet og folk. Var det ikke den samme «folkestyreforkjemper» som ga grønt lys for å neglisjere nei-resultat i folkeavstemningene og manet kommunestyrer til nye runder der de ikke hadde fulgt hans linje?

Klimaks ble nådd 8/6-17 da et knapt Stortingsflertall ble med på hans ultimate virkemiddel for «økt lokalt sjølstyre»; ren, skjær tvang overfor de samme lokalsamfunn. Ingen bør være i tvil om at dette «demokratiske lokomotiv» vil kjøre på i samme spor, men med mye mer damp, om han får fortsette etter høstens valg.

For n-te gang trekker ministeren fram barnevern som grunn for sammenslåinger uten at han har noe som helst belegg for å påstå at kvaliteten øker proporsjonalt med kommunestørrelsen. Lokale antenner er viktig, og kompetansespørsmålet kan løses interkommunalt. Barnevernet er vel også et eksempel hvor fylkene kunne få et overordnet ansvar, hjelp for både store og små når det skorter på kapasitet. For Sanner gjelder det heller om å gå motsatt vei. Ved den planlagte flyttingen av tannhelsetjenesten nedover, en vri knapt noen ønsket, lå han an til å slå to fluer i én smekk.

En oppgave som føles som en byrde for kommunene, kunne jo være et kjærkomment tilskudd til problematiseringen han bruker for å promotere sammenslåinger. Heldigvis ble idéen reversert allerede før en eventuell maktovertagelse etter valget. Slik fikk Sanner heller ikke ytterligere vingeklippet fylker han jo egentlig vil bli kvitt. Foreløpig har han måttet nøye seg med at den meningsløse regionreformen har skapt geografiske misfostre svært få vil ha.

Et annet av sine glansnumre gjentar statsråden også i sitt innlegg; det at det blir så mange pensjonister i forhold til yrkesaktive. Som for det meste annet er sammenslåing hans løsning. Her gjelder det om ikke å få makabre tanker om hva grensefjerninger kan føre til for de eldre mennesker, for hva er ellers løsninga? For kommuner som allerede sliter med forgubbing, kan hans resept umulig gjøre vondt annet enn verre. Med de offentlige arbeidsplassene forsvinner jo nettopp folk i arbeidsfør alder. Skal de gamle da følge med på ferden til storkommunens sentrum og kjempeinstitusjoner der?

Nedgangen i oljeinntektene bruker han også for alt han tror det er verdt. Er det ikke da heller ekstra viktig å sørge for å beholde og videreutvikle aktivitet i alle deler av landet, også i de mer grisgrendte strøk hvor mye av ressursene ligger? Det er noe avslørende at en mann i hans posisjon tydeligvis ikke skjønner hvilke viktige aktører kommunene er som tilretteleggere for næringsvirksomhet.

De som i 1837 sørget for at vi fikk Formannskapslovene må vel sies å ha vært framsynte. Da fikk vi jo det lokale sjølstyre Sanner skriver så fagert om. SP ser videre framover med lovens intensjon som ledetråd, lokalt sjølstyre. Statsråden vil samle styre og stell mer og mer slik vi også ser det med NAV-og skattekontor, sykehus, politi osv. Skal han oppnå sitt mål om gode tjenester der folk bor, betyr det altså at folket må flytte etter. I den grad SP ser bakover, er det for å lære av erfaringer. Ministeren lukker øynene for slikt, og med sin metode mot sentralisering plasserer han seg selv i bakvendtland.

(Dagbladet): Etter seks år hadde Per Boye Hansen (59) mandag sin siste dag som operasjef. Den ble tilbrakt på verandaen hjemme på Blindern.

– Sesongen var ferdig i slutten av juni. Nå her jeg vært en tur i Lofoten og så skal jeg videre på hytta i Numedalen, forklarer Hansen.

Han beskriver avslutningen med Puccinis «Tosca» som fantastisk.

– Det var en radikal versjon som fikk folk til å bue og rope bravo på premieren. Den skapte reaksjoner slik kunst skal gjøre.

Hansen setter punktum med økte inntekter, publikumsrekord og topp mottagelse også i utlandet.

–Jeg kommer til å savne mine nærmeste medarbeidere, uten deres støtte og samhold hadde jeg ikke klart det. Men det kjennes godt. Og så har jeg jo hatt nesten to og et halvt år til å forberede meg på.

Han sier det uten tegn til bitterhet i stemmen. Men det er klart at det som skjedde da han ikke fikk forlenget åremålsstillingen våren 2015 var noe han gjerne skulle vært foruten.

Lederkabalen

I media ble det fremstilt som om interne konflikter, samarbeidsproblemer og Hansens lederstil var bakgrunnen avgjørelsen. Det haglet med personkarakteristikker som «manipulerende», «egenrådig», «lunefull» og «kompromissløs».

– På hvilken måte vil du beskrive deg selv som leder?

– Det er opp til andre å gjøre. Men skal du lede så må du ha klare kunstneriske ambisjoner. Jeg krever mye av mine ansatte, enkelte vil oppleve det som svært positivt, andre som negativt.

– Hvordan tok du kritikken?

– Personkarakteristikkene må jeg tåle. Men det ble noen steder fremstilt som om dette hadde noe med en personalkonflikt å gjøre, når det først og fremst handlet om misnøye knyttet til nedbygging av det faste solistensemblet.

Hansen mener dette igjen bunner i en ledelsesstruktur som legger opp til konflikter.

– Operasjefen og ballettsjefen burde ligge direkte under styret. I dagens modell står disse for svakt i organisasjonen.

I Den Norske Opera er operasjef, ballettsjef, musikksjef, teknisk direktør, finansdirektør og markeds- og kommunikasjonsdirektør underordnet administrerende direktør.

– Nåværende styreleder har sagt at hun ønsker å holde fast ved dagens struktur. Men på sikt tror jeg det vil tvinge seg fram en endring, mener Hansen.

Flere konflikter

Konfliktene ved Den Norske Opera de senere årene har vært mange. Bare for å nevne noe: Hansens forgjenger Paul Curren sa opp etter en intern konflikt da Tom Remlov var administrerende direktør. Og i vår gjorde Operaens musikksjef Karl-Heinz Steffens det klart at han ikke kom til å fortsette. Årsaken var at han finner det umulig å samarbeide med påtroppende operasjef Annilese Miskimmon.

– Det er et enormt tap for Operaen at Steffens slutter. Han har vist et engasjement og en vilje og evne til samarbeid som har fått hele ensemblet til å oppleve en opptur.

– Hvilke råd har du gitt din etterfølger?

– Jeg har ikke gitt henne råd, det tror jeg ikke er noen god strategi. Men jeg har en god dialog med Miskimmon og ønsker henne lykke til.

Det kan hun trenge. Som Hansen sier:

– Fem operasjefer på ti år er en dårlig «track record» for vekst og kontinuitet.

Han mener det er kulturministerens ansvar å sette sammen et styre som forstår nødvendigheten av forandring, og som gir operasjefen større handlingsrom.

– Slik det er nå er det et misforhold mellom ansvar og beslutningsmyndighet. Da er det fort gjort at det blir konflikter.

Hansens visjon for Operaen er at den skal bli mer relevant og utfordrende.

– Opera skal provosere og skape debatt. Av og til kan det virke som om målet er å tilfredstille et akutt behov for godt omdømme heller enn å bidra med noe særegent. Hadde jeg satt opp «Phantom of the Opera» eller «Les Miserables» en hel sesong så er det ikke mange her hjemme som ville reagert negativt. Hadde en operasjef et annet sted i Europa gjort det samme så ville han mistet jobben på dagen.

(Dagbladet): Politiet i Agder etterlyste i går en kvinne i forbindelse med knivhendelsen på Coop Obs inne på Sørlandssenteret forrige onsdag.

Marie Skuland (17) døde som følge av skadene etter at hun ble knivstukket. På overvåkingskamera så politiet en kvinne de så langt ikke hadde kommet i kontakt med, og sendte dermed ut en etterlysning i går.

Nå har kvinnen meldt seg, bekrefter fungerende påtaleleder Cecilie Pedersen Hille overfor Dagbladet.

- Hun har meldt seg til politiet og vi vil nå avtale avhør med henne, sier Hille.

Det var VG som først omtalte dette.

- Vi tenker at informasjon hun kan komme med vil være relevant. Vi oppfatter at hun er en av de første som hadde kontakt med den avdøde, sier hun.

Politiet tror denne kvinnen kan sitte på informasjon som så langt er ukjent for politiet.

- Det kan være ting Marie har fortalt henne om hendelsen, sier hun.

- Hvor sentralt og avgjørende er dette vitnet i etterforskningen?

- Det er for tidlig å si. Det vil avhøret avgjøre. Men som sagt så kan hun være en av de første, om ikke den første, som tok hånd om Marie. Vi oppfatter det som et viktig vitne, svarer Hille.

Siktet for drap og drapsforsøk

Ei 15 år gammel jente er siktet for drap- og drapsforsøk etter at hun knivstakk sommervikar på Coop Obs Marie Skuland (17) og ei 23 år gammel kvinne som var kunde i butikken.

Marie døde som følge av skadene. 23-åringen ligger på sykehus og er kritisk skadd etter hendelsen.

Politiet jobber nå forløpende med vitneavhør og etterforsking av digitale spor.

Den sikta 15-åringen ble avhørt på fredag, og det har ført til fremgang i etterforskningen, opplyste politiet til Dagbladet i går.

- Vi har avhørt en del vitner i løpet av helga, og jobber for fullt med å undersøke elektroniske spor, som data og telefon, for å kartlegge. Motiv vil bli hovedfokus framover, sa Hille i går.

Politiet mener nå de har oversikt over hendelsesforløpet, men vil ikke ut med mer informasjon enn at knvistikkingen foregikk på to ulike steder inne på Coop Obs.

Motivet for drapet og drapsforsøket er foreløpig ukjent, og det er ikke bekreftet hvorvidt det var eller ikke var noen relasjon mellom de fornærmede og den siktede.

- Det er ingenting som tyder på at det er noen relasjon med noen av de fornærmede i saken. Men det er det vi jobber videre med nå for å få kartlegge, sier Hille mandag.

Overført til fengsel

Det forrige forsøket på avhør av siktede ble avbrutt som følge av jentas helsetilstand. Hun ble videre frivillig innlagt på psykiatrisk avdeling. Politiet og helsevesen kjente til jenta fra før av.

Mandag ble hun overført til ungdomsavdelingen ved Bjørgvin fengsel i Bergen.

I utgangspunktet varetektsfengsles den siktede 15-åringen i to uker, med brev- og besøksforbud. Etter det vil politiet vurdere om fengslingen skal forlenges.

15-åringens forsvarer, Hege Aarli Klem, sier at jenta er preget av situasjonen og har det tøft.

Politiet og familien til avdødes bistandsadvokat opplyste til Dagbladet i går at Marie Skuland (17) gravlegges på fredag.

- Familien ønsker at begravelsen skal være uten presse. De ønsker at nærmeste familie, venner og andre som vil ta avskjed med Marie, skal få kunne gjøre dette i fred, sa bistandsadvokat Åse Johnsen Drabløs.

Plast i havet er blitt Norges mest akutte miljøproblem. Den kan forgifte sjømaten vår og ta knekken på alt fra plankton og sjøfugl til hval hvis vi ikke får stanset forsøplingen og ryddet opp snarest. Skipsfart og fiskeflåten er ansvarlig for mer enn 50 prosent av marin forsøpling i Nordsjøen – dette må vi gjøre noe med!

Marin forsøpling er et av de raskest voksende miljøproblemer i verden, også i Norge. Mange tror at mesteparten av avfallet kommer fra land. En ny FN-rapport viser imidlertid at i Nordsjøen kommer 50 prosent av søppelet fra skipsfart og maritim virksomhet. I de nordlige havområdene kan det være så mye som 80 prosent. På Svalbard er fiskeflåten hovedkilden til forsøpling. Vi trenger derfor bedre kontroll og et mottakssystem for avfall fra skip i norske havner.

Hvert år dumpes 34000 tonn søppel – det meste plast – i Norskehavet. Vi samler inn bare 244 tonn. Det utgjør sju promille av avfallsmengdene. I Norge har vi liten oversikt over hvor mye avfall som leveres til land og hvor mye som dumpes fra båter og skip. Vi mangler et helhetlig system som kan danne grunnlag for rapportering og kontroll. I tillegg mangler vi landbasert mottaksanlegg i havnene våre som sørger for at marint avfall kan gjenvinnes eller destrueres.

I 2015 ble Norge dømt i EFTA-domstolen for manglende overholdelse av våre forpliktelser om å ha mottaksanlegg for skipsgenerert avfall og avfallsrester. I januar i år ba EFTAs overvåkningsorgan ESA Norge om å følge opp dommen i EFTA-domstolen og sikre tilfredsstillende havneanlegg for mottak av avfall fra skip. Nå haster det med politiske tiltak som gjør at norsk skipsfart blir med på laget i kampen mot marin forsøpling.

Problemet med marin forsøpling har økt eksponentielt siden 1950-tallet, da industriell produksjon av plast skjøt fart. Beregninger på verdensbasis viser at 150 millioner tonn flyter rundt i enorme søppelfyllinger rett under havflaten. Plastrester og mikroplast transporteres av havstrømmer over landegrensene. Det skylles i land på strendene og finnes i og under den arktiske isen, i dyphavet og i et bredt spekter av marine organismer.

Plankton, fisk, krepsdyr, sjøfugl og pattedyr forveksler plastavfall med mat. Plast i tarmene reduserer evnen til å ta opp næringsstoffer og blokkerer fordøyelsessystemet. Giftstoffer i plasten fører til økte giftmengder i kroppen, og dyrene blir syke. Svært mange sjøfugler, sel og hval sulter sakte i hjel på grunn av plast. I mars i år ble en syk gåsenebbhval avlivet på Vindenes på Sotra. I magen på «Sotra-hvalen» fant forskere 30 plastposer. Havhest er en av sjøfuglartene som er mest berørt av plastforurensning. I Nordsjøen regner man med at 95 prosent av havhestene har plast i magen.

Over lang tid brytes plasten ned til mikroplast. Mikroplastpartikler er funnet i over 800 marine arter og organismer så langt, inkludert fisk og andre arter vi spiser som sjømat. De minste plastpartiklene, nanoplast, er så små at noen kan komme inn i organer og kroppsvæsker av organismer. Hva det kan gjøre med oss på sikt, vet vi fortsatt lite om. Men det gir grunn til alvorlig bekymring. Små plastartikler er dessuten veldig giftige. De har stor evne til å binde giftstoffer som PCB.

Dersom vi ikke finner effektive mottiltak, vil det innen 2050 være mer plastavfall enn fisk i havet, varsler FN. Flere internasjonale avtaler arbeider med å redusere utslipp av søppel til havene, som London-konvensjonen (Convention on the Prevention of Marine Pollution by Dumping of Wastes and Other Matter) og OSPAR (Oslo-Paris)-konvensjonen som skal beskytte det marine miljø i nordøstlige deler av Atlanterhavet. En tredje viktig internasjonal avtale er MARPOL-konvensjonen for hindring av forurensning fra skip. Den 1. januar 2013 trådte MARPOL-konvensjonens vedlegg 5 i kraft. Det inneholder et totalforbud mot all dumping av blant annet plast og fiskeredskaper, men er ennå ikke implementert fullt ut i norsk lovgivning. Fiskeriministeren, klimaministeren, Stortinget – noen bør ta tak i problemet rimelig kjapt.

Det nedlegges en betydelig frivillig innsats for å rydde strender hvert år, og takket være Venstre har Norge satt av 60 millioner kroner til strandrydding og til pilotprosjekter med «Fishing for Litter» som samler opp søppel fra havet. Men dette er ikke nok så lenge skipsfarten og andre viktige aktører ikke får rammevilkår som fundamentalt endrer måten de håndterer plastavfall på. Problemet med marin forsøpling kan ikke løses gjennom ett eller to tiltak, det trengs både opprydding, forebygging, forskning, bevisstgjøring og strengere straffer mot forsøpling.

I dag er det i praksis ingen risiko forbundet med dumping av plastavfall til havs, og det er tungvint og kostnadskrevende å bli kvitt avfallet i land. Uten et godt rapporterings- og kontrollsystem er det ikke mulig å iverksette sanksjoner i form av bøter eller belønninger. Vi må utvikle mottakssystem som gjør at båter og skip kan og skal levere alt avfall i havn på en enkel måte.

Norsk maritim næring har vist stor vilje til å finne grønne løsninger, blant annet i Grønt kystfartsprogram som er iverksatt av DNV GL. Det er næringslivet som ofte kommer med de gode ideene, og vi som politikere har et ansvar i å legge til rette for at de kan bli satt ut i livet.

Som en ledende fiskeri- og skipsfartsnasjon bør Norge få på plass et kontroll- og mottakssystem for avfall fra skip snarest og fjerne den største kilden til marin forsøpling i Norskehavet. Kunnskapen finnes, men må tas i bruk. Dessuten bør vi ta initiativ til et internasjonalt program for å rense verdenshavene for marint plastavfall.

Det trengs rask og omfattende handling. Ellers risikerer vi å tape kampen mot plast i havet.

Erna Solberg, Trine Skei Grande og flere kvinner i NHO-ledelsen har kastet seg inn i et slags pseudo-feministisk forsvar for velferdsprofitt. Det er visstnok idealistiske kvinnelige gründere det går utover når SV sier nei til profitt på barnevernstjenester, asylmottak, barnehage- og sykehjemsdrift.

SV er ikke slem mot kvinner, ikke slem mot gründere og ikke slem mot kvinnelige gründere. Vi ønsker å sette noen prinsipielle grenser for hva slags virksomhet som ikke egner seg for privat virksomhet.

Immanuel Kant formulerte på mange måter den vestlige etikken, og han slår fast at mennesker skal behandles som formål i seg selv og aldri bare som middel. Ja, jeg kjenner til dette «bare» som ofte er konservatives fikenblad for å trylle bort hele etikken. Å behandle andre som middel kan vi akseptere i mange sammenhenger, også sosialister kan det. Men ikke stilt overfor mennesker i nød – ikke stilt overfor de hjelpeløse – da legger vi vekt på første del av utsagnet. Mennesker som formål i seg selv.

Vi i SV mener rett og slett det er galt å tjene penger på hjelpeløse mennesker. For formålet med omsorg må være omsorgen selv. Målet kan ikke være bunnlinje, eller hensynet til NHOs medlemsbedrifter, uansett hvor fristende det måtte være å få fingre og hender ned i offentlige honningkrukker.

Ja, dette er et verdispørsmål, og vi i SV er fullstendig klar over det. Men Erna og hennes allierte prøver å late som det er en slags feminisme å berike seg på offentlige pengestrømmer. Det er en nærmest psykedelisk unnamanøver. Den er frekkere enn den vanlige nytalen om innovasjon og effektivitet i offentlig sektor, om omstillingsevne i økonomi og styringsverk, om robusthet eller bærekraft.

Men også det snakket er unnskyldninger for at noen enkeltmennesker og kapitalsterke selskaper skal få kloa i offentlige midler. Dette handler om det samfunnet dere sier dere er for. Det samfunnet der det er små økonomiske forskjeller mellom oss. Det skaper man ikke ved at private selskaper skal overta fellesskapets verdier. Og vær grei, spar oss for de feministiske krokodilletårene!

Det er flere årsaker til at folk ikke stemmer. Noen mener det ikke har noe å si hvilke politikere eller parti som sitter i regjering, de merker ikke noe forskjell. Andre har ikke tillit til politikere.

Jeg er en av de som har mistet tilliten til politikere, og for meg er det alvorlig. Faktisk satt jeg på bussen og grein litt, da jeg innså at jeg ikke kom til å stemme i år. Av og til manifesterer sånne erkjennelser seg fysisk som en gråtebølge – en slags sorg. Det er ikke gøy å være godt voksen og sitte på bussen og plutselig bli overmannet av en gråtebølge, fordi du innser at du ikke kan bruke stemmeretten din. Men det skjedde altså.

Jeg er glad i Norge og jeg er stolt av mange sider av vårt samfunn, som jo nettopp er bygd opp og utviklet av den norske folk. Jeg er en samfunnsengasjert person som alltid har ment at det er en plikt å bruke stemmen ved Stortings – og kommunevalg. Jeg tenker fortsatt at å kunne påvirke samfunnet gjennom frie valg er selve kjernen i demokratiet. Men nå er min tillit til politikerne så svekket at jeg ikke vil bruke min stemmerett.

Jeg reagerer mest på spillet, det som avtales på forhånd – under bordet eller i korridorene. Hvorfor skal jeg gi min stemme til politikere som spiller er spill, eller som skjuler for befolkningen hva de har stemt på, for eksempel i FN. Kontrakten mellom politikere og folk som meg er avhengig av at politikerne fører en transparent politikk, der vi får svar på de spørsmålene vi har. Jeg har de siste årene fulgt noen politiske prosesser og observert det politiske spillet på nært hold. Det er det som sammen med den feigheten jeg opplever politikere altfor ofte har når det kommer til å uttale seg offentlig om viktige saker, som fikk dråpen til å renne over.

Partier som kjøpslår om saker for å få makt er helt normalt, men det betyr ikke at det er greit. Politikere har selv et ansvar for at det politiske spillet har fått utvikle seg og er som det er. De er ikke passive brikker, de er aktive folk som blir med på både det ene og det andre. Hvor mange ganger har ikke politikerne sett en annen vei i viktige saker, fordi det lønner seg for partiet. Hva som lønner seg eller er viktig for folk, for deg og meg er ikke alltid det viktigste. Å være politiker handler også om å beskytte sin karriere.

For meg er partiprogrammet viktig, jeg ser etter hva slags ideologi og hva slags konkrete tiltak partiene har i sine programmer. Jeg ser selvfølgelig også på hva politikere lover eller snakker om og sammenligner dette med hvilke tiltak de faktisk foreslår, vedtar og gjennomfører i praksis.

Jeg er ikke alene om å blir ille til mote når jeg ser politikere på TV eller hører dem «debattere» på radio. De beskylder hverandre, kommer med slagord og omtaler den politikken motstanderne foreslår på en måte som ligner mer på utdriting enn saklig argumentasjon. Det kan virke som om de er opplært i å tenke at for å vinne må man opptre som en bølle. Men jeg vil ikke ha brød og sirkus i politikken, jeg vil ha voksne seriøse folk som har kunnskap og som opptrer som om de er skikket til å lede landet. Av og til lurer jeg på om politikere faktisk driver med politikk. Jeg tror ikke politikere er dårlige mennesker, men jeg lurer på om de har noen «yrkesstolthet». Er de klar over den tilliten de har fått av befolkningen? Synes de selv at de bruker den på en etisk, moralsk og god måte? Eller er de egentlig er like oppgitte som meg over hvordan det politiske spillet er blitt?

Uansett, jeg kommer ikke til å stemme i år. Jeg vet at det ikke betyr noe for folk eller fe at jeg ikke stemmer, men det betyr noe hvis det blir mange som lar være å stemme fordi de ikke har tillit til politikerne – og måten de forvalter våre stemmer på. For til syvende og sist handler det om at demokratiet ikke fungerer hvis folk ikke bruker sin stemmerett.

Jeg har gitt opp, men heldigvis er det mange som fortsetter å bruke sin stemmerett. Etikk og moral er jo ikke akkurat inn for tiden så kanskje er det bare jeg som legger vekt på den biten. Jeg ønsker uansett ikke at folk skal gjøre som meg og kanskje har jeg en urealistisk høy forventning til politikk som fag – for jeg ser på det som et fag.

Jeg håper selvfølgelig jeg har endret mening til neste stortingsvalg om fire år. Time will show!

Søndagens merkverdige valg i Venezuela på grunnlovgivende forsamling er et forkledd statskupp fra president Nicolás Maduro. Presidenten ble demokratisk valgt i 2013. Han er arvtakeren etter avdøde Hugo Chávez som leder for den «bolivarianske revolusjonen». Men nå har han altså funnet det mest tjenelig å skrive ny grunnlov for å holde på makta og da avskaffe den grunnloven som er arven etter Chávez. Derfor har vi sett en splittelse blant «chavistene».

Maduro utlyste valget til grunnlovgivende forsamling for å kvitte seg med Nasjonalforsamlinga, som ble demokratisk valgt i desember 2015. I det valget vant hans motstandere, som nå sitter med et klart flertall av setene. Dette flertallet, samlet i Bordet for Demokratisk Enhet (MUD), har den politiske opposisjonen mot Maduro brukt til å forsøke å avsette presidenten og ellers forsøke å stanse hans politikk. Maduro har svart med å gå til politisk krig mot Nasjonalforsamlinga med alle tenkelige knep. I mars fikk han Høyesterett, som han har fylt med trofaste støttespillere, til å tilta seg lovgivende makt, på bekostning av de folkevalgte. Riksadvokat Luisa Ortega Díaz, et tidligere trofast tilhenger av Chávez, nølte ikke med å kalle det et statskupp. Høyesterett måtte etterpå gå tilbake på vedtaket, men avsatte riksadvokaten.

Opposisjonen, med sitt parlamentariske flertall, har svart med store demonstrasjoner i gatene over hele landet. Det har endt i sammenstøt med politi, soldater og væpnede tilhengere av Maduro. Fra april til nå har minst 120 mennesker mistet livet. På uavhengighetsdagen 5. juli stormet ei gruppe væpnede tilhengere av Maduro inn i Nasjonalforsamlinga, julte opp fem av de folkevalgte og sju ansatte og holdt 300 parlamentarikere, journalister og ansatte som gisler i noen timer.

Valget til grunnovgivende forsamling søndag er det blodigste noensinne. Minst et dusin mennesker har omkommet fra lørdag kveld til søndag kveld.

Venezuela har nå grunnlovgivende forsamling side om side med Nasjonalforsamlinga. Maduro akter visstnok å gjøre Nasjonalforsamlinga husløs og la de nyvalgte både flytte inn og overta den lovgivende makta i landet samtidig. Det åpner for videre institusjonell borgerkrig, som lett kan spre seg til gatene og til og med åpne for militær inngripen.

Søndagens valg var ikke demokratisk. En tredel av de 545 er valgt av «sosiale grupper», som fagforeninger, pensjonister, studenter og andre, hvor Maduros tilhengere har makta. De øvrige medlemmene er valgt i valgkretser som ble trukket opp for å hjelpe Maduro. Opposisjonen oppfordret til valgskulk.

- Dette er den største valgseieren i revolusjonens 18 år lange historie, sa Maduro i en tale til tilhengere i hovedstaden Caracas.

Presidenten i det nasjonale valgrådet, Tibisay Lucena, som står på Maduros side, kalte deltakelsen for «ekstraordinær». Offisielt deltok 8,1 millioner som er 41,53 prosent av velgerne. Under valget i 2015 snakket Lucena om en «veldig høy» valgdeltakelse. Da var den på 74,17 prosent. Men om de offisielle tallene for deltakelsen stemmer, så gikk flere til urnene søndag enn de 7,1 millioner som deltok da opposisjonen to uker før holdt uoffisiell folkeavstemning om ja eller nei til ny grunnlov.

Det viktigste er: Dette valget splitter, om mulig, Venezuela enda mer enn før. En grunnlov skal samle landet og de ulike politiske kreftene om felles spilleregler, om institusjonelle forlik og ikke om politisk innhold. Med dette knepet har Maduro til og med splittet sine egne rekker. I bunnløs krise på alle hold – politisk, økonomisk, sosialt og ordensmessig – er det ikke ny grunnlov landet trenger.

Politisk «samboerskap» mellom en president og et parlamentarisk flertall fra stridende politiske familier har vist seg fullt mulig i flere land så lenge begge parter følger grunnlovens spilleregler og sedvane. Spanias tidligere statsminister, José Luis Rodríguez Zapatero, og flere andre har forsøk å mekle og lære bort dette, men til ingen nytte.

Dette valget skal ifølge Maduro skape fred og samle landet. Enten er han politisk dum eller så farer han med løgn. Dette er et steg mot å innføre et diktatur. Det skal være valg av president i oktober neste år, som Maduro står i fare for å tape. Han prøver det som i spansk språk kalles «flukt framover». Vi vet ennå ikke hva slags krumspring som er i vente. Men den grunnlovgivende forsamlinga mangler demokratisk eller folkelig legitimitet. Derfor er dette knepet fånyttes, og Maduro har bare lurt seg og sine. Valget søndag anerkjennes ikke av andre demokratiske land. Med sitt autoritære naturtalent trengte ikke Chávez ty til de knepene som hans elev Maduro, etter fattig evne, nå prøver.

I Venezuela er ikke politikken det muliges kunst, men kampen om alt eller intet.

Ikke det? Det syns ikke vi heller. Men visste du at sterke krefter i Longyearbyen jobber for å få gjenåpnet Lunckefjell-gruva på Svalbard, som aldri kom i drift på grunn av manglende lønnsomhet? Visste du at staten gjennom eieren Næringsdepartementet vil bli forespurt av styret i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) om å gå inn med minst 600 millioner i kapital for å realisere det? Og visste du at lokallagene til AP, Høyre og Venstre (!) i Longyearbyen støtter planene så lenge selskapet klarer å drive lønnsomt?

Sentralt sitter AP og Høyre selvsagt musestille i båten. Å gjenoppta storstilt kulldrift på Svalbard er ikke akkurat en vinnersak i valgkampen. Men det kan meget godt tenkes at de vil åpne for det om de sitter i posisjon etter valget, med det å «ivareta overordnede mål i norsk Svalbardpolitikk» som tvilsom unnskyldning. Vi i MDG mener det norske folk fortjener svar før valget fra Erna og Jonas om de akter å gjennomføre dette klimapolitiske mageplasket.

Norge oppfattes som et inkonsekvent land i klimapolitikken i resten av Europa. På den ene siden har vi ren energi, verdens beste elbil-satsing og en hovedstad som nylig ble kåret til Europas miljøhovedstad. På den andre siden bidrar vi til gigantiske klimagassutslipp gjennom vår olje- og gassproduksjon, vi er et av få land som ikke klarer å kutte klimagassutslipp – og vi driver altså statlig kulldrift på Svalbard. Dobbeltmoralen skildres i utallige dokumentarer av internasjonale tv-produksjonsselskap. En av dokumentarene undertegnede ble intervjuet i fikk det lite flatterende navnet «Longyearbyen – a bipolar city». Dokumentaren skildret det åpenbare paradokset i at Svalbard har en av verdens strengeste miljølovgivninger, samtidig som kulldrift er tillatt.

Argumentene for å fortsette kulldriften på Svalbard er til forveksling like argumentene for å gjøre den norske olje/gass-alderen så lang som mulig: Kullet på Svalbard er angivelig så rent at det nærmest er et klimatiltak i seg selv å sette det i produksjon. På samme måte ivrer som kjent olje/gass-lobbyen i Norge for at vi skal være de siste som stenger kranene på sokkelen, fordi vår «rene» olje og gass skal redde verden fra det skitne kullet. Man trenger ikke være retorikkekspert for å se den tragikomiske klimaspagaten det blir å forsvare videre kulldrift på Svalbard.

Når alle rasjonelle argumenter tilsier å avvikle kulldriften på Svalbard, drar kullforkjemperne opp sitt trumfkort: Kulldriften er viktig av «geopolitiske hensyn», for å sikre norske arbeidsplasser, og derigjennom vår suverenitet over Svalbard. Problemet med argumentet er bare at staten selvsagt kan sikre arbeidsplasser gjennom mer framtidsrettede bransjer. Og skulle Russland mot formodning ha planer om å annektere Svalbard, er det neppe hva vi driver med der som avgjør saken.

Miljøpartiet De Grønne mener tida er overmoden for å fase ut kulldriften på Svalbard, og investere statlige penger på Svalbard i et grønt høyteknologisk skifte i Arktis, framfor å fortsette å subsidiere ulønnsom og klimafiendtlig kulldrift.