På aprilmålingen som Norstat har laget for Vårt Land , får Frp 11,7 prosents oppslutning, dagen før partiets landsmøte braker løs på Gardermoen.
- Det er ikke noen hemmelighet at vi politikere liker gode tall bedre enn svake. Vi må bli enda tydeligere i politikken vår og sørge for at vi er synlige i det politiske bildet, sier parlamentarisk leder Harald T. Nesvik til avisa.
Venstre sliter fryktelig tungt og faller 0,6 prosentpoeng til en oppslutning på magre 2,1 prosent. Det ville gitt null stortingsrepresentanter.
Samtidig viser målingen at Høyre sanker mange nye velgere. Erna Solbergs parti går fram solide 3,7 prosentpoeng til 24,3 prosent. Samtidig øker Arbeiderpartiet oppslutningen med 1,8 prosentpoeng til 32,6, og befester dermed posisjonen som landets klart største parti. Senterpartiet faller 1,5 prosentpoeng til 12,8 prosent.
Dersom denne målingen hadde vært valgresultat ville Ap fått 62 og Sp 23 mandater på Stortinget, og de to partiene ville dermed sikret flertall sammen. De borgerlige ville fått 73 stortingsplasser.
For de øvrige partiene viser målingen følgende tall: SV 4,5 (-0,5), KrF 4,3 (-0,2), Rødt 3,3 (+0,8), MDG 3,0 (+0,5), andre 1,4 (+0,1).
(Dagbladet): Tyske Pamela Dutkiewicz (25) nådde karrierens høydepunkt da hun deltok i OL i Rio i 2016. Der ble hun slått ut i semifinalen på 100 meter hekk.
I en bloggpost publisert av friidrettsmagasinet Spikes åpner hekkeløperen nå opp om kroppspresset hun har følt som friidrettsutøver. En stund var selvfølelsen så ille at hun slet med konsentrasjonen på stevnedager, fordi hun var bekymret for hva slags bilder som kom til å dukke opp av henne i avisa.
- Tanken på at et bilde av meg skulle dukke opp i avisa, kunne skremme livskiten ut av meg. Det var alt jeg klarte å tenke på gjennom konkurransedagene. Hvilket bilde kom de til å bruke? Det å stå på startstreken og bekymre meg for hvilke deler av kroppen min som var synlige, tok alt fokuset. Det var alt jeg tenkte på, både i fritida og på trening. Og i konkurranse, da tanken ikke burde være der i det hele tatt, skriver Dutkiewicz.
Ble kalt «den lubne»
Dutkiewicz var likevel en lysende friidrettsutøver, blant de aller beste på juniornivå i Tyskland. I 2010 var hun en av de raskeste hekkeløperne under 20 i verden.
Likevel var hun av den oppfatning at vekten var kilden til alle problemene hennes.
- «Selvfølgelig løper du ikke raskere, du er for tung til det», sa de. Jeg overhørte en gang en i støtteapparatet kalle meg «den lubne». Det var utrolig sårende, og har brent seg fast i hodet mitt, skriver Dutkiewicz.
Så fikk hun et anstrengt forhold til spising. Hvis hun ble veid på en onsdag, spiste hun ingenting den dagen. Etterhvert begynte hun å jobbe med ernæringsfysiologer, som hjalp henne på rett vei. I bloggposten skriver hekkeløperen at hun nå er 10 kilo lettere, uten å ha slanket eller sultet seg. Hun har bare spist riktig.
- Jeg prøvde det ut, og resutlatene var bemerkelsesverdige. Og enda viktigere, jeg hadde ikke følt meg så bra på mange år. Lettelsen – både i kropp og sinn – var enorm, skriver hekkeløperen.
Press om en spesiell kropp
Professor ved Norges idrettshøgskole, Jorunn Sundgot-Borgen, har forsket mye på jenter og idrett. Herunder blant annet jenters helse, spiseforstyrrelser, idrettsernæring og seksuell trakassering.
Hun sier at det er et klart kroppspress også i norsk idrett. Og hun legger til at slike bemerkninger som Dutkiewicz har fått – det er helt uakseptabelt.
PROFESSOR: Jorunn Sundgot-Borgen er professor ved Norges idrettshøgskole. Foto: Morten Holm / SCANPIX Vis mer
- Det er et press om å ha en spesiell kropp, en spesiell form og størrelse. Det presset er stort i samfunnet generelt og i enkelte særidretter spesielt, sier Borgen til Dagbladet.
Presset i idrettene kan være relatert til at det er gunstig å ha en spesiell kroppssammensetning når det gjelder å presetere. Borgen sier også at det i enkelte særidretter handler like mye om at utøverne ønsker å ta seg ut og passe inn i den kroppen som ses på som ideell for den særidretten.
- Hvordan man opplever presset, er avhengig av utgangspunktet ditt. Selvfølelsen, og hvem du har rundt deg og hva de betyr for deg. Jentene som ikke er trygge på seg selv og føler at de avviker fra det idealbildet, bruker dessverre veldig mye energi på akkurat det Dutkiewicz skisserer. At det betyr mer hvor kameraet står og hva det fokuserer på, enn det å prestere, sier Borgen.
- Reduser kroppssnakk!
Borgen mener det er viktig at profiler står frem med sine erfaringer.
- Alle de som tør å si noe offentlig om hvordan de opplever dette, er gunstig. Det er mange som ikke tør å si noe om det, og heller ikke yte motstand hvis det for eksempel dukker opp nye regler eller krav til bekledningen, sier Borgen.
Hun mener også det er viktig å huske på at selv om idrettsutøvere tilsynelatende ser veltrente og selvsikre ut, er det langt fra sikkert at det er slik.
- Folk tror at alle disse utøverne er glansbilder og opplever seg selv om vellykket og har en god selvfølelse. Men for dem, som for oss andre, så finnes det for mange et negativt kroppsbilde som kan påvirke deres prestasjoner.
Det er ikke enkelt å kvitte seg med følelsen at man ikke ser riktig ut. En dårlig selvfølelse blir ikke borte over natta. Dette er Jorunn Sundgot Borgens råd:
- Det høres veldig enkelt ut, men jeg synes at alle jenter, utøvere eller ikke, bør redusere kroppsnakk og fokus på kroppssnakk. Når de snakker om kropp, snakker de oftest om hvordan den ser ut, ikke om hvordan den fungerer. De bør redusere kroppsnakk, negativt eller positivt, om seg selv og om andre. Og dette er en melding til foreldre og trenere: De skal selvfølgelig ikke nevne dette!
Ett år seinere, etter like mye spekulasjon, kommer nå HBO med en nyhet som kan bidra til å varme opp blodet til de ivrigste TV-titterne igjen. Ifølge The Guardian har nemlig HBO nå bekreftet at de jobber med flere mulige spinoff-serier til den enorme TV-suksessen.
En talsperson for HBO bekrefter at «Game of Thrones»-skaperen George RR. Martin jobber med flere andre manusforfattere, som sammen skal komme opp med idéer til mulige spinoff-serier, skriver avisa.
- Vi kommer til å bruke så lang, eller så kort tid som tekstforfatterne behøver. Som med alt annet vi lager, så kommer vi til å vurdere hva vi faktisk har når manuset er levert, sier en talsperson for HBO, ifølge The Guardian.
New York Times skriver at HBO har hyret fire manusforfattere:
Max Borenstein (Godzilla, Kong: Skull Island)
Jane Goldman (Kick-Ass, Kingsman og X-Men)
Brian Helgeland (Mystic River, L.A. Confidential)
Carly Way (Mad Men, The Leftovers)
De eventuelle spinoffseriene vil ha samme produsenter som «Game of Thrones», Dan Weiss og David Benioff.
Dersom alt går etter planen, vil det tidligst komme episoder fra en spinoff-serie i 2019, skriver New York Times.
Uavhengig av om arbeidet ender med en spinoff-serie, er det er uansett ikke helt klart for å starte sorgprosessen enda. Millioner av tilhengere kan nemlig se fram til den sjuende og nest siste sesongen av «Game of Thrones», som har fått premieredato 16. juli.
Hintet om spinoff
Det var innholdssjef i HBO, Casey Bloys, som knuste mange fanhjerter da han formidlet budskapet om at «Game of Thrones» nærmet seg slutten på en pressekonferanse i fjor sommer.
- Jeg tror at D.B. Weiss og David Benioff («Game of Thrones»-produsentene, journ. anm.) har en veldig spesifikk plan for hvor mange sesonger de ønsker å gjøre. Hvis jeg kunne fått dem til å lage flere ville jeg hatt ti sesonger, sa Bloys ifølge Forbes.
Men allerede den gang røpet han at det ikke var uaktuelt å se for seg en spinoff-serie en gang i framtida:
- Vi har snakket om det. Det er ikke noe jeg er imot, men det må gi mening kreativt, sa Bloys ifølge Forbes, og la til:
- Vi er åpne for det; gutta er ikke imot tanken, men det foreligger ingen konkrete planer akkurat nå.
«Game of Thrones» er en av verdens mest populære TV-serier. Ifølge Time hadde forrige sesong et gjennomsnitt på 23 millioner seere per episode, og det er lite som tyder på at færre vil benke seg foran TV-en/dataskjermen til syvende sesong. Det er også mange spørsmål vi ennå ikke har fått svar på.
Basert på bøker
Fantasy-serien er basert på bokserien «En sang om is og ild», av forfatteren George R.R. Martin. Serien hadde premiere i 2011 på HBO, og siden den gang har det kommet én sesong i året.
Denne uken ble det vedtatt en ny fordelingsnøkkel av Norsk Tippings overskudd som går til samfunnsnyttige- og humanitære organisasjoner. I 2015 var dette på 636,5 millioner kroner (18 prosent av det totale overskuddet).
Disse pengene skal nå fordeles på flere organisasjoner enn tidligere. Det er det blitt bråk av. Før Stortinget på tirsdag vedtok den nye fordelingsmodellen, gikk drøye åtti prosent av overskuddet til ti store organisasjoner (kjent som 10H).
Den nye fordelingen innebærer at bare Norsk Folkehjelp, Røde Kors og Redningsselskapet (3B) skal beholde en fast andel (seksti prosent), mens de syv andre organisasjonene fra 10H må konkurrere med resten av frivillighets- og organisasjons-Norge om de resterende førti prosentene.
Umiddelbart kan det fremstå som urettferdig at syv viktige og gode organisasjoner, som for eksempel Flyktningehjelpen og Kreftforeningen, nå mister den faste finansieringen tippemidlene har gitt dem. På linje med Røde Kors, er det organisasjoner som utfører et viktig arbeid for det norske samfunnet.
Men, det vil være å trekke forhastede konklusjoner. Vi mener særlig to argumenter er tungen på vektskålen for en ny fordeling.
For det første er grunnen til at disse organisasjonene hadde privilegiet av en fast andel i utgangspunktet, at de tidligere tjente store penger på for eksempel kronespillautomater. Da disse ble forbudt i 2007, ble det vedtatt en midlertidig finansieringsordning som skulle sikre organisasjonene økonomisk forutsigbarhet i en overgangsperiode.
Fjorten år senere er det ingen grunn til å være misfornøyd med at tippemidlene skal fordeles på flere. Det var en varslet endring. Det at organisasjoner som før 2007 valgte å avstå fra å tjene pengene sine på spill og gambling nå sikres tilgang på mer penger er klokt og rettferdig.
For det andre er det gode grunner til at nettopp de tre viktigste beredskapsorganisasjonene bør beholde en fast andel. Ettersom norske myndigheter har valgt å overlate beredskapsarbeid på sjøen, til lands og til fjells til sivile organisasjoner, har vi også et ansvar for å sikre dem stabil og sikker inntekt.
Det er tenkelig at disse funksjonene kunne vært dekket over statsbudsjettet, men det ville også gjort organisasjonene mer sårbare for vilkårlig politisk styring. En modell som legger en buffer mellom direkte politisk styring og organisasjonene er et klok finansieringsmodell, all den tid vi har valgt å organisere pengespill i Norge slik vi gjør.
Vi har forståelse for at organisasjoner som Kreftforeningen og Blindeforbundet ønsker seg fast og sikker inntekt, men konkurranse om midler etter objektive søknadskriterier er mer rettferdig enn garantier.
Sarons dal til høyre. Halleluja(h) for bønn, skål, Rem og litt helvete. E39-dagbøkene tar form mot Sandnes der vi skulle inn i den gamle kinoen som i dag er ei kulturscene som bærer navnet KinoKino. Et praktbygg. En sal som bærer med seg mørkets iboende historier av cowboyer, massedrap, popkorn, første kyss, kjærlighet, gråt, drama, skrekk, tårer, nerver og latter.
De gamle kinosalene, som det fortsatt finnes mange av i dette påtatte og heseblesende feelgoodlandet, er noe vår korpsminister Hofstad Helleland burde sette av noen ekstra grunker til på det budsjettet som kalles stats. Hun må forresten snart slutte med mas og stas. Kunst og kultur skal ikke være bare stas, vet De.
De gamle kinosalene er historiefortellere av rang. Sandnes ja, der vi nede i byen – med hotellvinduet åpent fordi den første av vårens varme favn stakk innom – våknet tidlig av en eim av kumøkk. By og land, eim i hånd sovende i Julie Eges Gate nummer 5. Veit du ikke hvem Julie Ege var? Nei, hva skal en eldre slusk da si annet enn: Ring opplysninge,telefonnummer 007.
Vi i Dagbladet tror heldigvis ikke på Gud eller mirakler, det skulle tatt seg ut, men på vei fra Sandnes mot Lyngdal – der onkelen min kom fra før han traff min tante, ble frilansklokker, ba til Gud og heiet på fotballklubben VITO – var vi vitne til at en stor murbygning rett og slett ble borte. Den lå på venstresiden i all sin sotede betongbefengte skummelhet på vei til Sandnes, et morbid fengsel der vi ikke vet hva som skjer i kjelleretasjen, sa min medpassasjer, mens hybriden av Alcatraz og Slottet var borte på hjemveien. Forduftet.
I natt sov vi forresten stående og runder derfor av denne epistelen med et dikt fra Lars Saabye Christensens nye samling «De nye reglene» (Cappelen Damm), «De nye reglene II»:
