bilindustrien

fra Citroën

(Dagbladet): Ross Brawn er tidligere sjef i Mercedes F1 og jobbet tett på Michael Schumacher da tyskeren var verdens beste formel 1-fører.

Brawn jobbet med Schumacher i alle hans sju VM-titler – og er ifølge BBC en av få personer med kjennskap til den gamle motorsportstjernas helsetilstand. Schumacher havnet i koma i en skiulykke 29. desember 2013. Siden har offentligheten fått svært få opplysninger.

I et større intervju med BBC kommer Brawn med noen smådrypp:

- Familien har valgt å gjennomføre Michaels rekonvalesens (opptrening etter sykdom) privat, og det må jeg respektere, sier Brawn, som forteller videre:

- Det er oppmuntrende tegn og vi ber alle hver dag om at vi får flere av dem. Så det er vanskelig for meg å si veldig mye i respekt for familiens privatliv, sier Brawn, som har en positiv tone.

Går ikke

Det har vært mange rykter rundt Schumachers tilstand, og det har knapt blitt sagt noe offentlig det siste året.

I september fortalte derimot tyskerens advokat følgende i forbindelse med en rettssak:

- Han kan ikke gå, sa advokat Felix Damm, som la til at Schumacher heller ikke klarer å stå selv med hjelp fra terapeuter.

Schumachers advokater var i retten i et søksmål mot magasinet Brunte, som hevdet å ha et eksklusivt intervju der det også ble hevdet at Schumacher «kan gå igjen».

Rykter

Tyskerens tilstand har helt siden 2013 vært gjenstand for massiv spekulasjon i internasjonale medier, ofte til familien og andres frustrasjon.

En av dem som har kritisert de mange som har uttalt seg uten å vite, er manager Sabine Kehm, som hele tiden har kommet med de offisielle meldingene om den tyske motorsportstjernen.

I juni var Kehm på podiet på vegne av Schumacher igjen, denne gangen for å motta en hederspris på en galla i tyske Nürburgring. Der antydet hun at verden ikke skal vente på noen snarlige forbedringer.

- Vi ville alle følt oss bedre om det var Michael selv som sto her og takket, og ikke jeg. Men det er dessverre umulig. Det må vi dessverre akseptere og lære oss å håndtere, sa manageren.

- Vi kan ikke selv forandre noe, men vi gjør alt vi kan. Michaels familie er veldig glade for at det igjen er idrettskarrieren hans som får anerkjennelse og er i rampelyset, sa Kehm, gjengitt av blant andre Berliner Zeitung og Expressen.

Ber om framgang

Vennen Ross Brawn forteller nå til BBC.

- Alt jeg kan si er at det er mange spekulasjoner rundt Michael. Det meste er feil. Vi må bare håpe og be hver dag om at det fortsatt er framgang, og at Michael en dag kan gå ut igjen, sier Brawn.

Michael Schumacher er kanskje verdens mest kjente motorsportsprofil. Han debuterte i Formel 1 den 25. august 1991. Tyskeren tok totalt 91 Grand Prix-seirer og sju VM-titler (1994, 1995, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004).

Han er gift med Corinna og har to barn (Gina-Maria og Mick).

fra Citroën

Den norske rusdebatten er i endring. I begynnelsen av oktober foreslo helseminister Bent Høie å flytte rusmiddelbruk helt ut av justissektoren og inn i helsesektoren. Hadia Tajik fulgte opp i det som synes å ha utviklet seg til en konkurranse om å finne den beste formen for avkriminalisering. Actis har systematisk motsatt seg slike løsninger, men får likevel de største statlige bevilgningene.«»

At Actis med sine 30 medlemmer har fått en fast plass på statsbudsjettet er en ny ordning som startet i 2015, etter Helsedirektoratet styrket kravene til måloppnåelse og medlemsdemokrati. Actis falt utenfor, og man mente dermed at de like gjerne kunne flyttes over på statsbudsjettet. Organisasjonen ble i tillegg gitt en viktig veilederrolle for andre organisasjoner. I lys av konfliktene på rusfeltet det siste året, var dette åpenbart et stort feilgrep.

Det er Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, med sine 144 medlemmer, som er organisasjonen som samler begge sider på rusfeltet. I den grad en paraplyorganisasjon bør gis spesielle roller eller fordeler, er Fagrådet det naturlige valget, ikke Actis. Idag får Fagrådet i underkant av to millioner som de må søke Helsedirektoratet om hvert

år, mens Actis får over 14 millioner i øremerkede midler. Det burde vært omvendt.

Fagrådet er en mer faglig og sekulær og mindre ideologisk paraply. At Fagrådet gis en større rolle ville være mer i tråd med føringene som legges for ruspolitikken av politikerne og i partiene i disse dager.

Både i opptakten til og under FN-toppmøtet om ruspolitikk i april, ble det klart at uenigheten på rusfeltet er større enn noensinne og at de internasjonale konvensjonene slår sprekker. Uenigheten i Norge er også tydelig; lenge har organisasjoner som ønsker å fronte den utdaterte og ideologiske totalavholdslinjen for enhver pris, mange av dem medlemmer i Actis, hatt en uforholdsmessig stor plass i forhold til dem som ønsker å fokusere på skadereduksjon og mer demokratiske løsninger.

Det har dannet seg en konstellasjon utenfor Actis der sju organisasjoner på rusfeltet ber om avkriminalisering og regulering av rusmidler innenfor loven. Disse hadde et felles opprop under parolen «INTET OM OSS UTEN OSS» i februar. Actis nekter medlemskap til slike organisasjoner som ønsker mer grunnleggende reform. Karakteristisk for organisasjonene som ønsker mer fokus på skadereduksjon, avkriminalisering og fornuftig regulering er at de fleste er brukerorganisasjoner – de representerer altså dem det gjelder. Også Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, som er med i Actis, har nylig gått mot sin egen paraplyorganisasjon og gått inn for en avkriminalisering.

At Actis ikke har de reformvennlige organisasjonenes tillit som samarbeidsorgan, er en stor utfordring på rusfeltet. En naturlig konsekvens av uenighetene er at Actis må konkurrere om midler på linje med alle andre, slik de måtte tidligere. Om noen skal ha en fast post på statsbudsjettet, bør det være organisasjonen som virkelig er samlende; Fagrådet – ikke Actis.

Innlegget er en forkortet utgave av vårt innspill i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget 20. oktober.

fra Citroën

I Vesterålen tingrett tilsto forrige uke en mann å ha tvunget til seg sex ved forsettlig bruk av makt. Det var dermed hevet over enhver tvil at det var snakk om voldtekt. Han fikk tre år. En tilståelse vil normalt føre til strafferabatt, noe retten også la vekt på i dette tilfellet. Minstestraffen er tre år, lavere enn dette kan man ikke gå. Men den tiltalte er også tidligere dømt for en sedelighetsforbrytelse, et forhold som i følge domspapirene skal virke skjerpende på straffeutmålelsen. Hvordan har det seg da at han likevel endte opp med mildeste straff?«»

I denne saken kan det se ut til at dommerne så bort fra det skjerpende momentet i straffeutmålingen. Men det stopper ikke her, det finnes visstnok ytterligere formildende forhold, i følge dommen: «Det kan ved fastsettelse av straffen også legges vekt på fornærmedes forhold», står det i dommen. Deretter anføres det, som et gufs fra 50-tallet, at hun tross alt hadde sendt ham nakenbilder av seg selv. Hun hadde invitert ham hjem. Hun hadde fredag og lørdag satt seg i sofaen sammen med tiltale iført truse og en topp. Hun hadde til og med hatt sex med ham natten før. Deretter konkluderte dommerne med at «Tiltalte hadde berettiget håp om at det kunne bli sex mellom dem også natt til søndag».

Skal vi forstå det slik at hun nærmest ba om det? Skal vi synes synd på ham fordi han ble avvist? Her er vi overlatt til våre egne fortolkninger, for i dommen kommer det ikke fram hvorfor det skal føre til lavere straff at offeret muligens har kjent på seksuelle følelser i tiden forut for voldtekten. I forbindelse med selve voldtektshandlingen var hun tydelig avvisende, og motsatte seg handlingen da han la seg over henne med tvang. Det er selv tiltalte enig i. Hva for slags rolle spiller det da hva hun hadde på seg, eller at hun flørtet med ham noen timer før? Dette er spørsmålene mange nå stiller seg, med berettiget bekymring for kvinners rettsvern.

Her burde vi kunne forvente svar, i alle fall av hoveddommer, som en må anta er både profesjonell og talefør. Vi kan ikke stilltiende akseptere at holdninger som gjør kvinner delvis ansvarlige for voldtekt forfektes i norske rettssaler, av domstolenes egne ansatte. Dommere som demonstrerer slike holdninger så tydelig som her, bør forhindres fra å dømme i voldtektssaker. I Aftenposten kan vi lese at «statsadvokat Erik Thronæs mener dommen kan klages inn for brudd på de etiske prinsippene for dommeradferd.» Her er vi mange som kjenner et berettiget håp.

fra Citroën

FpU-leder Bjørn-Kristian Svendsrud skryter uhemmet av regjeringens innsats for å kutte i «helsekøen», som han skriver i Dagbladet 2. november.

Men allerede i juni måtte de gjøre retrett. Den gang skrøt de at det var 42.000 færre i helsekø. Nå har de altså gått helt av skaftet og dobler tallet til 80.000 – mot protester fra forskere og gravejournalister. Senest søndag slo forsker Per Arne Holman fast at ventetiden egentlig er dobbelt så lang som regjeringen påstår.

Dagens Medisin avslører samme dag som Svendsrud roser seg selv og regjeringen sin, at Bent Høie bryter egne frister for 160.946 pasientavtaler.

Så langt ligger Høyre/Frp tre milliarder bak pengeløftet de lovte de offentlige sykehusene før valget i 2013. Dette budsjettet var Solberg-regjeringens siste sjanse til å nå målet. De feilet.

Vi er enig med lederen i Sykepleierforbundet, Eli Gunnhild By, som sier at pasientene er taperne i regjeringens helsebudsjett

Samtidig som avsløringene rundt reelle ventetider og skjulte ventelister er rystende, bør det ikke herske noen tvil om hva som får ned ventetiden på behandling.

Det er de økonomiske rammene til sykehusene som må gjøre jobben. Det er nok leger, sykepleiere og alle de andre faggruppene som gjør en uvurderlig innsats for pasientene våre hver dag.

Mens Svendsrud er opptatt av å skrive at vi må «endre systemet slik at pasientene i større grad blir ansett som inntektskilder» uten å komme med svar på hvordan, er vi i AUF mer opptatt av at pasientene skal få være nettopp pasienter, mennesker som trenger behandling og omsorg.

fra Citroën

Onsdag kunne Klassekampen avsløre at «nesten halvparten av Oslo Ap’s listetopper er PR-folk». Det får det til å rykke i flere av oss.

Avisas nyhetssjef, Mímir Kristjánsson, og skribent Kjetil Rolness klaget over manglende representasjon fra arbeiderklassen. Her «balanseres kjønn på millimeteren, og [en] sørger selvsagt for minoritetskvoten», mens «folk fra ‘vanlige’ yrker» uteblir, skriver Rolness på Facebook.

Det er noe som skurrer når for mange PR-folk blir politikere, men både Kristjánsson og Rolness retter skytset feil sted.

Ap’s liste forteller oss mindre om manglende klassebevissthet og mer om politikkens endrede natur, fra samfunnsbygging til behovet for å umiddelbart respondere på sterke, visuelle og følelsesmessige inntrykk i media.

Det er lett å la seg forarge over politikere som driver med PR. For det første nærer mange av oss en dyp forakt for mellommannen, om det er meklere, rentenister, finansfolk, konsulenter eller kommunikasjonsfolk.

Det er den delen av middelklassen som lever av å prate og «spinne», og som ikke skaper «ekte verdier». Selv om jeg har større tro på mellommennenes rolle i å smøre samfunnets tannhjul, har jeg også forakt for denne type politikere.

Du merker at de lirer av seg et budskap de egentlig ikke forstår. Ber du dem begrunne påstanden eller spør hvor de har faktagrunnlaget sitt fra, blir de svar skyldig. Debattene på TV er teater, ikke reflektert meningsbrytning.

Hvor er den kloke og reflekterte statsmannen- og kvinnen, som trekker opp de store linjene og får oss til å engasjere oss i det større samfunnsprosjektet?

Jeg tror likevel mye av forakten skyldes en manglende forståelse av politikkens natur. Det er ikke bra om Jonas Gahr Støre blir overbevist av Erna Solberg på direkten.

Han representerer politikken til et parti bestående av tusenvis av tillitsvalgte, og er valgt til å forvalte et program vedtatt på landsmøtet etter langdryge politiske prosesser.

Politikerne er i stor grad kommunikatorer. De skal først og fremst vinne valg ved å begeistre velgere om et prosjekt de bare delvis er skapere av.

Av samme grunn er representativiteten et middel, ikke et mål i seg selv. Det viktigste er at politikerne skal kommunisere politikken til partiet, ikke at kandidat X skal representere arbeiderklassen.

Koblingen mellom PR og politikk kan selvfølgelig være et demokratisk problem. For eksempel var det ikke pent når Anne-Grete Strøm Erichsen (Ap) gikk fra jobben som helseminister til å bli lobbyist i et legemiddelfirma.

Det var ikke bare det at hun brukte sitt nettverk og kjennskap til de politiske prosessene til beste for næringsinteressene, slik Bjarne Håkon Hansen og andre av Jens Stoltenberg sine venner har gjort i flere år nå.

Maktmenneskene hun lobbet mot kunne jo bare spekulere i om hun om ikke lenge ville være den som satt på andre siden av bordet. «Kanskje det er lurt å være medgjørlig nå? Så hjelper hun meg i neste omgang.»

Slik skapes korrupsjon. Og slik tappes tillitskontoen politikken lever av.

Men det er ikke først og fremst denne type korrupsjonsliknende atferd som preger politikken. Med ett unntak jobber ikke politikerne på Ap’s liste i kommunikasjonsbyråer.

Eskil Pedersen, tidligere AUF-leder og nå kommunikasjonssjef for Nortura, representerer ikke PR-bransjen. Pedersens mål er å bli heltidspolitiker. Han er en politiker som bruker de ferdighetene han har i arbeidslivet, mens han venter på sin tur i politikken.

Noen purister vil selvfølgelig reagere på at politikere bruker ferdighetene de tilegner seg i politikken på å tjene næringslivets interesser. Men hvorfor er det verre om Pedersen jobber med å sminke grisen enn å slakte den? Grisen er like ulykkelig åkke som.

Det er også verdt å merke seg at for mange av dem Kristjánsson plasserer i PR-klassen har politikken vært klassereisen som har gitt dem jobber de ellers aldri ville fått. Nå lever de behagelig i middelklassen på grunn av politikken de fortsatt er en del av. Men nettopp dette avslører også noe problematisk om politikken.

At politikere egner seg best som kommunikasjonsrådgivere sier nemlig mye om hvilke ferdigheter som trengs i moderne politikk. Det skyldes som nevnt behovet for å kommunisere partiets politikk.

Men som Henrik Thune demonstrerer i «Øyeblikkets triumf», sier det også noe om en politisk hverdag som i stadig mindre grad handler om langsiktig politikkutforming og stadig mer om kommunikasjon, nærmere bestemt det å reagere på et stadig mer flyktig mediebilde.

Når hver morgen i partiene starter som en reaksjon på media og handler om hvordan man kan «komme på» i løpet av dagen, blir politikken en reaksjon på et flyktig mediebilde ingen har kontroll på, framfor å handle om å utforme større visjoner som velgerne kan begeistres av og legge langsiktige strategier for å nå disse. Det er dette som er politikkens virkelige problem. PR-politikerne er bare symptomet.

fra Citroën

(Dagbladet): Tyrkisk politi har pågrepet de to nasjonale lederne for det prokurdiske partiet HDP som del av en omfattende aksjon mot partiet, ifølge tyrkiske medier.

Det er Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag som er pågrepet. De to deler ledervervet i HDP. Ifølge avisen Hurriyet er de to arrestert som del av en politietterforskning knyttet til terror.

De to følger en lang rekke av opposisjonelle som er arrestert i Tyrkia i etterkant av kuppforsøket i sommer.

PKK-bånd

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan har lenge beskyldt HDP for å ha for tette bånd til PKK, det kurdiske arbeiderpartiet som ønsker løsrivelse fra Tyrkia. Tyrkiske myndigheter har satt PKK på listen over terrororganisasjoner. Partiets leder sitter i fengsel.

TV-kanalen NTV melder at anklagene går ut på Demirtas og Yuksekdag har spredd propaganda for PKK.

Det er ventet støtteerklæringer til fordel for de to arresterte og partiet HDP i flere tyrkiske byer i morgen. HDP er det tredje største partiet i Tyrkias nasjonalforsamling. Partiet avviser anklagene fra regjeringen, og hevder 5000 personer med en eller annen form for tilknytning til partiet er blitt pågrepet av politiet siden juli i fjor.

Flere arrestasjoner

Tyrkiske Daily Sabah melder også at ytterligere syv politikere knyttet til HDP er arrestert i torsdagens aksjoner.

Selahattin Demirtas ble pågrepet i sitt hjem i den sørøstlige byen Diyarbakir, mens Figen Yuksekdag ble pågrepet i hovedstaden Ankara.

I provinsen Mardin ble 25 politikere og medlemmer av HDPs lokale søsterparti pågrepet tirsdag morgen. Mandag ble også journalister og sjefer i avisen Cumhuriyet pågrepet.

Dagbladet oppdaterer saken.