Innretningen på dagens system for offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunn blir viet omtale på lederplass i Dagbladet 31. desember 2016. Det er vel og bra. Debatt om den framtidige utformingen av disse ordningene er nødvendig. Lederen baserer dessverre konklusjonen på en åpenbar kunnskapsmangel. Sitat: «…..har kirken som majoritetsreligion og historisk aktør et ansvar blant annet for en stor mengde kulturminner som må anerkjennes. I dag løses dette ved at andre trossamfunn får like mye i støtte per medlem som kirken får. Det vil si at støtten til kirken, som inkluderer enorme vedlikeholdskostnader, i stor grad betalt av kommunene, deles på antall medlemmer – for å finne ut hvor mye hver av dem koster det offentlige. Deretter får de andre trossamfunnene samme sum i støtte for hvert medlem de selv har.»
Også andre trossamfunn har større eller mindre vedlikeholdskostnader til sine religiøse bygg. Men det er knyttet særlig kostnadskrevende vedlikeholdsoppgaver til Den norske kirkes (Dnk) fredede og vernede kirkebygg. Dette har man imidlertid tatt høyde for i utformingen av dagens tilskuddsordning. De øvrige tros- og livssynssamfunnene finner dette uproblematisk.
Det har seg nemlig slik at Statens og kommunens «merutgifter som følge av fredede eller vernede kirkebygg og øvrige utgifter til alminnelige kulturformål» holdes utenfor beregningsgrunnlaget for tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Det samme gjelder andre nærmere definerte kostnader som ikke er til egentlige kirkelige formål og som er felles for alle borgere (Trossamfunnsloven §19 og §§ 6 og 9 i forskrift til trossamfunnsloven). Øvrige tros- og livssynssamfunn «casher» altså ikke inn på kulturarvaspektet ved bevilgningene til Dnk.
At det blir en utfordring for stats- og kommunefinansene når nivået på bevilgninger til Dnk opprettholdes, til tross for denne kirkes medlemsnedgang, er enkel matematikk. I dag er andelen medlemmer av Dnbk i befolkningen i Oslo ca. 50 prosent. Der Oslo er i dag vil nasjonen som helhet sannsynligvis være om 30–40 år. En framtidig modell for finansiering av Dnk bør etter mitt syn skille mellom det som er regulær kirkelig virksomhet og det som er kulturminnevern. Videre bør man alvorlig overveie å overføre forvaltningen av gravplassene til kommunene. Med det som utgangspunkt vil diskusjonen om nødvendig likebehandling kunne gjøres enklere.
Det kompensatoriske prinsippet som er utviklet i Norge er både rett og rimelig. Helt fra vi fikk den første dissenterloven i 1845 har man prøvd å ha ordninger som sikrer at de som ikke er medlem av Dnk, men har tilknytning til et annet trossamfunn, skal slippe å bidra til finansieringen av Dnks religiøse virksomhet via skatteinnbetalingen. Det har vært løst på ulike måter. 85 prosent av befolkningen har tilknytning til et tros- eller livssynssamfunn. Det betyr grovt forenklet at 85 prosent av de offentlige tilskudd kommer fra skatteinnbetaling fra trossamfunnets egne medlemmer.
Skal man bidra til nyansert og opplyst debatt om disse problemstillingen bør man i det minste være etterrettelig og sette seg inn saken man skriver om. Det mener jeg Dagbladet ikke har gjort i dette tilfellet.