Det kom som julekvelden på kjerringa. De to stortingsmeldingene, den ene om fremtidig finansiering av NRK og den andre om kommersiell allmennkringkaster, skulle egentlig ikke presenteres før i morgen. Men så oppsto en lekkasje – og i hui og hast holdt plutselig kulturminister Linda Hofstad Helleland pressekonferanse om planene hun hadde om framtida til NRK og TV 2.
(Og her må jeg nesten skyte inn: For å være helt korrekt snakker vi ikke nødvendigvis om TV 2. Vi snakker om vår framtidige kommersielle allmennkringkaster. Men Helleland lurer ingen når hun sier at hvem som helst kan søke når avtalen igjen utlyses en gang på vårparten. Den er skreddersydd for TV 2.)
For jula kom tidlig for TV 2-sjef Olav T. Sandnes i år. Og han får nesten alt han ønsker seg.
Norge har levd godt med at TV 2 har vært vår formidlingspliktige kommersielle allmennkringkaster siden 1992. Den opprinnelige avtalen var: For å få den ettertraktede posisjonen som eneste riksdekkende reklamekanal, skulle TV 2 blant annet ha hovedsete i Bergen, og levere innhold til barn, unge og den samiske befolkningen.
Men i løpet av årene har både fordelene og forpliktelsene ved den gamle avtalen forvitret. Da det ble kulturminister Hellands tur til å utlyse «åremålet» som kommersiell allmennkringkaster, var alle forpliktelsene, bortsett fra daglige nyhetssendinger fra Bergen, fjernet.
Da TV2 avsto fra å søke, kokte det ned til to punkter;
1) De ville ha statsstøtte, eller kompensasjon, for å utføre allmennkringkasterpliktene sine.
Og:
2) De ville ha ordentlige forpliktelser, for sytten!
Sandnes vil ikke lage pingle-tv uten ansvar. Han vil ikke ha en tom tittel. Han vil ha hele pakka! Han vil at kanalen skal være en mediebauta, en nasjonsbygger, han vil lage neste «Skam»!
Det blir det all mulighet for nå. Den nye avtalen kommer til å inneholde en del av de samme kravene som i gode gamle dager. Nyhetssendinger fra Bergen, programmer for barn og unge, finansiering av norsk filmproduksjon.
Og kompensasjonen ligger an til å bli 135 millioner kroner i året.
Det er riktignok noen hundre millioner mindre enn det som sto på ønskelista, men pytt, Sandnes får glede seg så lenge det varer. For når sjokket er lagt seg, kommer de kritiske spørsmålene rennende som smånisser nedover akebakken.
Som hvordan skal disse millionene egentlig finansieres, hvordan skal man sørge for den nødvendige avstanden mellom politikerfinansiering og redaksjon, og hvordan i huleste skal kulturdepartementet unngå at denne kompensasjonen ikke blir ekstremt konkurransevridende overfor de andre som driver med nyheter, de andre som driver med underholdning.
Dét er en julenøtt å knekke.
Leder