SVs alternative statsbudsjett får meg til å lure på hvorfor ikke oppslutningen om partiet er større.
Vi er i en tid med økende økonomiske ulikheter, boligprisene stiger i været, vi har den mest høyreorienterte regjeringen i norsk politikk i moderne tid som skryter av at den fører Europas strengeste asylpolitikk. I tillegg er en forsvarspolitikk som baserer seg på USA og NATOs støtte mer usikker enn noen gang, for ikke å snakke om at «alle» nå forstår at vi er nødt til å ta politiske grep for å redde kloden fra å bli overopphetet.
Dette bør gi rom for det rødgrønne og NATO-kritiske SV. Likevel subber de rundt sperregrensa. Én måned over, en annen under. Kan det finnes noen svar på dette i SVs alternative budsjett?
De treffer planken tilsynelatende bra med å fokusere på at det beste med Norge er våre «små forskjeller, en sterk velferdsstat, høy arbeidsdeltakelse blant begge kjønn, sterke fagforeninger og en stabil økonomi». Dette er nordmenn flest stolte av og SV vil verne om det. Og spør du meg, presenterer de nært sagt landets beste politikk for å nå det målet.
SV vil føre en skattepolitikk som skattlegger forurensning mer enn vi gjør i dag og vil redusere statens andel av risikoen ved nye investeringer i olje og gass. De vil skattlegge formue, bolig og arv mer, og skattlegge arbeid mindre. Dette er skattepolitikk som vil få økonomer til å nikke anerkjennende, samtidig som det vil gi en jevnere fordeling av de økonomiske ressursene i samfunnet.
I tillegg vil de øke barnetrygden for å redusere antallet barn som vokser opp i fattigdom, og styrke arbeidet for et mer anstendig arbeidsliv, blant annet ved øke støtten til Økokrim, Arbeidstilsynet og Skatteetaten, samt øke skattefradraget for fagforeningsmedlemskap, for å sikre et anstendig arbeidsliv.
Det høres så bra ut, men likevel har jeg liten tro på at det vil gjøre stort for å frigjøre dem fra sperregrensens grep. Hva er problemet?
Det er lett å skylde på mannskapet og spesielt manageren når det går dårlig. Kristin Halvorsen var en populær leder med troverdighet i flere kretser. Audun Lysbakken ser ikke ut til å tiltrekke seg samme støtte.
Jeg tror imidlertid kritikken av Lysbakken er overvurdert. Han har mange kvaliteter en god politiker trenger. Han er en god debattant og taler. Han kjenner spillet og har allerede brent seg godt en gang.
SV er heller ikke bare Lysbakken. Med tanke på størrelsen har SV mange profiler, som Bård Vegar Solhjell, Snorre Valen, Inga Marte Thorkildsen og, for de spesielt interesserte, Kari Elisabeth Kaski, med hver sine profiler og sterke områder. Vi kan også nevne dissidenten Andreas Halse, som gir partiet enda flere strenger å spille på.
Det er også lett å overvurdere partilederens betydning. Erna Solberg ble som kjent dømt nord og ned for sine dårlige lederegenskaper, men hylles nå for å være en kompetent leder. Dels har det med modenhet å gjøre, dels har det med at Erna får gleden av å lede Høyre i en god periode.
En annen forklaring er at ikke SV ikke er tilpasset sin tid. SV var store på 1990-tallet og starten av 2000-tallet da venstresida ledet an i kampen mot den globale kapitalismen, og det fortsatt var kult å være for innvandring og multikulturalisme. En skal ikke følge godt med for å se at denne ideologien er tapende. «Globalistene» taper mot nasjonalistene i land etter land, nå senest i USA.
Til en viss grad kan det se ut til at deler av SV allerede har kjøpt denne forklaringen. Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes, samt dissidenten Andreas Halse, har tatt SV flere steg vekk fra multikulturalismen, i retning av en fransk sekularisme.
Men selv om dette kanskje er intellektuelt tilfredsstillende og ser ut til å passe tidsånden, står ikke sekularismen spesielt høyt i kurs hos velgerne. Det som beveger velgerne til å stemme på nasjonalistiske politikere, er ikke først og fremst begrunnet i et forsvar for sekularismen og opplysningstida, men i en mer romantisk og kommunitaristisk forståelse av at vår særegne kultur er noe å forsvare. Det er dermed ikke gitt at det er så mye å hente her.
Verre er det er at en for tydelig dreining i retning av en fransk sekularisme kan støte vekk mange av SVs potensielle velgere. Selv om globalismen kanskje er på tapende front i våre land, er det langt fra alle som har blitt nasjonalister. SV har omtrent fire prosent av befolkningen i ryggen. Det er mange flere stolte globalister å ta av, som er stolte av å ta imot flyktninger og som ser fordelene med å ta imot hardtarbeidende arbeidskraft fra EU-landene, om bare et parti tør å være tydelig på at dette er verdier vi bør være stolte av her til lands.
Det peker mot et annet problem, nemlig at SV ikke evner å rendyrke profilen sin. Det kommer tydelig fram i SVs alternative statsbudsjett, som gir et inntrykk av at SV forsøker å være et litt flinkere og mer radikalt Arbeiderpartiet, med kamp mot økende forskjeller og et anstendig arbeidsliv som sine hovedsaker.
Dette har vært en viktig del av SVs retorikk lenge. «Stem på SV for å dra Arbeiderpartiet til venstre». Det har en viss appell siden det er mange flere som kan tenke seg at Ap går til venstre enn som identifiserer seg med SV. Jeg har selv stemt SV av den grunn.
Men det kan se ut til at det å gå til valg på å være den radikale lillebroren til Arbeiderpartiet ikke fungerer spesielt godt. Det kan skyldes at SV skiller seg for lite fra Ap. Hvorfor stemme på den bleke kopien?
Det har fått flere til å ønske seg et mer radikalt SV, som kan appellere til den delen av arbeiderklassen som opplever at Ap har sviktet dem ved å gå for langt mot høyre. Men dette er trolig en dødfødt strategi. Å få den innvandringskritiske og radikale delen av arbeiderklassen til å stemme på SV eller Rødt, har vært et langvarig prosjekt for venstresidens ideologer. Men her har det ikke vært gjort noen framskritt å snakke om.
Det skyldes ikke nødvendigvis at det ikke finnes velgere i dette rommet, men at SV ikke er partiet som vil tiltrekke seg disse. SV har nemlig ikke troverdighet hos denne gruppen. De er for myke, kvinnevennlige og elitistiske. SV har ikke appell i fagbevegelsen eller hos den delen av arbeiderklassen som Frp appellerer til.
Partilederen og hans mannskap er intet unntak. Hvis målet er å tiltrekke seg «gutta på gølvet», er det liten tvil om at Lysbakken er feil kandidat. Han kroppsliggjør de myke verdiene en del av disse forakter.
Enhver organisasjon er nødt til å spille på og videreutvikle det de har. Og et hvert politisk parti må forstå hvilken misnøye de kan evne å mobilisere på og hvilken høyere himmel de kan lage for sine velgere. Noen ganger er en nødt til å gå tilbake til start. Hvis det skal være et håp for SV nå som de får knallhard konkurranse om de grønne velgerne fra både MDG og Venstre, må SV spisse seg inn mot den urbane middelklassen, spesielt de med tilhørighet i offentlig sektor. Her har de tradisjonelt gjort det sterkt og dette grunnfjellet bør de bygge på.
Her er det flere tendenser i tiden som gir SV spillerom. Det foregår i dag et stille opprør i store deler av offentlig sektor. Misnøyen med mål- og resultatstyring og amerikansk lederideologi står bak streiken i helsesektoren og opprøret i skolen. Dette er områder hvor SV tradisjonelt har hatt troverdighet. Høyre og Ap er begge like dedikerte til den rådende styringsideologien som tror gode resultater skapes av at fagpersoner detaljstyres fra oven, med testing og rapportering.
Ludvigsen-utvalget, med sitt fokus på dybdelæring, gir til og med SVs skolepolitikk en renessanse. Høyres testregime begynner å miste fotfeste. Dette var tidligere SVs sikreste kort. Nå er det duket for omkamp, men hvor er SV?
Et SV som setter faget i fokus, som dyrker kunnskap og som sørger for at middelklassen (og spesielt kvinnene) har så gode velferdsordninger som mulig, er et parti med betydelig potensial. Tittelen på SVs alternative budsjettet «For folk flest» kan Arbeiderpartiet få. SV er for (e)lite til å tiltrekke seg hele folket.